Sly Racoon

Sly Cooper er antakeligvis en vaskebjørn, men ser ut som Reveenka på speed. Som vaskebjørner flest er han en snik med hang til nasking. En mestertyv som også stammer fra et langt slektstre med kleptomaner. Hans far var en mestertyv, slik som hans far før ham, og hans far før ham igjen. Dere skjønner sikkert tegninga. Familien Cooper har jo tilegnet seg et par triks gjennom årene, og disse har de skrevet ned i en tykk bok – the Thievius Raccoonus. På papiret høres familien Cooper ut som en skikkelig umoralsk gjeng, men heldigvis stjeler de bare fra andre kriminelle så det er ingen fare for at de ikke kommer til himmelen.

Sjansen er derimot større for at de får bråk med skurkene de stjeler fra. Derfor er det ingen overraskelse at fem superskurker (blant annet en padde og en krokodille) banker opp faren til Sly og rapper familiekrøniken. I sann plattformtradisjon deler de så boka mellom seg. Slys oppgave er klar: Han må snike seg inn i hvert av de fem skurkeredene og hente tilbake familiens eiendom. Bakgrunnshistorien er tynn og klarer ikke helt å engasjere. Kanskje det har noe med alder å gjøre, Sly Cooper er jo åpenbart rettet inn mot det yngste alderssegmentet og når aldri opp til samme vidd og kvikke dialog som konkurrenten Jak and Daxter. Problemet er at det finnes få overraskelser underveis og at Sucker Punch tydeligvis følger en oppskrift.

Som i alle moderne plattformspill har Sly selvfølgelig kompanjonger - to stykker (en rosa flodhest som heter Murray og en hypersmart skilpadde kalt Bentley). Bentley gir deg råd og tips underveis i spillet, mens Murray dukker opp i et par av småspillene du skal gjennom. Når Sly låser opp en ny verden får han også tilgang til en rekke ulike brett. Hvert brett skjuler en nøkkel (som er hovedmålet) og en safe. For å åpne safen trenger Sly en kode, og denne fikser Bentley hvis du klarer å fore ham med nok hint. Hintene er skjult i flaskeposter spredt utover brettet - en god tyv må finne alle. Hver safe inneholder en side fra Thievius Raccoonus som lærer Sly en ny bevegelse eller gir informasjon om verdenen han er i.

Disse gir et artig innblikk i Cooper-familiens ærerike historie med både ninja- og cowboyvaskebjørner. Noe av det beste med spillet er å finne nye triks og teste dem ut. Noen forandrer spillbarheten totalt, mens andre virker uvesentlige. Moro er det lell! Kontrollene for Sly Cooper er enkle, med sirkel som universalknapp for spesialbevegelsene. Med en kombinasjon av sirkel og kryss kaster Sly seg elegant og raskt gjennom luften, svinger seg i kroker, piler opp takrenner og slår saltomortale mellom hustakene. Kontrollene er stort sett responsive og stiller ikke alt for høyre krav til nøyaktighet, men det har dessverre skjedd at de henger seg opp. Dette kan skyldes feil på test-gamepaden, men problemet har ikke eksistert i andre spill.

Moderat vanskelig
Sly Cooper er ikke noe spesielt vanskelig spill - en rutinert nerd kan pløye seg gjennom det på rundt 12 timer. Den største utfordringen ligger i å finne alle tipsflaskene, men dette er også det morsomste. Dessuten er mange av de nye bevegelsene Sly lærer seg med på å gjøre spillet enda enklere. Gjennom de første brettene av spillet var jeg frustrert over at vaskebjørnen ikke tålte vann, men etter å ha låst opp en god del pengeskap dukket det opp en løsning på problemet. I tråd med tradisjonen ender hver verden med møte med sjefsskurken og disse kampene er både gøyale og oppfinnsomme. Av og til brytes de vanlige brettene opp med småspill av typen "fang 50 høner på tre minutter" eller "kappkjør mot fire skurker". Det er egentlig disse som er vanskeligst - kanskje fordi de også er kjedelige å komme seg gjennom. Dessverre blir det flere av disse utover i spillet.

Tidsutfordringer
Når spilleren endelig har funnet alle flaskene, åpnet pengeskapet og hentet med seg nøkkelen kan han forsøke å løpe gjennom brettet innen en viss tidsramme for å låse opp hemmelige bonusfilmer. Jeg har hørt at disse filmene er fra produksjonen av spillet, men aldri sett noen av dem. Tidsutfordringene er, i motsetning til resten av spillet, kjempevanskelige. Hvis du blir fort ferdig med oppdraget til Sly har du månedsvis med stoppeklokke-moro å se frem til!

Sly Racoon er tydelig inspirert av tegnefilm i den barnlige delen av skalaen. Grafikken er cel-shaded, en teknikk hvor 3D-figurenes overflater fargelegges. Resultatet er en stil som ligger veldig tett opp til tradisjonell tegnefilm. Cel-shading har vært mye omdiskutert, men Sly Cooper kan være mannen (eller vaskebjørnen) som stilner debatten en gang for alle. Spillet ser nemlig helt fenomenalt ut! Uten tvil en av de peneste titlene på PS2 med vibrerende farger, superglatt animasjon og imponerende brettdesign. Spesielt er westerntemaet godt utnyttet med overraskende arkitektur og svimlende romfølelse.

Kuttscenene er også stilsikkert gjennomført. Derfor er overraskelsen desto større da bildeoppdateringen plutselig krasjer rett i veggen når Sly kommer til Voodooland. Kanskje det skyldes en slem markedsdirektør som har tvunget Sucker Punch Productions til å slippe spillet for tidlig, men uansett finnes det ingen unnskyldning for grafikkproblemer på en konsoll. Dette er unødvendige minuspoeng for et produkt som ellers stråler av perfeksjonisme og talent. Kameraføringen kunne også trengt en ekstra finpuss. Selv om det stort sett fungerer greit er det tilfeller hvor spilleren ikke har sjanse til å se stup og andre farer. Et siste kritisk oppgulp går på ørene løs: Musikken er polsk musak og de innspilte dialogene livløse. Spesielt er stemmen til Sly platt. Igjen har produsentene mye å lære av skuespillerprestasjonene i for eksempel Jak and Daxter.

Konklusjon
Sly Cooper er et sjarmerende bekjentskap som i sine beste stunder kan bringe frem minner om gamle helter i dyreskikkelse (noen som husker Sonic The Hedgehog?). Hvis du har spilt en del plattformspill vet du også hva du får denne gangen, og det er en svært overbevisende forestilling Sucker Punch setter opp. Det er også en forestilling med lav aldersgrense, humoren og historien kunne sklidd rett inn på Kykelikokos. Hadde spillet i tillegg vært utgitt med norske stemmer kunne det blitt en superhitt på barneskoler over det ganske land, med Sverre Anker Ousdahl som skilpadde og Bjørn Sundquist som rosa flodhest. Sly Racoon tar PlayStation 2 til nye høyder visuelt og demonstrerer at cel-shading er kommet for å bli. Spillet får full pott på sjangerbevissthet og respekt for tradisjoner som strekker seg helt tilbake til de opprinnelige plattformspillene på 80-tallet, men det er merkelig nok også dette som trekker helhetsinntrykket ned. Det er lånt litt for mye velkjent materiale uten å slenge inn nok overraskelser. Hvis du ikke har spilt så mange plattformere kommer du til å kose deg, men med mange års erfaring under beltet blir rutinepreget litt for stort noen ganger. Dessuten er den lave vanskelighetsgraden med på å gi Sly begrenset levetid, selv om det er ganske underholdende mens det står på. Prøv før du kjøper, kanskje Sly klarer å stjele pengene dine.

Forsiden akkurat nå

Til toppen