Kaninstek til middag, sier du? Vi kommer!
Anmeldelse
Kaninstek til middag, sier du? Vi kommer!

Rabbids Go Home

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på nettstedet Spillverket, og er ikke skrevet av redaksjonen i Gamer.no. Spillverket ble slått sammen med Gamer.no den 12. januar 2011, og vi har lagt ut artikkelarkivet som en tjeneste for gamle og nye lesere. Les mer

Rabbidene har tidligere vært kjent som Raymans skrikende nemesiser, men denne gangen dukker de opp i et spill helt for seg selv. Og spillserien tar en ny vending på flere måter. Borte er minispillene, nå er det plattformspill som gjelder.

Shoppingdilla når nye høyder

Svanemadrassen, ta deg en bolle! Det er månen som er tingen.
Svanemadrassen, ta deg en bolle! Det er månen som er tingen.

Rabbidene sover på runde lamper. De tror at månen er en stor, rund lampe og vil derfor bygge et tårn opp til månen sånn at de kan sove der. Hvor er logikken, sier du? Ikkeeksisterende. Rabbids Go Home er bygget på ren, skjær galskap og gjennom hele spillet får du servert den ene absurditeten etter den andre.

Bare grunnkonseptet alene vitner jo om at utviklerene har vært sperret inne i et trange rom med sokker som ikke har vært skiftet på noen uker. Du styrer en handlevogn med to rabbider, forøvrig kledd i henholdsvis boxer og rosa blondestringtruse, som du kjører rundt og samler opp gjenstander i. Med jevne mellomrom avleverer du disse gjenstandene til en annen rabbid med tuba, og ved enden av hvert brett stappes alt ned i et skittent toalett.

Og der har du spillet i et nøtteskall. Alt annet er pynt, glasur på kaka. Men nå er det jo en kjensgjerning at det er glasuren på kaka som er best.

Spillet minner egentlig ikke så rent lite om Katamari-serien, hvor man skal rulle en "snøball" av ting, og om ikke annet er Rabbids Go Home et bevis på helsprø konsepter kan komme fra andre steder enn Japan.

Oompa til du dør

Om-pa-pa, om-pa-pa.
Om-pa-pa, om-pa-pa.

Det er de absurde detaljene som utgjør underholdningspotensialet til Rabbids Go Home. For å nevne noen eksempler: Tidlig i spillet fant rabbidene en radio som spilte Boney M med "By the Rivers of Babylon". Denne musikken falt absolutt ikke i smak hos de trusekledte, og da de kom over samme radioen senere i spillet ble denne denget til den spilte ompa-musikk isteden.

Hektisk ompa-musikk følger deg gjennom hele spillet, du kan like gjerne venne deg til tubariff med det samme. De gangene man får et avbrudd fra lederhosen-lydene, er det blodseriøse søttitallssvisker som smyger seg rundt i øregangen. Den nevnte "By the Rivers of Babylon" er for eksempel fast heismusikk (ja, du kjører en god del heis). Andre godbiter som kan nevnes er blant annet "Leaving on a Jet Plane" og "Kingston Town". Den store kontrasten mellom rabbidmusikken og menneskemusikken understreker forskjellen mellom de gale kaninene og de konforme menneskene.

DMed denne på baken slår vi garantert Caster Semenya!
Med denne på baken slår vi garantert Caster Semenya!

I det hele tatt er det mye som fremhever kontrasten mellom den avslappende rabbidtilværelsen og den nærmest dystopiske mennesketilværelsen. Rabbidene er ikke bundet av noen regler, mens menneskene tilpasser seg et storebror-ser-deg'sk samfunn. Et høyttaleranlegg informerer menneskene om at de bør bruke mer penger ("kjøp minst fem av produktene våre i dag, det gjør deg lykkelig"), at de ikke får ferie i år av sikkerhetsgrunner og andre minst like oppbyggelige beskjeder.

En annen detalj undertegnede satte svært pris på, var de små 2D-snuttene før hvert brett. Her serverer Ubisoft en kortversjon av det kommende brettet, sjarmerende tegnet og animert. Til å egentlig være de slemme gutta, er rabbidene svært så sukkersøte.

På'n igjen

Alle detaljene som er lagt inn i spillet er morsomme nok. Men hvordan står det til med selve spillopplevelsen?

Det viser seg kjapt at i tillegg til absurditet er repetisjon et stikkord for Rabbids Go Home. Riktignok bytter du noen ganger ut handlevogna med en jetmotor eller badering, men i bunn og grunn er brettene svært så like i utførelsen. Du kommer også til å se enkelte filmklipp så mange ganger at du kan takke reima på wiimoten for at TV-en din ikke får et ublidt møte med et stykk håndkontroller. Og nei, du kan ikke skippe filmklippene heller.

Rabbids Go Home har også en flerspillerfunksjon, hvor du kan få assistanse fra en kompis. Spillet er i utgangspunktet omtrent like vanskelig som å knyte skolisser, med andre ord byr det på veldig lite hodebry for folk flest over skolealder. Og når du har med deg en assistent blir det enda simplere. Assistenten er overlatt til kun én funksjon, vedkommende kan skyte rabbids mot hindringer og fiender, og for å hente inn gjenstander som ligger litt utilgjengelig til. Litt som den kjipe tospannfunksjonen i Gamecube-utgaven av Mario Kart (Double Dash), altså.

Du har'n!
Du har'n!

Det sier sitt at de eneste gangene jeg har paiet i dette spillet, har vært ved feilberegning av hopp. Jeg er riktignok en av de som sliter litt med fingerkoordinasjonen, og setter pris på at spill ikke gir meg alt for store utfordringer, men dette ble for slapt selv for meg.

Konklusjon

Rabbids Go Home var antagelig en av de titlene jeg gledet meg desidert mest til i år. Jeg har alltid hatt sansen for de sprø kaninene, og overgangen fra minispill til plattform virket lovende. Men Rabbids Go Home er et spill det er litt vanskelig å trekke en entydig konklusjon av.

Dessverre står nemlig ikke spillet helt til forventningene. Det blir for enkelt og for repeterende til å være et spill som vil spilles om og om igjen. Allikevel byr spillet på en god porsjon underholdning, i form av snedige detaljer og en god dose morsomme påfunn. Antagelig kan spillopplevelsen forbedres betydelig om man porsjonerer ut brettene litt, da vil ikke filmklippene som gjentas til det uendelige være like irriterende.

Den tidvise ensformigheten til tross, jeg ble absolutt underholdt. Og hvis du også setter pris på sprø humor, er Rabbids Go Home absolutt verdt en nærmere kikk.

BWAAAAAAAAAAH!

Kommentarer (1)

Forsiden akkurat nå

Til toppen