Sniktitt

Ghost of Moscow: Death to Spies

Livet som spion er ikke enkelt.

PRAHA (Gamer.no): Death to Spies er en av de spillseriene man enten elsker eller hater. De to forrige spillene i serien har begge fått blandet kritikk. Et av de viktigste kjennetegnene på serien har vært den ekstreme vanskelighetsgraden, som fort kan få en utålmodig spiller til å gi opp. Samtidig har spillene blitt omtalt som svært vanedannende, også på grunn av vanskelighetsgraden.

Ghost of Moscow: Death to Spies er på mange måter en fullstendig omstart av serien. Andre verdenskrig er over, og vi får anledning til å oppleve den kalde krigens etterretningsintriger. I stedet for å kun styre én person gjennom hele kampanjen, får vi presentert tre forskjellige spillbare personer. Hver av disse har forskjellige egenskaper, som må brukes i kombinasjon for å oppnå målene. I tillegg er dette den første gangen et Death to Spies-spill også utgis for konsoll.

Bruk hodet, ikke avtrekkeren

Denne taktikken går som oftest galt.
Denne taktikken går som oftest galt.

Det tar ikke mange minutter med Ghost of Moscow før man skjønner at dette spillet ikke først og fremst handler om action. Her er planlegging, infiltrasjon og intelligens i fokus. Og tro meg, sistnevnte vil få seg utallige utfordringer – og ydmykelser – i løpet av oppdragene. Under den tiden jeg fikk prøve spillet, ble jeg utsatt for to forskjellige oppdrag. Jeg klarte ikke å løse noen av dem.

Derimot klarte jeg å komme meg gjennom nok deloppdrag til å få et grunnleggende begrep om hvordan det hele fungerer, og dette er mer enn lovende. Først og fremst finnes det et utall forskjellige måter å løse oppgavene på. Om du vil bruke kvinnelig list, sniking og timing, eller vold, er i stor grad opp til deg. Sistnevnte fører vel å merke ofte til at det hele går fullstendig galt, men er morsomt nok når frustrasjonsnivået når gigantiske høyder.

Oppgavene varierer mellom alt fra å infiltrere bygninger for å slå av alarmer, til å montere mikrofoner og å helle potensmidler i drinkene til viktige personer for å gi dem andre ting enn sikkerhet å tenke på. Naturlig nok, og frustrerende nok, vil andre tilstedeværende hindre deg i å gjøre slike ting hvis de ser deg. Du har mer enn nok metoder for å distrahere eller nøytralisere andre personer, men midt i et middagsselskap er dette lettere sagt enn gjort.

Mange triks i ermet

Som spion har du naturligvis mer enn enkel list å komme med for å løse et oppdrag. De forskjellige figurene du spiller har hver sine dingser og egenskaper å bidra med. Naturligvis finnes det flere forskjellige måter å gjøre slutt på fiender på. Men som jeg allerede har nevnt vil disse stort sett være siste utvei. Uansett er det positivt at støydempet pistol ikke er eneste metode. Faktisk har ikke alle figurene en gang skytevåpen, og ammunisjonen er uansett svært begrenset.

En nokså interessant funksjon er «spy sense» – en egenskap som minner om ørnesynet fra Assassin’s Creed-spillene. Her vil du se personer og gjenstander med farge etter deres rolle. Dette er en effektiv måte å hjelpe spilleren med å identifisere hvilke personer man må ligge unna, hvem eller hva som er målet i oppdraget, og så videre.

Til sist har man som nevnt forskjellige dingser og andre egenskaper til hjelp. Særlig nyttig i enkelte situasjoner var spionteamets femme fatale, Olga. Hun kan enkelt og ukomplisert distrahere et hvilket som helst mannlig hinder. Ikke minst sparer dette oss for å måtte bruke masse tid på å gjemme altfor mange døde vakter, særlig siden gjemmestedene er få.

Vær forsiktig med fremmede kvinner.
Vær forsiktig med fremmede kvinner.

Avhengighetsdannende

Selv om spionlivet antageligvis vil frustrere deg til randen av å kaste håndkontrolleren inn i TV-skjermen, eller knuse tastaturet, vil du antageligvis bli hektet. Jeg kom fort inn i «en gang til»-modus, hvor tiden gikk uten at jeg så mye som tenkte på å se på klokken. Da jeg endelig klarte noen av deloppgavene, var tilfredsstillelsen enorm.

Til tross for hvor vanskelig oppdragene oppleves, er de også så varierte at du hele tiden får lyst til å prøve deg på neste del. Selv om du innerst inne vet at dette kommer til å ta forferdelig lang tid. Spillet krydres også med forskjellige minispill. For eksempel må vi koble om elektroniske kretser for å slå av alarmer og lysanlegg, dirke låser, og så videre. Jeg håper riktignok at noen elementer vil bli endret i den endelige utgaven. For eksempel førte det å gjøre en feil til at man måtte spille alle deloppgavene på nytt. Når dette skjer etter at man har klart en av de vanskeligere oppgavene, ødelegger det motivasjonen til en viss grad.

I tillegg opplevde jeg noen ganger spillets gang som litt inkonsekvent. Som regel vil vakter og andre kunne slå alarm når som helst, hvis de finner et lik du har gjemt for dårlig. Også hvis dette er temmelig lenge siden. Likevel fant jeg ett av sideoppdragene enklest hvis man ofret Olga under et forsøk på å montere en mikrofon. Kort sagt fungerte det greit å time hennes forsøk på å infiltrere et møterom etter vaktenes bevegelser. Men disse skiftene skjer så raskt at hun blir oppdaget med en gang hun er ferdig. Likevel gikk da spillet over til neste deloppdrag, uten at det ble slått alarm. Det kan naturligvis hende at tanken bak er at vaktene tror at vår kvinne opererer alene, men dette føles likevel litt lite konsekvent.

Snitter og champagne

Luksuriøse omgivelser.
Luksuriøse omgivelser.

Ghost of Moscow virker per i dag overbevisende både grafisk og omgivelsesmessig. Våre spioner opererer blant samfunnets øverste topper, og oppdragene foregår dermed i eksklusive omgivelser. Her har vi feriekomplekser med restaurant på en gammel seilbåt i parkens andedam. Og vi får besøke villabygninger på størrelse med Kongens slott. Ikke minst ser det hele veldig pent ut.

Begge oppdragene jeg fikk prøve, foregikk i festlige sammenhenger. Jeg måtte prøve meg på alt fra avlytting til forsøk på å vekke forplantningsinstinkter i mannlige maktpersoner. Riktignok fikk jeg aldri til å helle potensmidlet i drinken til målet uten å bli oppdaget, men at variasjonen i oppgaver er stor, er det ingen tvil om. At spillet ikke bare består av militærbaser, offentlige bygg, og lignende, er også positivt.

Vi loves også en større variasjon i steder og sammenhenger enn det jeg fikk se. Kampanjen kommer til å foregå i forskjellige byer i Nord-Amerika, Europa og Cuba. Det ser ut som at det kommer til å bli mer enn nok innhold, og jeg ser for meg at dette blir et spill jeg kommer til å bruke lang tid på å bli ferdig med.

Konklusjon

Spionsyn.
Spionsyn.

Det er befriende å se at det fremdeles lages spill som er vanskelige nok til at man får lyst til å rive av seg håret og ramponere spillkonsollen. For deretter å sette seg i en krok og sture over ens egen tilsynelatende mangel på intelligens. Ghost of Moscow er ikke et spill som legger opp til at alle skal bli ferdige med kampanjen. Jeg håper virkelig at Haggard Games bevarer dette også i den endelige utgaven.

For selv om Ghost of Moscow: Death to Spies er frustrerende vanskelig, er det også sterkt vanedannende. Tiden flyr fort forbi i en endeløs rekke av forsøk, som stort sett er morsomme hver eneste gang. Noen problemer må løses, som at vi blir tvunget til å begynne helt forfra for hver eneste feil. Likevel ble jeg trollbundet av spillet nokså fort. At det finnes mange forskjellige måter å løse hvert oppdrag på, vil forhåpentligvis også føre til en stor grad av gjenspillbarhet.

Jeg tror at også det nye Death to Spies blir et av de spillene man enten elsker eller hater, men slike utgivelser trenger vi. Med mindre utvikleren klarer å rote det helt til før utgivelsen, vil dette eventyret kunne hekte svært mange spillere, inklusive meg selv. Og antageligvis kjede en hel del andre til døde. Det er i hvert fall ingen tvil om at dette gav mersmak, og jeg har absolutt store forventninger til utgivelsen nærmere jul.

Vi prøvde dette spillet under et pressearrangement i regi av 1C Company. Det ble avholdt i Praha, Tsjekkia, og turen dit samt oppholdet ble betalt av utgiverne.

Kommentarer (4)

Forsiden akkurat nå

Til toppen