Anmeldelse

Robert Ludlum's The Bourne Conspiracy

Jason Bourne kan best beskrives som en moderne og hardbarka James Bond, uten et snev av hukommelse. Slik sett bør konseptet passe perfekt som actionspill. Med The Bourne Conspiracy gjør man da også et helhjertet forsøk innenfor rammene til den første filmen. Matt Damon er imidlertid ikke med, verken med stemme eller figurlikhet, men settingen er stort sett den samme. Dermed kan du ta over kontrollen til en superagent med en prislapp på 30 millioner dollar. La oss håpe han er forsikret.

Skikkelig slåsskjempe

Vis større

Trailer: Robert Ludlum's: The Bourne Conspiracy #6


Hemmelig våpen

The Bourne Conspiracy er et actionspill i tredjeperson der oppgaven din først og fremst er å kvitte deg med så mange fiender som mulig. Som et hemmelig våpen uten hukommelse er det nemlig mange som helst ser deg død, så i dette spillet har du stort sett ryggen mot veggen hele tiden. Det som er småunikt er blandingen mellom skyting og nærkamper. Dette skaper en god variasjon i spillopplevelsen, og det er flott at du har et valg når det kommer til drapsmetoder.

Historien følger som nevnt filmen, mest i form av tilbakeblikk når Jason får fliker av hukommelsen tilbake. De som har sett filmene vet at dette fungerer godt, og slik sett har spillet et driv som hele tiden motiverer deg til å fortsette.

Variasjonen på brettene kunne imidlertid vært bedre. Selv om de endrer seg en del visuelt, fra Marseille til Vilnius, snakker vi stort sett om den samme korridorløpingen over hele linja. Selv utendørs har du følelsen av å bli geleidet fra ett punkt til et annet i trange omgivelser. Kjørescenen med en rød Mini i Paris er derfor et velkomment pusterom, selv om heller ikke denne delen er i nærheten av å bli et klassisk spilløyeblikk.

Det er ikke mangel på miljøeffekter i dette spillet.
Det er ikke mangel på miljøeffekter i dette spillet.

Ryggraden til dette spillet er uansett kampene, og de er delt opp i to deler. For det første har du skytingen. Denne er langt i fra perfekt, blant annet takket være ustabile og lite smidige kontroller. Det er ikke lett å treffe fiender når vår Jason er såpass ustødig på labben at du må ta deg god tid med å sikte og fyre av – i en actiontittel som dette er slike småfeil en stor hemsko. Våpenutvalget er heller ikke spesielt imponerende, men det du får tilgang på har tifredsstillende trøkk i forhold til type.

Skyteopplevelsen blir imidlertid bedre når du aktiverer Bourne-instinktene. Etter hvert som du dreper andre opparbeider du deg nemlig adrenalin. Dette kan du blant annet bruke til å gjøre at tiden går sakte en begrenset periode. Da lyser både fiender og interessante objekter godt opp i miljøet, og det blir langt lettere å plukke dem ned. De svake kontrollene henger imidlertid igjen også her, men de blir heldigvis ikke like merkbare i sakte film.

Rask løsning

Adrenalinet har også flere bruksområder. Du kan som nevnt finne både skjulte objekter, ammunisjon og retningen du skal gå for å komme videre på brettet ved å aktivere instinktet. Med skytevåpenet i hånda kan du også aktivere en såkalt «takedown», der opptil tre fiender blir skutt ned i rask rekkefølge. Herlig i en knipe, og veldig tøft å se på. Denne løsningen kan også brukes når du skal ta fiendene med bare knyttnevene.

Nærkampene er sentrale, men varierer i kvalitet.
Nærkampene er sentrale, men varierer i kvalitet.

Nærkampene er vel så sentrale som skytingen i The Bourne Conspiracy. Her er det slag og spark som gjelder, men det blir dessverre raskt repetitivt. Selv om du kan kjede sammen ulike kombinasjoner er to utgangsangrep litt for lite til å gjøre det veldig interessant. Kampsystemet blir rett og slett litt for simpelt og forutsigbart.

Da er det morsommere å bruke miljøet rundt deg til å knerte fienden. Hvis du står riktig kan du nemlig bruke adrenalinet til å aktivere spesialangrep der nærmest hva som helst kan brukes som våpen. Her snakker vi glassbord, penner og spader. De fine animasjonene i kampene gjør at denne funksjonen ser og føles naturlig, selv om du faktisk ikke utfører bevegelsene selv.

Motstanden du møter i The Bourne Conspiracy avhenger av hvilken vanskelighetsgrad du velger. På øverste nivå er nemlig dette et utfordrende, og til tider frustrerende, spill. Det er spesielt i bosskampene du merker forskjell, her er fienden sterk og det kreves mye tålmodighet for å finne løsningen til hvordan hver enkelt motstander skal knertes.

Bilkjøring i Paris, et fint avbrekk.
Bilkjøring i Paris, et fint avbrekk.

Her har du nemlig ikke helsepakker som assistanse, helsen kommer seg selv når du får litt fred – og det skjer ikke i en bosskamp. Jevnt over er det slik at fienden tåler mye juling og skudd, mens du tåler litt mindre. Den balansen blir ekstra merkbar på høyere vanskelighetsgrader.

Hvis vi ser bort fra bosskampene er den kunstige intelligensen ganske passiv. I gruppekamper står motstanderen som regel og ser på at du banker opp kollegaen. Mot slutten kommer dette seg noe, men det er et tankekors at folk med våpen gang etter gang velger julingsvarianten for å tukte superagenten vår. Lærer disse superskurkene aldri leksa si? Den kunstige intelligensen er også veldig lett å lese i skytekamper. Fienden er gode på å søke dekning, men også like gode til å stikke hodet opp med jevne mellomrom.

Dvaske gåter

Spillet har også en rekke mindre gåter som spilleren må løse, og disse kunne med hell vært gjort litt mindre tanketomme. Dirkinger av låser består av å holde inne en knapp, da ser jeg ikke helt vitsen. Enkelte dører har elektriske låser som ikke kan dirkes opp. Da er løsningen å skyte strømboksen som står 30 centimeter unna. Jeg er et geni! Hadde gåtene vært litt dypere tror jeg også adrenalinrushet hadde kommet i større grad når det først ble kamp. Slik som det er nå jobber bare hjertepumpa skikkelig når du har en tidsfrist for å klare noe, og det er ikke hyppig nok.

Med hagle på T-banen.
Med hagle på T-banen.

Man har også prøvd seg på litt sniking i dette spillet, men igjen har man gjort det hele litt halvveis. Det gir en viss tilfredsstillelse å brekke nakken på en fiende når du kommer luskende bakfra, men det er like kult (og raskere) å sette en kule fra en lyddempet pistol i hodet på avskummet. Dessuten er det ikke lagt opp til at man skal gjemme lik og slikt uansett, så her er det bare å fyre løs etter beste evne – ammunisjon finner du rundt nesten hvert hushjørne, så akkurat kuler og krutt bør ikke bli noe problem.

Visuelt er The Bourne Conspiracy jevnt over solid, med unntak av et litt kranglete kamera. Flere av miljøene er veldig detaljerte, og det er skamdeilig at man kan ødelegge mye av dette under kamp. Det setter en ekstra spiss på det hele når skrot og søppel flyr veggimellom under skytingen, i tillegg til at du kan blåse fiender til himmels ved å fyre av på bensinkanner og biler – da blir nemlig de flotte eksplosjonene et faktum.

Kampanimasjonene er fine, selv om flere av dem er skriptet. Videre liker jeg detaljen med at kamphaner får sår i ansiktet når det kjempes. Mellomsekvensene skaper et fint driv i historien, og deres enkle interaktivitet gjør dem enda mer interessante. Du kan nemlig bestemme hva som skjer i mellomsekvensene med et par knappetrykk. Ikke avansert, men et godt krydder.

Det er ingenting som en overdådig eksplosjon.
Det er ingenting som en overdådig eksplosjon.

Når det gjelder lydbildet er det musikken som imponerer aller mest. Den endrer seg hele tiden etter det som skjer på skjermen, og er helt klart stemningsskapende. Musikken er på sitt beste midt under kampene, da blir det ofte intenst kult å være Jason Bourne – mye takket være lydbildet. Miljølydene er nemlig gode, de også – fra våpeneffektene til ekkoet i trange passasjer. Til sist er det verdt å nevne stemmegivningen. Vi får kanskje ikke oppleve Matt Damon som Jason Bourne, men de skuespillerne som faktisk er med i spillet gjør stort sett en fin jobb.

Konklusjon

The Bourne Conspiracy er i sum en lettfattelig actionutgave av Splinter Cell. Fordelingen mellom skyting og nærkamp er god, men både kontrolltrøbbel, kamerarot og forutsigbarhet hindrer disse å bli monumentale actionopplevelser. Likevel er det stunder adrenalinet fyker til hjernen som en rakett, da spesielt når du må unnslippe horder av fiender mens klokken tikker mot null. La oss kalle dette spillet en grei liten start på det som forhåpentligvis blir en serie. Som actionspill er det mye som fungerer med The Bourne Conspiracy, men utviklingspotensialet er stort. Jeg håper vi ses igjen, Jason Bourne.

Vurdering


PS3 | X360
Nokså godt

Robert Ludlum's: The Bourne Conspiracy X360

Robert Ludlum's: The Bourne Conspiracy PS3

Robert Ludlum's: The Bourne Conspiracy X360 X360 6/10 PS3 6/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 27. juni 2008
  • Plattform: Xbox 360
  • Utgiver: Vivendi Universal Games
  • Utvikler: High Moon Studios

Robert Ludlum's: The Bourne Conspiracy PS3 PS3 6/10 X360 6/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 27. juni 2008
  • Plattform: PlayStation 3
  • Utgiver: Vivendi Universal Games
  • Utvikler: High Moon Studios

Kommentarer (4)

Forsiden akkurat nå

Til toppen