Sniktitt Dragon Age: Origins

Flere store opplevelser fra BioWare

Slakt drager eller forfør damer. Rollespillscenen er din.

LONDON (Gamer.no): Jeg ble litt bekymret da jeg så presentasjonen av Dragon Age: Origins i London for et par uker siden. Aldri i livet om jeg hadde forventet overlessede filmsnutter fylt med seksuelt innhold, spekulativ vold og merkelig rockemusikk. Ikke at det er noe galt i seg selv med noen av disse elementene, men vi snakker om den spirituelle oppfølgeren til Baldur's Gate 2 her, ikke en blek kopi av Brütal Legend.

Lettelsens sukk

Da jeg satte meg ned med spillet ble imidlertid mine bekymringer blåst ut av de klamme lokalene, jeg døde og kom til rollespillhimmelen. Ut i fra det vi fikk testet virker det nemlig som om BioWare har Dragon Age-skuta på stø kurs mot suksess.

Poenget med spillet er å forme skjebnen til en såkalt Grey Warden. Dette er en soldat som har sverget på livet å beskytte verden mot «The Blight», en denomisk rase som dreper alt den kommer over. Siden Grey Wardens er de eneste som kan drepe erkedemoner, de som styrer showet, sier det seg selv at du får en sentral rolle i dette universet. Etter å ha gjort unna ett av seks unike startområder (i samme stil som starten i World of Warcraft), er du i gang med et enormt eventyr.

– Grey Wardens er ikke riddere i skinnende rustninger, derav navnet. Her er det en gråsone mellom det gode og onde. De vil alltid løse sine arbeidsoppgaver, uansett hva de må gjøre, forteller sjefsdesigner Mike Laidlaw til Gamer.no.

Du får selvsagt også selskap, i form av andre som vil kjempe på din side. Dermed har vi med et gruppebasert rollespill å gjøre, i samme stil som Baldur's Gate og Icewind Dale. Du kan bytte mellom å styre figurene underveis, en løsning som fungerer meget godt – spesielt i kampsituasjoner. Dessuten er det underholdende at den interne dialogen mellom gruppemedlemmene går hele tiden, og du får både kjeft og råd av dine kolleger.

– Det er en indre justis i gruppen, og de vil reagere ulikt på dine handlinger. Men det er ikke en altoverhengende moralitet i spillet, sier designeren.

Det Laidlaw mener her er at du ikke velger om du er ond eller god før du starter, ei heller spiller det noen stor rolle for omgivelsen hvordan du løser oppgavene. Det er jo ikke slik at du kan gå i ledtog med fienden, og dermed er du uansett på den «riktige» siden. Innad i gruppen er det annerledes, her vil du få reaksjoner på valg og handlinger. Selv om man skaper et mikrokosmos ved å gjøre dette, kan løsningen være god. Da slipper du å forholde deg til moralske valg som liksom skal påvirke alle i hele verdenen – men som egentlig ikke forandrer noe som helst underveis på din ferd.

Tøff i trynet

En av de viktigste arenaene for veivalg er dialogene. Disse er omfattende og dype, som et Mass Effect 1.5. Kanskje ikke så rart, siden man har jobbet side ved side med teamet som sto bak romrollespillet.

– Dialogene er mer enn leppesynkronisering for oss. Som i Mass Effect vil du se et aktivt kroppsspråk og enda mer skuespill av figurene avhengig av hva du spør om, forteller Laidlaw.

Dermed er fordypningen total. Vi opplevde et par scener med en skurkete overløper ved navn Uldread. Dette er en magiker som tidligere var med de gode, men han har nå gått i ledtog med demonene. Samtalen før det uunngåelige slaget var både interessant og tankevekkende, du får et forhold til de du prater med – selv om det er mennesker du vet må drepes.

Kampene ser i seg selv helt utrolige ut, spesielt når det brukes magi. Vi ble vitne til en storm av elektrisitet som fylte hele skjermen i flere sekunder, overveldende! Dessuten er det mye taktikkeri ute og går. Du kan nemlig pause kampene, for så å fortelle samtlige i gruppen hva neste trekk skal være. Dette er ofte nødvendig mot de større fiendene, siden flere krever spesielle våpen eller magiske triks for å felles. Slåssingen er utfordrende og krever hjernekraft, akkurat som vi liker det.

Oversikt er alfa omega når kaoset bryter ut, derfor er det gledelig at kameraføringen fungerer som smurt.

– Noe av det mest utfordrende for oss har vært å få kameraføringen til å fungere, det har vært en stor jobb, innrømmer Laidlaw.

Men så virker det da også som om resultatet er bunnsolid, spesielt for oss som husker gode, gamle dager:

– Den isometriske vinkelen er herlig retro, men den er faktisk også veldig effektiv i hektiske kamper.

Dette er helt korrekt. Enkelte kamper involverer mengder av fiender, og da vil man gjerne se så mye av slagmarken som mulig. For de mindre slåsskampene er det bare å zoome i vei, slik at spillet får et større actionpreg. Du får også et valg når det gjelder bevegelser. Enten klikker du deg rundt med høyre musetast, eller så kan man kjøre WASD-tastene på tastaturet. De fleste vil nok gå for en kombinasjon.

Full oversikt

Videre har man valgt et brukergrensesnitt inspirert av for eksempel Baldur's Gate 2, men en dråpe World of Warcraft. Her har du stålkontroll ved hjelp av minikart, status for gruppen og hurtigtaster. Alt virker lett tilgjengelig, noe som betyr at man kan nyte eventyret uten for mye knoting.

Regelsettet i spillet er som kjent bygd opp fra grunnen. Vi fikk ikke snakket så mye om det i London, men det har i hvert fall gitt BioWare en større frihet enn om man hadde bundet seg til Dungeons & Dragons' Forgotten Realms nok en gang.

– Magikere kan gå med rustning hvis han er sterk nok. Du blir lettere sliten, så det kan gå utover kastingen av magiske riter. Det er en balansegang, trekker Laidlaw frem som et eksempel.

– Har dere noen øvre nivåbegrensning?

– Vi har ikke noen nivåbegrensning, men de fleste vil nok ende rundt nivå 18-20 ved første gjennomspilling.

Rollespill av denne typen må være feite, det vet vi som har tatt spilleskene til tidligere BioWare-titler med i senga når det var tid for søvn etter lengre økter. Heldigvis virker det som om Dragon Age: Origins neppe rundes på et åndedrag eller to.

– Lengden ligger på omtrent det samme som i Baldur's Gate 2. Snittet for våre testere har vært 80 timer, men man kan faktisk bruke enda mer tid. Du har jo også seks ulike begynnelser og mange sideoppdrag å kose deg med, avslutter Laidlaw.

Konklusjon

Jeg fylles mer og mer med forventning hver gang jeg får muligheten til å kikke på Dragon Age: Origins. Det er fortsatt mye som er i det blå med storspillet, men det vi har fått se lover godt. Bare BioWare holder seg for gode til å overøse spillet med banale klisjeer og enkle løsninger i siste liten, slik filmsnuttene vi fikk se hintet om. Da kan noe storartet bli pinlig middelmådig.

Men som sagt, det vi har spilt minner veldig mye om Baldur's Gate 2, spesielt om man koser seg i den isometriske synsvinkelen. Dessuten får man en herlig Mass Effect-følelse under dialogene. For en kombinasjon! Nå har utvikleren også fått verdifull ekstratid på å finpusse Origins før det slippes til høsten, og jeg ber på mine knær om at vi får nok et diamantprodukt fra BioWare.

Dragon Age: Origins slippes til Xbox 360, PlayStation 3 og PC. Vi har testet PC-versjonen.

Diskuter artikkelen i forumet

Forsiden akkurat nå

Til toppen