Det finnes selvfølgelig også negative sider ved Project Zero 2. Det er artig å streife rundt, men det blir i lengste laget å løpe gjennom de samme husene i flere timer. Det er nemlig litt vrient å finne frem til alle de gjemte gjenstandene. Iblant påkreves forsiktig gransking av hver bidige krok. Selv for en tilhenger av slike spill blir det for mye leting, noe som tar fokus bort fra spillets historie og kontinuitet. Et annet minus fremmer seg ved kontrollene. Det har seg nemlig slik at hver gang en går gjennom et rom, skifter automatisk spillvinkelen til et annet sted i rommet. Med dette skiftes også retningen på den veien hovedpersonen går. Ofte fører dette til at spilleren ender opp med å løpe i samme retning som han kom fra. Dette blir litt irriterende, men nå er dette også alt det er å utsette på spillet.
Spillet kommer med en 16-års aldersgrense som ikke er helt upassende, for etter en kveld med spilling forblir nattlampen påskrudd. Det er ikke blodige eller voldelige scener som gjør spillet guffent, snarere tvert imot. Det er det nervepirrende måteholdet og det stadig stigende spenningsnivået. Hovedpersonen løper frustrerende sakte og en føler at åndene tar henne igjen. Spøkelsene er ikke overdimensjonerte monstre eller fantasibaserte troll, derimot er de faktisk ganske realistiske til spøkelser å være. Blant annet møter man landsbybønder, kvinner som har blitt dyttet ned trapper, dukkeaktige småjenter som ler ondskapsfullt og et tilfelle der en kvinne bringer tilbake vonde minner fra "The Ring". Her kan det garanteres at hjertet ender i halsen. Project Zero 2 er kun en-spiller og kan ikke kobles til internett, noe som heller ikke er et krav for et spill av denne typen.
Konklusjon Project Zero 2 er en av mine favorittspill så langt i år. Det er utrolig deilig når en ikke har store forventninger, og så viser det seg at spillet tar deg med storm. Som oppfølger, og nok et spill i en velkjent sjanger, bidrar ikke spillet med så mye nytt. Det er derimot helheten i spillet som gjør det så bra. Det er utrolig skummelt, men fokuserer ikke kun på å skremme vettet av deg. Det byr også på en gjennomført gripende historie og mange gode utfordringer. Spillets desidert beste kvalitet er lydbildet. Etter råd fra manualen brukte undertegnede øretelefoner, og for de som ikke er av den sarte sorten kan dette anbefales på det varmeste. Dette spillet bør helt klart finne veien inn i samlingen til alle tilhengere av Resident Evil, mens de som ble livredde av å se "The Ring" bør tenke seg om to ganger.
