Anmeldelse

Prince of Persia: Warrior Within

Prince of Persia: Warrior Within er oppfølgeren til en av fjorårets bestselgere, Prince of Persia: Sands of Time. Nok en gang blir vi tatt med i et metahistorisk eventyr, og nok en gang følger vi den navnløse prinsen på nye tidsbøyende eventyr.

Side 1
Side 2

Prince of Persia: Sands of Time var bønnesvaret for alle som noensinne hadde drømt om å være dritflink i turn, men alltid syntes det var for femi å balansere på bommer og slenge seg i stenger. Som en krysning mellom et sovjetisk turnmesterskap og the Matrix feide prinsen inn på skjermer over hele verden og løp langs vegger, snurret rundt flaggstenger og klatret i søyler.

Utviklerne hos Ubisofts Montreal-studio hadde virkelig lagt seg i selen for å lage en friere måte å bevege seg på i forhold til hva en kjenner fra tidligere spill, og klarte å lage et spill hvor en faktisk kunne få adrenalinrush bare av å løpe bortover en vegg og hoppe litt. I tillegg bar spillet på en fascinerende historie om en stakkars persisk prins som klarte å frigjøre en gammel forbannelse, som han så måtte bryte. Som hjelpemiddel til å gjøre dette fant han et magisk sverd som gav han mulighet til å mer eller mindre kontrollere tiden. Dermed fikk spilleren mulighet til å ”spole tilbake” når en gjorde en feil, eller skru ned farten på alle omgivelsene om en måtte rekke en dør som smalt for fort igjen. Prinsen fikk også evnen til å se glimt av fremtiden, slik at han kunne forutse hvor veien videre i spillet gikk.

Mer krigersk og aggressiv prins
Alle de sterke sidene ved Sands of Time har blitt tatt vare på og føres videre i Prince of Persia: Warrior Within. Vi møter igjen vår helt prinsen noen år etter hendelsene i det forrige spillet. Denne gangen er han faktisk på rømmen fra sin egen skjebne. I Prince of Persia: Sands of Time var målet med spillet å få endret historiens løp og forhindre at forbannelsen som prinsen utløste faktisk ble sluppet løs. I dette spillet skal spilleren lede prinsen på sin vei for å ødelegge timeglasset ”The Sands of Time”, som var utgangspunktet for all elendigheten i det forrige spillet. Samtidig må du også rømme fra Dahakaen, et monster som gjerne lettest kan forklares som kronologiens vokter. Ved å hoppe frem og tilbake i tid og forsøke å endre på hendelsesforløpet i historien, har prinsen klart å irritere Dahakaen, som nå er ute etter han.

Som tidligere nevnt er de sterke sidene ved Prince of Persia: Sands of Time videreført i prinsens nye eventyr. Store deler av spillet går fortsatt ut på å hoppe og sprette veggimellom, lure seg under dører, komme seg forbi feller og hoppe over bunnløse avgrunner. Det var denne overføringen av de gamle plattformspillelementene som var nyskapende i Sands of Time, og Prince of Persia: Warrior Within viderefører også arven fra de første spillene i serien som kom på begynnelsen av nittitallet. Samtidig indikerer også navnet på det nyeste spillet, Warrior Within, at vi her møter på en mer krigersk og aggressiv prins, noe som også stemmer.

Plattform-Tekken
Istedenfor å kopiere det forrige spillets konsept ned til minste detalj har utviklerne bak spillet lagt til nye, viktige spillelementer i Prince of Persia: Warrior Within. Både historien og miljøene er preget av en mørkere undertone, og spilleren må i mye større grad kjempe seg frem her enn i Prince of Persia: Sands of Time. Slemmingene er både hardere å knekke og hyppigere plassert rundt på brettene i spillet, samtidig som selve kampsystemet er sterkt forbedret. På en intuitiv måte er det mulig å slåss mot flere fiender samtidig med våpen i begge hender. Det er ikke noe problem å løpe langs veggene samtidig som en fekter og slåss, og det er også mulig å stjele våpnene til fiendene som du banker opp. Alt i alt kan en si at fokuset i spillet har blitt dreid fra den klassiske platformsjangeren til en symbiose mellom denne og et nærmest Tekken-aktig kampkonsept.

For å få til effektiv slåssing er det viktig å lære seg de riktige kobinasjonsmanøvrene, og disse er det ganske mange av. De fleste er riktignok ganske enkle, men kan være vanskelige nok å få til i kampens hete. Samtidig er det mulig å grabbe en av motstanderne og bruke han som menneskelig skjold mot de andre skurkene. Ikke så utrolig nyttig egentlig, men slike småting som dette gjør at spillet virker mer åpent. Spilleren får en følelse av en større valgfrihet her enn det en hadde Prince of Persia: Sands of Time.

Spillet byr også på rundt 50 forskjellige sekundære våpen, i tillegg til at hovedvåpenet oppgraderes med jevne mellomrom. I tillegg til "vanlig" kjemping er det fullt mulig å bruke tidskontrollene mens en kjemper. Man kan fortsatt senke farten på alle motstanderne slik det var mulig i Prince of Persia: Sands of Time, men det finnes også egne kombinasjonsmanøvrer som forrykker tidsslinjen til prinsens fordel.

Side 1
Side 2

Siste fra forsiden