Sniktitt

Call of Duty: WWII

Mer av det samme – på både godt og vondt

Call of Duty gjør som Battlefield når serien vender tilbake til andre verdenskrig.

Activision

Etter flere år med ekstrem fremtidsaction (som mange begynte å bli kraftig lei av), vender Call of Duty omsider tilbake til røttene i 2017. Andre verdenskrig står dermed på spillmenyen, og dette innebærer blant annet stridsvogner, skyttergraver, brannbomber og mye heslig krigføring.

Samtidig er dette utvilsomt bare mer av det samme. Akkurat dette trenger ikke å være utelukkende negativt – det var jo tross alt nøyaktig dette Battlefield gjorde da de vendte tilbake til første verdenskrig med Battlefield 1. Likevel føles det som om det mangler noe essensielt, brutalt og ekte i Call of Duty: WWIIs flerspiller.

Lite kraftig kost

Det visuelle er med på å etablere stemningen – dessverre rakner den når man begynner å spille.
Espen Jansen/Gamer.no

For når det er snakk om andre verdenskrig, forventer man liksom en litt røffere og mer realistisk krig.

WWII klarer for så vidt på å formidle dette med spillets nye grafiske stil, som er langt mørkere og samtidig mye mer skitten enn tidligere. De gråbleke skyene over Pointe du Hoc (som for anledningen er dekket av fallskjermjegere og jagerfly) glir i ett med de enkle bunkerne som befolker den mørke fjellklippen. Her løper allierte styrker og aksesoldater rundt i provisoriske skyttergraver, mens de peprer hverandre med molotovcocktailer, hagleskudd og flybomber.

Det er et fryktelig bilde, men spillets nedslagskraft som en troverdig avbildning av tidenes mest dødelige militærkonflikt faller sammen når man selv inntar rollen som en av disse soldatene. Å løpe rundt på måfå, mens man stadig blir flankert av fiender, kaster granater i vilden sky og aktiverer poengbelønninger, passer liksom ikke inn med mitt inntrykk av andre verdenskrig.

Jeg skulle gjerne sett at utviklerne omfavnet tidsepoken enda litt mer, også i flerspillerdelen.

Jeg innser jo at Sledgehammer Games mest sannsynlig har spart det mest tidsriktige kruttet til enspillerdelen, hvor det antagelig ikke kommer til å bli spart på brutalitetene, men det blir likevel litt vel slapt i flerspillerdelen. Det spes riktignok på med blod, gørr og grusomme skrik her og der – og sånn sett er det hvert fall litt kraftigere kost enn det man er vant til – men jeg skulle gjerne sett at utviklerne omfavnet tidsepoken enda litt mer, også i flerspillerkampene.

Det er klaustrofobisk i skyttergravene.
Espen Jansen/Gamer.no

Krigsånd

Da er spillets nyeste modus, «War», langt mer passende. Her skal man kjempe seg gjennom en lengre flerspillerkampanje, hvor ulike mål dukker opp spredt på tvers av én enkelt flerspillerkamp.

Kampanjen vi fikk prøve i spillets første lukkede beta foregår i Frankrike, og innebærer at en alliert styrke blant annet må sprenge et tysk hovedkvarter, bygge en bro og frakte en stridsvogn gjennom en liten, forlatt landsby. To lag med seks spillere kastes inn på hver sin side av konflikten, og slik får det hele plutselig et langt mer historisk preg.

«War»-modusen byr på klare og definerte mål.
Espen Jansen/Gamer.no
Les også
Anmeldelse: Call of Duty: WWII

Spillerne kaster seg fortsatt i strupen på hverandre med svært hyppige mellomrom, og tempoet er generelt veldig høyt, men disse konfliktene er langt mer troverdige og veldig tydelig definerte. Man har alltid et mål å strekke seg mot, og de ulike duellene er ikke så banale som i de andre modusene.

At det har blitt lånt fra andre, mer målfokuserte flerspilleropplevelser (*kremt* Overwatch *kremt*) er svært tydelig, men de forskjellige delmålene passer så godt inn i spillets setting at det virkelig ikke gjør meg noe.

Gammelt er som nytt igjen

Men til tross for «War» og alle lovnader om en ny vår for Call of Duty, er dette fremdeles en ekstremt erketypisk Call of Duty-opplevelse. Omtrent alt man gjør i de tradisjonelle flerspillermodusene (enten det er snakk om «Team Deathmatch», «Domination», «Hardpoint» eller noe helt annet) har man allerede gjort utallige ganger tidligere – det er bare pakket inn i en ny, gammeldags drakt. Sånn sett er dette en tidsreise som minner enormt mye om den DICE gjennomførte da de gikk fra Battlefield 4 til Battlefield 1.

Slik kan man da trekke paralleller mellom hvordan de to forskjellige spillparene fungerer omtrent likt: Å kjøre rundt i stridsvogn i Battlefield 1 er ikke så fryktelig ulikt det å rulle rundt i en tilsvarende stridsvogn i Battlefield 4, og på nøyaktig samme måte er det å løpe rundt i Ardennes i WWII egentlig ikke så veldig ulikt det å løpe fram og tilbake på Genesis i Infinite Warfare.

Litt annerledes er det jo likevel, nå som man har langt mindre mobilitet enn tidligere – dobbelthopp og veggløping er (ironisk nok) historie, og igjen sitter man med gode, jordnære flerspilleroppgjør. Dette vil nok mange sette stor pris på. Kampene har fortsatt et høyt tempo, men nå er det mye enklere å følge med på hva som skjer til enhver tid.

Gibraltar var det mest spennende av de tradisjonelle kartene i første runde av flerspillerbetaen – de to andre var altfor små for min smak.
Espen Jansen/Gamer.no

Våpenutvalg, figurer og kart er også langt mer håndgripelige. Laserpistoler, «exo»-skjelett og månebaser har bukket unna for klassiske skytevåpen, velkjente krigsuniformer og historisk korrekte lokasjoner. Å besøke Gibraltar med en god, gammeldags M1 Garand i lanken er da utrolig spennende, spesielt fordi det stadig er like engasjerende å faktisk spille Call of Duty.

For rent teknisk er mye fortsatt ved det samme i WWII, enten man lager sine egne klasser, låser opp nye utfordringer og våpen mens man spiller, eller aktiverer såkalte «scorestreaks» når man oppnår mange nok poeng uten å dø. Handlingen foregår stadig med 60 bilder i sekundet, og byr på like deler smidige bevegelser, kraftige våpen og raske skuddvekslinger.

Og det er ganske så gøy, til tross for alle mine problemer med settingen og tempoet.

Konklusjon

I de tradisjonelle flerspillermodusene går det sjelden et minutt uten at noen sniker seg innpå deg bakfra eller fra siden, og det er et problem.
Espen Jansen/Gamer.no

Av det vi har spilt så langt, virker det ikke som om Call of Duty: WWII er en så ny og annerledes spillopplevelse som man kanskje kunne håpet på. Riktignok byr returen til andre verdenskrig på en velfungerende pause fra fremtidens romkjas, lasermas og veggløping, og det visuelle spranget er helt klart med på å skille WWII fra de siste ni årene med stadig mer moderne krigsvisjoner, men de grunnleggende Call of Duty-elementene er fortsatt på plass.

Dette gjelder alt fra hjemmelagde klasser og «scorestreaks», til klaustrofobiske spillkart og flere flankeangrep enn det som godt er. Greit nok at serien er kjent for raske, hyppige og aggressive flerspilloppgjør, men her blir det litt mye av det gode til tider – det krasjer rett og slett med min oppfatning av andre verdenskrig som en rekke dystre og langtekkelige bruduljer rundt omkring i Europa, Asia og Afrika.

Da er den nye modusen, War, langt mer tidsriktig. Også her er tempoet skyhøyt, men fokuset på bevegelige fronter og unike mål spredt omkring på kartet, gjør det til en langt mer fornøyelig opplevelse. Det skader heller ikke at utviklerne har lånt flere ideer fra andre, mer objektivbaserte skytespill akkurat her – det fungerer veldig godt.

Forhåpentligvis kan noen av disse inntrykkene og nyvinningene finne veien over til de andre flerspillermodusene også. Slik det er nå, er det for all del veldig gøy å spille Call of Duty: WWII, men det blir liksom ikke de helt store forskjellene som man kanskje hadde håpet på.

Call of Duty: WWII lanseres på Xbox One, PlayStation 4 (testet) og Windows den 3. november. I mellomtiden kan både LawBreakers og Titanfall 2 by på litt annerledes flerspillermoro.

Siste fra forsiden