Turtallstango
I et litt større perspektiv dreier egentlig spillet seg bare om én ting: å holde farten oppe. Banene i seg selv er pent designet for avslepet og hurtig dans mellom svingene, og er alltid mulige å mestre skikkelig hvis du er villig til å lære. Når du etter hvert stiger litt i gradene, og det begynner å demre hva som skal til for å slå de initielt umulige små djevlene, merker du også hvor stor forskjell alle detaljene egentlig gjør.
Noen svinger bør du takle uten å sladde i det hele tatt, eller de kan være situert slik at alt annet enn nøye avmålte bredsider dreper momentet du har bygget opp. Andre løses overlegent best ved å skli sidelengs i opp mot femten sekunder, mens du har snuten vendt inn mot sentrum av kurven og tenker på noe fint. Leken ligger i å finne den mest attraktive ruta, og den leken kan du leke lenge før spillet gir seg og heiser det hvite flagget. En haug med turneringer, hvorav de siste, som nevnt, er rett ut brutale, bør holde deg etter overkjeven i minst femten til tyve timer, og sannsynligvis mer. Legg til en velfungerende flerspillermodus, muligheten til å kjøre enkeltløp eller autogenererte turneringer av valgfri lengde, og du skjønner at varigheten er god.
En annen grunn til at folk tenner på Ridge Racer er for øvrig presentasjonen. En ting er landskapene du freser gjennom, som presenteres med fargerik variasjon og en sjeldent raffinert vertikalitet. En av spillets mest tilfredsstillende opplevelser er de lange nedoverbakkene, som best av alt kan liknes med berg-og-dal-baner der du suser nedover og kjenner suget i magen, slik det aldri tidligere har vært gjenskapt på en håndholdt maskin. Men også menysystemet og bilutvalget føles gjennomarbeidet og ferdigstilt. Vel, med unntak av spesialbilene er ikke selve doningene så veldig varierte av seg, men du lærer fort å sette pris på at de ulike kjøretøyene blant annet sporter forskjellige hastighetsmålere. Det er også artig hvordan de alle har fått nonsensnavn av typen som peker nese til de faktiske bilfabrikantene – eller hva sier du til en Phozon Fiera Type-R? En Himmel Starluster? Eller hva med en Soldat Hyper Knight Raggio?
Drift me baby, one more time
Som du kanskje alt har skjønt, vender også den vante Ridge Racer-ostepopstilen tilbake. Løpene kommenteres av en hysterisk karismatisk skrikepetter, som hyler ting som "Awesome, baby!" og "You've got some insa-a-ane cornering skills!" hver gang du demonstrerer evner over par. Som egomassasje er det akkurat hva du trenger når spillet ellers forteller deg at du stinker, men etter en del timer vinner han neppe prisen for sjarmprins lenger. Er du ute etter ren harselas, duger for eksempel radiosjefen i Jet Set Radio bedre, men du skal være temmelig kortlunta for å virkelig mislike Ridge Racers afrogreve.
Vel, rent bortsett fra de gangene du nettopp har ødelagt alle vinnersjanser ved å brase rett inn i en vegg du trodde du hadde klarert, og fyren er så original at han gauler "You crashed!" Akkurat da er han klart hatbar, det skal han ha.
På tilsvarende vis stinker også turneringsnavnene tydelig av sene japanske nachspiel. Der Killer 7 blandet "blood" inn i sangtitler i stadig særere referanser, er ordet for Namcos vedkommende naturligvis "drift". Drift is the answer, drift me here, drift me there, drifta hela natten, se driften lyse. Vel, de to siste er kanskje ikke med i spillet, men hvis noen i utviklerteamet hadde vært Sissel Kyrkjebø-fans, skal du ikke se bort fra at de ville vært det.
Lydsporet er på samme måte like ofte halvflaut som det er stilig. Det domineres av raske, rytmiske låter overstrødd med enkle temaer. Saksofoner og strykere gjør velkomne innhugg i materialet, men for det meste er det mye trommer, mye bass og litt lite begavet inspirasjon å spore her. Det duger helt klart til å avlaste den ellers litt ensformige lyden, og en del av låtene som her kommer i reprise fra tidligere Ridge Racer-titler fenger vel så mye som de tolv nyskrevne, men det blir alt i alt litt for ufarlig og glatt til at det klarer å tenne meg. Instrumentvalget er litt typisk, og oppbyggingen i låtene ofte ganske monoton. At det likevel ofte fenger, er dermed nesten imponerende.
Konklusjon
Ridge Racer er en gjennomført og bunnsolid arkaderacer, strippet for pretensjoner om å tilby noe annet enn et interessant spillsystem kombinert med kjapt fordøybare visuelle sug. Det bruker litt tid på å komme dit at utfordringen blir interessant, men når det skjer blir det knapt med tid til å nyte utsikten. Alt avgjøres av tre aspekter: hvordan du entrer svingene, når og hvordan du forlater dem, og hvor god du er til å unngå motstanderne, der de ligger som bøyer på veien og bare ber om å bli mørbanket. Spillet lykkes med å etablere noen få grunnstørrelser du så bruker time etter time på å bli kjent med og mestre. Etterhvert som utfordringen økes, blir de ti andre bilene du til stadighet må ta igjen, egentlig bare uforutsigbare og frustrerende hindre på veien mot den eneste bilen som teller – førsteplassen, men samtidig er det sjelden spillet kan anklages for å være direkte urettferdig for å slakte dine evner bak rattet. Det føles bare som en invitasjon om å prøve en gang til. Og så enda en gang. Og så enda en gang.
Hvis du er ute etter en frisk, ny arkaderacer for ditt nye vidunder, er Ridge Racer på PSP et trygt kjøp.
