Sniktitt

Mass Effect 2

Imponert, nok en gang

Snakker vi det største rollespillet i 2010?

1: Side 1
2: Side 2

STOCKHOLM (Gamer.no): Få, om noen, spillprodusenter kan skilte med den samme porteføljen som BioWare. Blant turer i universer som Ferelden og Faerûn har vi også fått noen fornøyelige visitter i verdensrommet, og mange vil nok mene at Mass Effect byr på den mest minneverdige turen av dem alle.

Her blir det tidlig hett.

Med elementer som et særs gjennomført dialogsystem, et aktivt kampsystem og mange herrens timer med innhold, står det som et av de største vestlige rollespillene på denne siden av tusenårsskiftet, og mange vil ha mer.

Jeg er en av de, og å si at jeg gleder meg som et barn til oppfølgeren er en underdrivelse om noe. Vi var heldige nok til å bli invitert på et dypdykk i de første 90 minuttene av det kommende spillet i EAs lokaler hos söta bror. Dette er vår andre titt etter at vi tok oss en tur ut i rommet tidligere i år, og det mektige inntrykket fra den gang er på ingen måte svekket.

Du verden for et spill dette er.

Levende død

Det starter temmelig røft. Man får en kjapp rundtitt i skipet USS Normandy, hvor man får klargjort hvem av mannskapet fra forgjengeren som fortsatt er med, før alt snus på hodet når et fiendtlig skip angriper. Deretter følger en rekke fantastiske mellomsekvenser hvor alt går omtrent så galt som det kan gå. Stemmeskuespillet er i absolutt toppklasse, det er visuelt nydelig og etter å ha gått gjennom ild og vann for kumpanene dine i det første spillet, føles det litt vemodig å se at skipet går i tusen knas.

Shepard, altså deg, flyter livløst omkring i rommet før alt roes ned med noen øyeblikks stillhet i stummende mørke. Ja, du døde. Nei, det er selvsagt ikke over enda. Du våkner nemlig opp på sykestua med en snodig hvitkledd duo hengende over deg, men før dere rekker en nevneverdig introduksjon så begynner alt atter en gang å rase sammen.

Sadistisk moro med gode venner hører med.

Til tross for at du har vært klinisk død i noen år og egentlig ikke er i verdens beste form, blir du nødt til å ta opp pistolen og komme deg i trygghet sammen med redningskvinnen din. Deretter går turen gjennom en mengde korridorer i det ukjente bygget du kommer til deg selv i. Utenforstående har visstnok greid å hacke sikkerhetsrobotene i dette komplekset, og du får atter en gang blåse støvet av avtrekkerfingeren.

Ingenting er gratis

Etter å ha alliert deg med den lokale sikkerhetssjefen, bekjempet trusselen og kommet i trygghet er det endelig på tide å få svar på hva i alle dager som foregår. En gruppe kalt Cerberus tok liket ditt i sin varetekt for å forsøke å gi deg liv igjen, gjennom en prosess de døpte Project Lazarus. Dette gikk tilsynelatende ålreit, men det har vært en ekstremt kostbar og utfordrende oppgave, som ikke hadde vært mulig å gjennomføre uten finansiell støtte fra gruppens leder. Dermed har du en mann å takke.

Cerberus er en forhatt fraksjon mange steder i dette universet, fordi de har en agenda som lener mot menneskelig suverenitet. Det at du i det første spillet ble universets første menneskelige «spectre» – en intergalaktisk superagent – er grunnen til at du veies kostbar nok til at alle ressursene de har ofret er verdt det. En ny trussel har nemlig oppstått.

Man får også uventet hjelp fra høyt hold.
Les også
Anmeldelse: Mass Effect 2

I en samtale med gruppens leder avsløres det nemlig at en ny fiende kalt «Harvesters» har dratt fra galakse til galakse og regelrett høstet menneskelige kolonier på hundretusenvis av mennesker i slengen. Dette er åpenbart ingenting å ta lett på, og du blir høflig forklart at dette er et regelrett selvmordsoppdrag, men at du også sannsynligvis er den eneste som er i stand til å ta hånd om denne trusselen. Og med det starter altså et nytt fantastisk eventyr der oppe blant stjernene.

Et skytespill – på en god måte

Jeg stusset litt da spillprodusent under innledningen til spilløkten konsekvent beskrev Mass Effect 2 som et skytespill, selv om inntrykket vi hadde fra Gamescom hadde ledet tankene dithen ved flere anledninger. Men, etter å ha satt fingrene i dette spillet i en utvidet periode er det klart – dette er i utgangspunktet et skytespill

Tolk likevel ikke det feil, for Mass Effect 2 har bare tatt det eneren prøvde på og raffinert det. I stedet for tøvete hybridhåndtering av for eksempel treffsikkerhet, vil kampsystemet være som i et skytespill. Dermed treffer du faktisk der du sikter. Det gir kampsystemet en helt ny glød, og når man lærer seg å bruke de ulike egenskapene effektivt så går det virkelig unna.

Barske kumpaner er atter en gang sentrale, og det er mange nye.

En ny ting er at våpnene ikke lenger overopphetes som en slags evig ammunisjon-funksjon. Nå bruker de i stedet ordinær ammunisjon, men en i overkant ivrig avtrekkerfinger kan fortsatt overopphete de for en liten stund. Det at du nå må begrense deg litt i kamp betyr dog ikke at tempoet blir noe lavere. Tvert imot, det er høyere enn noen gang og gjør riktig bruk av ferdigheter til et must.

Også det forholdsvis utdaterte systemet med begrenset helse som må fylles opp med «medigel» har BioWare valgt å gå bort ifra. Du kan fortsatt bruke denne geleen som et slags førstehjelpsskrin i kamp for å redde noen fra den visse død, men om du er tålmodig så regenereres helsen nå automatisk utenfor kamp. Dette oppleves kanskje ikke veldig annerledes fra hvordan det har vært tidligere, men som et tredjepersonsskytespill er det tøft at Mass Effect 2 holder tritt med utviklingen.

Kampsystemet har i det hele tatt fått mer sprut, og dette kompenseres det for med mer intelligente og kløktige fiender. I vår økt fikk vi møte en del ulike fiender, alt fra flyvende til bakkebaserte, og de er merkbart klokere. Møter du flere samtidig så vil de gjøre aktive forsøk på å utmanøvrere deg, og det stilles større krav til at du disponerer dine og gruppens ferdigheter riktig. Dette gjøres heldigvis enklere ved at du nå kan kommandere gruppemedlemmene dine mer presist, for eksempel ved å spesifikt beordre de til valgte steder.

1: Side 1
2: Side 2

Siste fra forsiden