Rise of Nations

På overflaten ser det ikke ut som noe annet enn en Age of Kings-klone, men Rise of Nations er så atskillig mye mer enn en simpel klone. Dette spillet ligger nemlig an til å bli en av sjangerens definitive konger.

Det er ofte en god idé å begynne med å se på et spills grunnprinsipper, så la oss gjøre det her også. Rise of Nations (kalt RoN fra nå av) er et sanntidsstrategispill, og det grunnleggende gameplayet minner sterkt om det vi har i Age of Empires-serien. Ved å sanke inn ressurser, bruke dem til å bygge opp mektige hærer og så sende hærene i kamp mot fienden må du bevise din overlegenhet som statsoverhode og hærfører. Spillet begynner i steinalderen, og ved hjelp av målbevisst forskning ender du opp i vår moderne tidsalder. Du kan velge mellom 18 spillbare nasjoner, og hver av disse har sine egne spesialenheter og andre fortrinn. Tyskerne har blant annet Tiger og Leopard-tanks i sitt våpenarsenal, mens Egypterne har store fordeler i forhold til det å effektivt samle inn mat.

Det er imidlertid noen viktige aspekter hvor RoN skiller seg ut fra majoriteten av spill i denne sjangeren, og den første (og viktigste) av disse er den sterke rollen byer spiller. Du kan kun bygge innenfor dine landegrenser, og disse landegrensene fastsettes av byer og militære festninger. En by bygger du som en hvilken som helst annen bygning, helst nær grensen din (slik at du kan få mest mulig nytt land ved å bygge den). Hver av byene dine støtter et visst antall bygninger - det vanlige er fem bondegårder og en av det meste annet (gruver, skogbruk, universitet osv). Når du har mer enn en by kan du lage handelsruter mellom dem for å tjene penger, og jo flere byer du har, jo flere handelsruter får du. Resultatet er at du blir helt nødt til å bygge flere enn en by.

Byene blir viktige mål
Byene blir dermed de viktigste militære målene i spillet. For å tydeliggjøre byens spesielle status har utviklerne valgt å gjøre det slik at en by ikke kan ødelegges på samme måte som vanlige bygninger. Hvis du angriper en fiendtlig by vil du ødelegge dens "helsepoeng" som vanlig, men når du får disse ned i null blir ikke byen rasert. Det som skjer er at den får status som redusert, og hvis du har fått bukt med forsvarerne vil fienden miste kontrollen over den. Du får imidlertid ikke umiddelbar kontroll over byen. Den må gjennom en periode med assimilering (gjerne ett par minutter) før den blir din. I denne perioden må dine styrker holde kontrollen over byen, og det er mulig for fienden å ta den tilbake. Når du tar over byen vil sivile bygninger (og de som arbeider der) innenfor byens radius automatisk bli dine.

Den neste viktige forskjellen er landegrenser. Som sagt er det kun innenfor dine grenser at du kan bygge, og de fleste sivile bygninger kan i tillegg kun bygges innenfor en hver by sin økonomiske radius. Grensene fungerer også slik at innenfor dine egne grenser vil fiendtlige tropper gradvis ta skade (pga mangel på nødvendig materiell). Dette kan de begrense ved å sende forsyningsenheter. Spillets fokus på landegrenser og byer gjør at kriger ofte blir mer realistiske her enn i andre sanntidsstrategispill. Du kan, for eksempel, ikke vinne ved å bygge produksjonsfasiliteter tett opptil fiendens "base" og pumpe ut enheter derfra, og hvis ikke du kan forsyne hæren din er det en svært dårlig idé å la dem stå for lenge på fiendtlig jord. Dessuten blir du pent nødt til å forsvare flere enn ett område av gangen, da du i et hvert spill vil ha mer enn en viktig by.

Forskning er essensielt
Forskning er en svært viktig del av RoN sitt gameplay. Det er fire forskjellige teknologigrener: Militær, velferd, økonomi og vitenskap. Hver av disse har syv forskningsstadier. Spillet inneholder en hel rekke begrensninger i forhold til hvor mange byer du kan ha, hvor mye du kan tjene, hvor mange innbyggere du kan ha, osv. Etter hvert som du når nye nivåer innenfor disse fire grenene vil grensene øke. Det vil si at for å kunne bygge en ny by må du ha nådd andre velferdsnivå. Når du har nådd en viss mengde nye nivåer kan sivilisasjonen din hoppe til neste tidsepoke. Spillet inneholder totalt syv tidsepoker, og hver gang du går opp ett hakk får du muligheten til å bygge nye ting. Det klareste eksempelet på dette er at du må avansere til den klassiske alderen før du får mulighet til å bygge jerngruver (da du begynner spillet i steinalderen).

Videre kan du forske på mange spesifikke teknologier. I kornlageret kan du forske på måter å forbedre avlingene dine på (hvilke forskningsmuligheter du har avhenger av den tidsepoken du er i), og andre bygninger har liknende muligheter for forskning. I de militære bygningene kan du oppgradere enhetene dine. I stallen produserer du ryttere som kan oppgraderes til riddere og kavaleri, for til slutt å bli oppgradert til tanks (og, etter hvert, moderne tanks). De enhetene du måtte ha ute i felten når du foretar en slik oppgradering blir automatisk oppgradert, noe som ikke er realistisk, men veldig praktisk. Naturligvis oppgraderes også stallen selv. Infanteriet, artilleriet, sjøvåpenet og luftvåpenet har også liknende muligheter for oppgradering (men naturligvis får du først tilgang til luftvåpenet langt ute i spillet).

Spillet inneholder fem forskjellige ressurser som må sankes inn: Mat, metall, tømmer, olje og viten. De tre første er standard for sjangeren, men olje og viten er litt spesielle. Du får først vite hvor oljefeltene befinner seg på kartet når du når industrialderen, og olje brukes bl.a. til å bygge moderne krigsmaskineri. Viten er en spesiell ressurs som produseres i universiteter. Du kan bygge et universitet per by, og fylle hvert universitet opp med opp til syv vitenskapsmenn. Viten brukes, sammen med andre ressurser, til forskning. I tillegg er det en hel rekke spesielle ressurser rundt om på kartet. Disse kan du utnytte ved å sende kjøpmenn til dem, og hver av dem gir en eller annen spesiell bonus. Er du så heldig å finne en forekomst av marmor, for eksempel, vil du kontinuerlig få ekstra tømmer og jern, samtidig som det vil koste deg 10% mindre å bygge underverker.

Pyramider og porselenstårn
Underverker fungerer på samme måte som i Civilization-serien, og gir ulike fordeler til den nasjonen som eier dem. Et underverk jeg er glad i er "Terracotta Army", som bygger en gratis infanterienhet hvert tredje minutt. Underverker er unike, så det kan kun eksistere ett av hver type i hele verden, og disse kan ødelegges slik som andre bygninger. Hvis et underverk blir ødelagt kan det ikke bygges opp igjen. Det er viktig å sørge for at underverkene dine er godt beskyttet, for de er svært høyt prioriterte mål i dataspillernes øyne. I de tidsalderne fly er tilgjengelig bør du derfor absolutt bygge antiluftskyts i områdene rundt underverkene dine, for hvis ikke kan du rekne med å se dem bli lagt i grus etter massive luftangrep.

Kamp i RoN fungerer svært likt kamp i andre sanntidsstrategispill. Utviklerne har valgt å følge den normale "saks, papir, stein"-strategien, og det er slik at hver enkelt type enhet har andre typer enheter den er spesielt effektiv mot og spesielt sårbar for. Lett infanteri er effektivt mot bueskyttere, men sårbart for angrep fra kavaleri. En fotsoldatenhet består av tre individuelle fotsoldater, noe som forstørrer kampenes skala. Det er naturligvis slik at du kan bruke formasjoner for å utmanøvrere fienden, og hvis du velger en rekke ulike enheter vil de automatisk gruppere seg i en fornuftig formasjon. For å forbedre ytelsen til troppene dine kan du trene opp generaler som styrker egne tropper innenfor en viss radius.

Bli verdens hersker
Spillet inneholder flere forskjellige spillmodus. Det største moduset er en ta-over-verden kampanje. Denne kan du tenke på som en versjon av brettspillet Risk der du selv kan ta kontroll over kampene (i stedet for å la de alltid høyst urettferdige terningene avgjøre). Kampanjen består av to deler, en turbasert og en sanntidsbasert del. Den turbaserte delen foregår på et stort verdenskart som er delt opp i rundt 50 territorier. Disse territoriene må du og dataspillerne kjempe om. Hvert territorium gir skatteinntekter og ressurser (som begge varierer i forhold til hvor rikt det er). På verdenskartet kan du også drive med diplomati, og det er mulig å gjøre allianser, kjøpe territorier, osv. Du kan også skaffe bonuskort som gir bonuser i sanntidsstrategidelen av spillet. Den kommer du inn i hvis du angriper et fiendtlig territorium.

Når du angriper eller må forsvare deg hopper spillet inn i sanntidsdelen, og du må kjempe på et kart som forestiller det territoriet handlingen foregår i. Målene dine avhenger av territoriet, og det gjør også kampsituasjonen. I kampanjen er det lagt inn begrensninger på hvor mye du kan forske per scenario (for å unngå at du forsker deg frem til den moderne tidsalder i et scenario for så å måtte hoppe tilbake til middelalderen i neste). Slik som Civilization er RoN et spill du antakelig vil komme til å spille igjennom flere ganger, da hvert enkelt spill vil være unikt. Det å prøve å spille som ulike sivilisasjoner er dessuten mer interessant enn vanlig, da forskjellene mellom dem faktisk er ganske store.

Det neste moduset kalles Quick Game. Som vanlig i slike spill tilbyr RoN mulighet til å spille mot/med dataspillere. Det som imidlertid gjør denne muligheten bedre her enn i de fleste andre spill er mulighetene til å konfigurere spillet. Det er for eksempel åtte forskjellige "victory contitions" (og enkelte av disse kan konfigureres videre), og du kan til og med velge å forby all krigføring. Når du spiller Quick Game har du (hvis ikke noe annet er valgt) tilgang til all teknologi, og her kan det ta mindre enn en times spilling for å utvikle riket ditt fra et tidlig jordbrukssamfunn til en moderne stormakt. I tillegg har RoN noen ferdiglagde scenarier du kan prøve deg på (inkludert en bisarr test av reaksjonsevnen din som kalles "whack the general"), og en kraftig editor du kan bruke til å lage dine egne kart og scenarier. Det er med andre ord mye som trekker opp varigheten her.

RoN inneholder gode muligheter for multiplayerspill. Opp til åtte spillere kan konkurrere over LAN og Internett, og spillet har innebygd støtte for Gamespy Arcade. Det er naturligvis fullt mulig å legge inn dataspillere hvis dere ikke er mange nok for et ordentlig storslag. I og med at spillet er så konfigurerbart kan du skreddersy multiplayeropplevelsen slik at den passer deg og dine venner godt. En verdifull mulighet er å kunne påtvinge fred inntil spillerne når en viss epoke eller i en viss tidsperiode. På den måten kan du få mulighet til å bygge riket ditt uten å måtte engste deg for spillere som spesialiserer seg på å vinne praktisk talt før spillet har begynt. En artig liten detalj er at spillet lager statistikk om alt mulig, fra de vanlige områdene (hvor mange enheter du har beseiret, osv) til de mer spesielle (hvor mange museklikk hadde du, osv).

Designmessig genistrek
RoN er utrolig brukervennlig. Spillet er svært komplisert, men det er lagt opp slik at det hele blir lett å kontrollere. Har du innbyggere som ikke gjør noen ting vil de automatisk finne arbeid der de trengs. Gruver, skoger og gårder varer evig, så du slipper å tenke på å finne nye skoger å hugge eller å bry deg med å plante gårdene på nytt. Disse tingene fører til at byene blir svært lette å holde orden på. Når du først har ordnet med produksjonen i en by behøver du ikke å bry deg mer med den, og med mindre noe dramatisk skjer vil innbyggerne der fortsette å produsere helt til du sier de skal slutte. Spillet inneholder også mange andre elegante løsninger. Du behøver f.eks. ikke å bygge lasteskip for å frakte styrkene dine over havet med. De vil automatisk "bli" båter når du sender dem over sjøen. Det samme gjelder sivile. Du slipper også å bygge hus til folkene dine. Jeg tenkte ofte "hvorfor har ikke noen tenkt på dette før?" når jeg spilte RoN.

Brukergrensesnittet i seg selv er nokså ordinært, og hvis du har spilt Age of Empires burde det ikke ta lang tid å komme inn i systemet. For å lære de grunnleggende gameplay-prinsippene anbefales det likevel at du tar en titt på spillets Quick Learn-modus, der du spiller mot en enkel datamotstander og får råd og vink hele tiden. RoN inneholder også en rekke standard øvingsoppdrag, og det er tydelig at Big Huge Games har hatt som mål å gjøre spillet så tilgjengelig som mulig. Det er alltid massevis av ting å huske på, spesielt når du er i krig, så da kommer det godt med at du selv kan stille inn hastigheten på spillet. Det å sette ned hastigheten fra "normal" til "slow" kan godt vise seg å redde skinnet ditt i en vanskelig situasjon.

Svært få feil å finne
Når ett av de viktigste punktene på lista over ting RoN gjør dårlig er "de kunne godt ha fjernet musepekeren mens introanimasjonen spiller" sier det seg selv at vi snakker om et meget bra spill. Det er kanskje litt skuffende at teknologiracet bare stopper når du har kommet inn i vår moderne tidsalder, men det var vel vanskelig å unngå. Dette fører imidlertid til at de sivilisasjonene som har ekstra bonuser i den moderne tidsalderen får et visst fortrinn, da dette vil være den tidsalderen mye av handlingen foregår i hvis spillet varer særlig mer enn en time. Likevel: Rise of Nations er uhyre velpolert, og det å lete etter feil i det blir nesten som å lete etter den gode gamle nåla som en eller annen slask har puttet i en høystakk.

Den kunstige intelligensen til mot- og medspillere er imponerende. Fienden vil aldri komme med kontinuerlige, pysete angrep, slik de har en tendens til i slike spill. I RoN vil dataspillerne samle opp store hærer, og ikke spare på noe når de angriper. I tillegg ser de faktisk ut til å kunne lære av sine egne feil. Hvis jeg gang på gang slo tilbake angrep fra en kant prøvde de en annen innfallsvinkel. I Quick Game moduset er det mulig å forhandle med dataspillerne for å danne allianser eller koordinere angrep, og også dette fungerer fint (hvis du f.eks. spiller med tre dataspillere og to av dem allierer seg vil antakelig den tredje være svært interessert i en avtale med deg).

Grafikken i RoN er kanskje gammeldags, men den er slett ikke dårlig. Animasjonene er jevne og gode, og det er mye variasjon. Alt er dessuten godt laget, av grafikkartister som åpenbart har peiling på det de driver med. Hvert av de individuelle skjermbildene ser kanskje ikke så fryktelig imponerende ut, men hvis du ser på alle sammen og husker på at alt er fra samme spill blir det straks litt bedre. Det eneste lille minuset med den grafiske presentasjonen er at siden bygningene forandrer utseende etter hvert som du beveger deg framover i tid kan det ta en stund å lære utseendet på de forskjellige bygningene å kjenne. Dette skyldes ikke minst at byene har en liten økonomisk radius du må bygge innenfor, noe som betyr at du må bygge relativt tett. På lydsiden har jeg ikke mye å klage over, men når det gjelder lydeffekter har ikke spillet så mye som virkelig gjør inntrykk. Som vanlig hører du sloss-lyder og slikt, og disse er av en rimelig høy kvalitet, men de inneholder ikke det lille ekstra som hever dem over det vi hører i andre spill. Musikken er imidlertid svært god og passer godt til handlingen.

Konklusjon
Rise of Nations gjør praktisk talt alt perfekt. Spillet er komplisert, men takket være genial design er det svært lett å kontrollere. Det inneholder ingen dramatisk nyskapende ideer, og det meste det gjør har blitt gjort før, men utførelsen er så forseggjort at spillet raskt har rukket å bli min favoritt i denne litt overfylte sjangeren. Spillet har svært god presentasjon, sterk kunstig intelligens og er så godt som helt fritt for problemer. Varigheten er virkelig god, for dette er et spill som kan spilles om og om igjen uten at du blir lei. Jeg kan i det hele tatt ikke se for meg at noen strategientusiaster kan bli skuffet over Rise of Nations.

Forsiden akkurat nå

Til toppen