ANMELDELSE: Red Dead Redemption
Anmeldelse

Red Dead Redemption

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på nettstedet Spillverket, og er ikke skrevet av redaksjonen i Gamer.no. Spillverket ble slått sammen med Gamer.no den 12. januar 2011, og vi har lagt ut artikkelarkivet som en tjeneste for gamle og nye lesere. Les mer

Jeg har i løpet av de siste dagene gjort det meste man kan tenke seg: Skutt med seksløper, rid hest, gått på beite med kyr, jaktet grizzlybjørner, spilt poker og ikke minst, drukket litervis med whisky. Hvor har jeg så vært? Jo, jeg har vært ekte kugutt og revolvermann i den ville vesten anno 1911.

John Marston

Han er jo nesten litt kjekk.
Han er jo nesten litt kjekk.

Han ser sliten ut, mannen som sitter på toget. Ansiktet og holdningen hans bærer tydelig preg på at denne mannen allerede har sett og utført nok ugjerninger for ti liv. Men han vet hva som står på spill. John Marston har ikke noe valg, nok en gang må han gjøre det han kan best, for å redde de han elsker mest.

Det er riktignok en klisjé av dimensjoner, men utgangspunktet for Red Dead Redemption fungerer likevel. Ene og alene takket være hovedpersonen selv, John Marston.

For lenge siden var han en hardbarket kriminell, men Marston har forlatt det tidligere bandelivet i forsøk på å leve et hederligere liv. Men når skjelettene i skapet kan fylle opp en middels kirkegård er det lettere sagt enn gjort. De føderale myndighetene har nemlig ikke glemt Marstons tidligere liv, og gir han et umulig valg mellom sin kone og barns liv eller sine tidligere kriminelle venner.

Marston har valgt sistnevnte, og for et eventyr han har begitt seg ut på.

Den ville, ville vesten

Hest, solnedgang og damplokomotiv. Romantisk.
Hest, solnedgang og damplokomotiv. Romantisk.

Førsteinntrykket er nemlig intet kort av å være fantastisk. I det man entrer den forblåste småbyen Armadillo og får kontrollen på John Marston for første gang felles det nesten gledestårer. Støvet vrimler i vinden, avisselgeren skriker ut om siste nytt fra Mexico, og i det fjerne høres muntert pianospill fra salongen. Marston kikker seg betenkt rundt, retter på pistolbeltet og trasker sine første skritt.

Om det er noe Red Dead virkelig klarer, så er det å skape stemning. Jeg har aldri stått i en ørken, ei er jeg gammel nok til å ha opplevd den virkelige vesten for 100 år siden. Det vil si, jeg hadde ikke det. Etter titalls timer med Red Dead føler jeg meg som en ekte helt av vesten. Nå har jeg nemlig vært der.

Velkjent drakt

Råning anno 1911?
Råning anno 1911?

Forventingene til Red Dead Redemption har ikke vært av de små, noe som selvsagt har vært sterkt relatert til Rockstar Norths drahjelp i utviklingen. Rockstar North burde være et velkjent navn for de fleste, i hvert fall for de som har spilt et spill i Grand Theft Auto-serien. Og la oss bare få unnagjort spørsmålet alle har lurt på, er dette GTA satt i den ville vesten? Svaret er i all hovedsak ja.

Dette medfører at svært mange av styrkene til det elskede GTA4, finner vi også i Red Dead. Og de som har spilt nevnte spill vet at det er lovord av de store. Dog betyr det også at Red Dead til dels lider av de samme svakhetene som nevnte tungvektsmester. Både dekningssystemet, den kunstige intelligensen og knyttnevekamp fungerer, men kunne faktisk fungert enda bedre.

Ordentlig kruttlappistol

Som man ville forventet av et spill satt til den ville vesten går det for det meste i utveksling av kuler og krutt. Heldigvis fungerer det såpass godt at spillet faktisk overlever over hundre forskjellige oppdrag som alle involverer å fyre av et skudd eller femti.

Først og fremst skal selvsagt den grunnleggende spillmekanikken takkes. Det er rett og slett grisemoro å skyte folk og fe i Red Dead. Enten du skyter hardt og brutalt mot topplokket, eller sadistisk skyter vekk både knær og albuer sørger spillet for en skremmende naturtro effekt på både deg og dine ofre når det smeller.

Tror jaggu jeg traff.
Tror jaggu jeg traff.

Riktig så naturtro er muligens ikke Marstons store ess i ermet, nemlig Dead Eye-modusen. Marston har nemlig spist såpass mye gulrøtter at han enkelt kan fryse tiden og treffe tiøringer fra titalls meter avstand. Marston er ergo ingen mann å spøke med, faktisk kan han tidvis faktisk være litt for effektiv. Men hva gjør så det? Resultatet er i hvert fall svært så fornøyelig.

I tillegg til å være morsomt tjener Dead Eye forøvrig også en annen vesentlig funksjon, nemlig Marstons rykte og berømmelse. Gjennom spillet dukker det nemlig opp hundrevis av moralske valg man som spiller må avgjøre. Eksempelvis kan man som nattevakt, en av spillets flere deltidsjobber, velge hvorvidt man skal la gjerningsmenn slippe unna med livet eller ei.

Situasjoner hvor det står mellom liv og død oppstår stadig, og da gjelder det å tenke fort. Det er da Dead Eye-modusen blir unnværlig: Skal man skyte innbrudstyven i skolten og få det overstått, eller skal man nøye seg med et skudd i kneskåla og deretter jakta ned den haltende forbryteren med lassoen?

Banditt eller helt?

Så så, ligg i ro.
Så så, ligg i ro.

Skyter man stort sett først, og spør etterpå vil etter hvert hederlige folk unngå ditt selskap. Navnet ditt blir bare hvisket på gata og folk vil generelt sky deg som pesten. Skulle man derimot velge den motsatte vei vil etter hvert folk lovprise deg, og ikke minst, spørre deg om hjelp til alt fra å fakke butikktyver til oppsporing av tapte kjære. Det er dog ikke bare mas og fjas å spille nobel ridder, av og til kan man belønnes med gaver og andre belønninger man ellers ikke ville funnet.

Muligheten for å velge en moralsk sti gir absolutt spillet litt ekstra dybde, i hvert fall om man lever seg litt ekstra inn i spillet. Spillets historie går nemlig sin gang upåvirket av ens moralske valg, noe som selvsagt er litt synd.

Revolver eller pistol?

Gjennom Marstons lange og stort sett spennende reise får man utveksle bly og stål med både banditter og soldater, fugl og dyr. Og ikke minst, får se det meste vesten har å tilby. Alt fra enorme ørkener full av farlige rovdyr, til frodige skoger pakket med elg og hjort.

Som etter hvert har blitt kjennetegnet på spill fra Rockstar-gjengen geleider historien deg elegant gjennom samtlige av spillets områder, mens man samtidig gradvis introduseres til spillets enorme utvalg av muligheter og fritidssysler som jakt og pokerspilling.

Eksplosjoner er ingen mangelvare.
Eksplosjoner er ingen mangelvare.

I tillegg er det nok et aspekt spillet introduserer deg til, nemlig tidens tann. Spillet endrer seg sakte, men forsiktig fremfor ved å introdusere nye teknologiske hjelpemidler. Især så gjelder dette selvsagt våpen, 1900-tallet var starten på den andre industrielle revolusjonen og spillet inkluderer elegant flere av datidens nyvinninger.

Eksempelvis gjør både pistolen, maskingeværet og bilen sitt inntog i løpet av spillet. Morsomt er det også hvordan utviklerne har klart å få med skepsisen blant folk til teknologien. Ikke alle var like begeistret for togets og elektrisitetens inntog.

Konklusjon

Red Dead Redemption er kort oppsummert et massivt og sukkersøt eventyr. Sandkasse-sjangeren har igjen fått en ny målestandard, og med tanke på konkurransen, sier det sitt.

Skurk eller sheriff, jeger eller botaniker, poker- eller terningspiller, Red Dead kan tilby deg alt. Og det er nettopp det jeg liker best med Red Dead, nemlig at man får såpass mye ekstrainnhold som alene står på egne ben. At man i tillegg får en god og svært fyldig historie ... vel, det blir nesten for mye av det gode. Det er rett og slett vanskelig å sette fingeren konkret på hvorfor Red Dead imponerer såpass, ergo kan man bare konkludere med at spillet leverer knallsterkt over hele fjøla.

Noe pirk er det dog dessverre, spillet har nemlig sine feil. Flygende hester, usynlige vegger og lignende har en tendens til å dukke opp på verst mulig tidspunkt. Dessverre er spesielt flerspiller-delen sjenert av rare feil, men det er jo alltids lov å håpe på en oppdatering etter hvert.

Red Dead Redemption gjør så å si alt rett, kun litt slurv med finpussen hindrer full pott. Ergo gjenstår det bare å si: Finn fram seksløperen, hiv deg i salen og ri ut.

Den ville vesten venter.

Kommentarer (41)

Forsiden akkurat nå

Til toppen