Sly Racoon

Tidsutfordringer
Når spilleren endelig har funnet alle flaskene, åpnet pengeskapet og hentet med seg nøkkelen kan han forsøke å løpe gjennom brettet innen en viss tidsramme for å låse opp hemmelige bonusfilmer. Jeg har hørt at disse filmene er fra produksjonen av spillet, men aldri sett noen av dem. Tidsutfordringene er, i motsetning til resten av spillet, kjempevanskelige. Hvis du blir fort ferdig med oppdraget til Sly har du månedsvis med stoppeklokke-moro å se frem til!

Sly Racoon er tydelig inspirert av tegnefilm i den barnlige delen av skalaen. Grafikken er cel-shaded, en teknikk hvor 3D-figurenes overflater fargelegges. Resultatet er en stil som ligger veldig tett opp til tradisjonell tegnefilm. Cel-shading har vært mye omdiskutert, men Sly Cooper kan være mannen (eller vaskebjørnen) som stilner debatten en gang for alle. Spillet ser nemlig helt fenomenalt ut! Uten tvil en av de peneste titlene på PS2 med vibrerende farger, superglatt animasjon og imponerende brettdesign. Spesielt er westerntemaet godt utnyttet med overraskende arkitektur og svimlende romfølelse.

Kuttscenene er også stilsikkert gjennomført. Derfor er overraskelsen desto større da bildeoppdateringen plutselig krasjer rett i veggen når Sly kommer til Voodooland. Kanskje det skyldes en slem markedsdirektør som har tvunget Sucker Punch Productions til å slippe spillet for tidlig, men uansett finnes det ingen unnskyldning for grafikkproblemer på en konsoll. Dette er unødvendige minuspoeng for et produkt som ellers stråler av perfeksjonisme og talent. Kameraføringen kunne også trengt en ekstra finpuss. Selv om det stort sett fungerer greit er det tilfeller hvor spilleren ikke har sjanse til å se stup og andre farer. Et siste kritisk oppgulp går på ørene løs: Musikken er polsk musak og de innspilte dialogene livløse. Spesielt er stemmen til Sly platt. Igjen har produsentene mye å lære av skuespillerprestasjonene i for eksempel Jak and Daxter.

Konklusjon
Sly Cooper er et sjarmerende bekjentskap som i sine beste stunder kan bringe frem minner om gamle helter i dyreskikkelse (noen som husker Sonic The Hedgehog?). Hvis du har spilt en del plattformspill vet du også hva du får denne gangen, og det er en svært overbevisende forestilling Sucker Punch setter opp. Det er også en forestilling med lav aldersgrense, humoren og historien kunne sklidd rett inn på Kykelikokos. Hadde spillet i tillegg vært utgitt med norske stemmer kunne det blitt en superhitt på barneskoler over det ganske land, med Sverre Anker Ousdahl som skilpadde og Bjørn Sundquist som rosa flodhest. Sly Racoon tar PlayStation 2 til nye høyder visuelt og demonstrerer at cel-shading er kommet for å bli. Spillet får full pott på sjangerbevissthet og respekt for tradisjoner som strekker seg helt tilbake til de opprinnelige plattformspillene på 80-tallet, men det er merkelig nok også dette som trekker helhetsinntrykket ned. Det er lånt litt for mye velkjent materiale uten å slenge inn nok overraskelser. Hvis du ikke har spilt så mange plattformere kommer du til å kose deg, men med mange års erfaring under beltet blir rutinepreget litt for stort noen ganger. Dessuten er den lave vanskelighetsgraden med på å gi Sly begrenset levetid, selv om det er ganske underholdende mens det står på. Prøv før du kjøper, kanskje Sly klarer å stjele pengene dine.

Vurdering

Forsiden akkurat nå

Til toppen