Det er på tide med et nytt, godt Batman-spill. Jeg husker enda hvor mye jeg koste meg med Ocean-spillet Batman: The Movie på Commodore 64 og Amiga, men siden den tiden kan jeg rett og slett ikke se at Batman, eller Lynvingen som han noen ganger blir kalt her til lands, har fått noen spill verd å spille. Men nå er dette på vei til å endre seg – Batman: Arkham Asylum er like rundt hjørnet, og later til å bli et superheltspill verd å legge merke til.
Fanget i galehuset
Det hele starter med at Batman akkurat har fakket Gothams mest elskelige superskurk, Jokeren. I stedet for å å stikke hjem til herregården sin for en velfortjent pause velger imidlertid vår kappekledde korsfarer å ta del i fengslingen, som naturligvis foregår på Arkham-asylet. Her sitter de galeste, ondeste og farligste av Gothams forbrytere, og sikkerheten er på topp. Likevel er det noe som ikke stemmer – Jokeren var alt for lett å fange, og det var nesten som om han ønsket å bli satt inn.
Det viser seg raskt at Batmans gufne magefølelse stemmer. Jokerens arrestasjon var planlagt i nøye detalj, og målet hans var å ta kontroll over hele Arkham-komplekset. Takket være illojale vakter befris både Jokeren og banditthæren hans, samt en haug andre superslamper fra tegneseriene. Nå er det opp til Batman å gjenopprette lov og orden på den uhyggelige fengselsøya.
Flaggermusmannen er heldigvis godt rustet for en situasjon som dette. Han virker kanskje tung og langsom, men i kamp er han overraskende smidig, og han har heller ikke problemer med å sprette rundt i Lara Croft-stil. Ved hjelp av sitt unike klatretau kan han også nå steder som ellers hadde vært utilgjengelige, noe som kommer godt med når dørene er låste eller fiendene patruljerer bakkenivået.
Batman: Arkham Asylum vekker faktisk minner om Ion Storm-klassikeren Deus Ex. Det er riktignok en mer lineær opplevelse, men handlingen foregår likevel i områder som ofte er såpass åpne at du kan velge din egen strategi. Vil du snike deg i skyggene og liste deg innpå fiendene bakfra? Eller velger du å klatre opp på avsatser, og vente tålmodig på at fiendene kommer innenfor rekkevidde, slik at du kan seile lydløst ned og gi dem et godt spark før de i det hele tatt skjønner at du er der?
Batman som detektiv
Spillet har noe som kalles «detective vision», et slags superintelligent visuelt system som ikke bare identifiserer fiender i og utenfor synsrekkevidden, men også utpeker andre ting av interesse (enten det er vegger som kan sprenges eller skjulte spor du kan følge). Dette viser seg raskt å bli essensielt som planleggingsverktøy, og sørger for at selv om fiendene har maskingevær og er langt flere enn deg, har du hele tiden overtaket.
Det er selvsagt også mulig å velge mer direkte fremgangsmåter, men dette kan (som jeg har hintet til) være farlig. Batman er stort sett alltid alene, og fiendene hans later ikke til å dele hans motstand mot skytevåpen. Derfor er det langt lurere å bruke de midlene du får til rådighet, og satse på sniking og list. Når du først kommer tett på fiendene kan du imidlertid la knyttnevene stå for snakkingen, og det er få skurker som klarer å stå i mot Batman i mann-mot-mann-situasjoner.
Kampsystemet er kanskje litt i enkleste laget. Det finnes opplåsbare kombinasjonsbevegelser, men skal jeg være ærlig brukte jeg den gamle «trykk angrepsknappen om og om igjen så fort du klarer, helt til alle fiendene er døde»-metoden med stort hell i de delene av spillet jeg fikk testet. Jeg er forresten heller ikke så veldig imponert over måten spillet stadig skal bruke sakte film i kampsekvensene. Joda, det ser helt klart kult ut å banke gørra ut av Gothams avskum i sakte film, men jeg synes det ødelegger litt av flyten. Forhåpentligvis blir denne effekten brukt på en litt mer sparsom måte i ferdigversjonen.
Det tidligere nevnte «detective vision»-systemet brukes også i forbindelse med etterforskning. Noen steder finner Batman ut at han vil undersøke omgivelsene nærmere, for å finne ut hva som egentlig har skjedd der. Dette kan hjelpe han å finne skjulte spor, som han kan følge videre i spillet. «Detective vision» brukes også for å avdekke mange av spillets utallige hemmeligheter, og spillmessig sett er det en mekanisme som sørger for både variasjon og lett hjernetrim.
Arkham Asylum har også et annet ess i ermet, nemlig presentasjonen. Omgivelsene er forseggjorte og dystre, og Arkham virker som et genuint truende sted, selv uten alle fiendene som kravler rundt. Utviklerne ser ut til å ha lykkes veldig godt med å skape en autentisk Batman-følelse over det hele – dette er ikke et tilfeldig actionspill med Batman som hovedperson, men et spill gjennomsyret av stilen til tegneseriene og filmene.
Skuespillet er også glimrende. Mark Hammill spiller Jokeren (som i den animerte TV-serien om Batman), og gjør en usedvanlig god jobb – den gale skurken følger stadig med på hva du foretar deg over sikkerhetssystemet, og kommer med en jevn strøm kommentarer til både deg og sine undersåtter. Generelt virker det som Eidos har sikret seg de fleste relevante skuespillerne fra animasjonsserien, og alle kjenner rollene sine svært godt. Den eneste som skuffer er Batman selv – han høres litt for avslappet og uengasjert ut til at han virker helt troverdig.
Konklusjon
Som de fleste andre spillere med litt vett i panna og noen år på baken har jeg lært meg å stille meg skeptisk til lisensierte superheltspill, og selv om jeg faktisk har gode minner fra Batmans eskapader på Commodore 64 og Amiga var Batman: Arkham Asylum en tittel jeg ærlig talt ikke hadde veldig høye forhåpninger til. Derfor ble jeg positivt overrasket over sniktittversjonen – dette er ikke bare en solid tittel, det er et spill som kan bli et absolutt høydepunkt i spillhøsten. Spillet formelig oser Batman-stemning, og leverer en svært engasjerende blanding av sniking, kamp, plattformaction og etterforskning i miljøer som er åpne nok til at du får friheten du trenger til å spille på dine premisser.
Batman: Arkham Asylum lanseres 27. august, for Xbox 360, PS3 og PC. Jeg har sett på versjonene til Xbox 360 og PS3. En demo (til alle formater) kommer i morgen.
