SNIKTITT: Mass Effect 2
Sniktitt

Mass Effect 2

Imponert, nok en gang

Snakker vi det største rollespillet i 2010?

STOCKHOLM (Gamer.no): Få, om noen, spillprodusenter kan skilte med den samme porteføljen som BioWare. Blant turer i universer som Ferelden og Faerûn har vi også fått noen fornøyelige visitter i verdensrommet, og mange vil nok mene at Mass Effect byr på den mest minneverdige turen av dem alle.

Her blir det tidlig hett.
Her blir det tidlig hett.

Med elementer som et særs gjennomført dialogsystem, et aktivt kampsystem og mange herrens timer med innhold, står det som et av de største vestlige rollespillene på denne siden av tusenårsskiftet, og mange vil ha mer.

Jeg er en av de, og å si at jeg gleder meg som et barn til oppfølgeren er en underdrivelse om noe. Vi var heldige nok til å bli invitert på et dypdykk i de første 90 minuttene av det kommende spillet i EAs lokaler hos söta bror. Dette er vår andre titt etter at vi tok oss en tur ut i rommet tidligere i år, og det mektige inntrykket fra den gang er på ingen måte svekket.

Du verden for et spill dette er.

Levende død

Det starter temmelig røft. Man får en kjapp rundtitt i skipet USS Normandy, hvor man får klargjort hvem av mannskapet fra forgjengeren som fortsatt er med, før alt snus på hodet når et fiendtlig skip angriper. Deretter følger en rekke fantastiske mellomsekvenser hvor alt går omtrent så galt som det kan gå. Stemmeskuespillet er i absolutt toppklasse, det er visuelt nydelig og etter å ha gått gjennom ild og vann for kumpanene dine i det første spillet, føles det litt vemodig å se at skipet går i tusen knas.

Shepard, altså deg, flyter livløst omkring i rommet før alt roes ned med noen øyeblikks stillhet i stummende mørke. Ja, du døde. Nei, det er selvsagt ikke over enda. Du våkner nemlig opp på sykestua med en snodig hvitkledd duo hengende over deg, men før dere rekker en nevneverdig introduksjon så begynner alt atter en gang å rase sammen.

Sadistisk moro med gode venner hører med.
Sadistisk moro med gode venner hører med.

Til tross for at du har vært klinisk død i noen år og egentlig ikke er i verdens beste form, blir du nødt til å ta opp pistolen og komme deg i trygghet sammen med redningskvinnen din. Deretter går turen gjennom en mengde korridorer i det ukjente bygget du kommer til deg selv i. Utenforstående har visstnok greid å hacke sikkerhetsrobotene i dette komplekset, og du får atter en gang blåse støvet av avtrekkerfingeren.

Ingenting er gratis

Etter å ha alliert deg med den lokale sikkerhetssjefen, bekjempet trusselen og kommet i trygghet er det endelig på tide å få svar på hva i alle dager som foregår. En gruppe kalt Cerberus tok liket ditt i sin varetekt for å forsøke å gi deg liv igjen, gjennom en prosess de døpte Project Lazarus. Dette gikk tilsynelatende ålreit, men det har vært en ekstremt kostbar og utfordrende oppgave, som ikke hadde vært mulig å gjennomføre uten finansiell støtte fra gruppens leder. Dermed har du en mann å takke.

Cerberus er en forhatt fraksjon mange steder i dette universet, fordi de har en agenda som lener mot menneskelig suverenitet. Det at du i det første spillet ble universets første menneskelige «spectre» – en intergalaktisk superagent – er grunnen til at du veies kostbar nok til at alle ressursene de har ofret er verdt det. En ny trussel har nemlig oppstått.

Man får også uventet hjelp fra høyt hold.
Man får også uventet hjelp fra høyt hold.

I en samtale med gruppens leder avsløres det nemlig at en ny fiende kalt «Harvesters» har dratt fra galakse til galakse og regelrett høstet menneskelige kolonier på hundretusenvis av mennesker i slengen. Dette er åpenbart ingenting å ta lett på, og du blir høflig forklart at dette er et regelrett selvmordsoppdrag, men at du også sannsynligvis er den eneste som er i stand til å ta hånd om denne trusselen. Og med det starter altså et nytt fantastisk eventyr der oppe blant stjernene.

Et skytespill – på en god måte

Jeg stusset litt da spillprodusent under innledningen til spilløkten konsekvent beskrev Mass Effect 2 som et skytespill, selv om inntrykket vi hadde fra Gamescom hadde ledet tankene dithen ved flere anledninger. Men, etter å ha satt fingrene i dette spillet i en utvidet periode er det klart – dette er i utgangspunktet et skytespill

Tolk likevel ikke det feil, for Mass Effect 2 har bare tatt det eneren prøvde på og raffinert det. I stedet for tøvete hybridhåndtering av for eksempel treffsikkerhet, vil kampsystemet være som i et skytespill. Dermed treffer du faktisk der du sikter. Det gir kampsystemet en helt ny glød, og når man lærer seg å bruke de ulike egenskapene effektivt så går det virkelig unna.

Barske kumpaner er atter en gang sentrale, og det er mange nye.
Barske kumpaner er atter en gang sentrale, og det er mange nye.

En ny ting er at våpnene ikke lenger overopphetes som en slags evig ammunisjon-funksjon. Nå bruker de i stedet ordinær ammunisjon, men en i overkant ivrig avtrekkerfinger kan fortsatt overopphete de for en liten stund. Det at du nå må begrense deg litt i kamp betyr dog ikke at tempoet blir noe lavere. Tvert imot, det er høyere enn noen gang og gjør riktig bruk av ferdigheter til et must.

Også det forholdsvis utdaterte systemet med begrenset helse som må fylles opp med «medigel» har BioWare valgt å gå bort ifra. Du kan fortsatt bruke denne geleen som et slags førstehjelpsskrin i kamp for å redde noen fra den visse død, men om du er tålmodig så regenereres helsen nå automatisk utenfor kamp. Dette oppleves kanskje ikke veldig annerledes fra hvordan det har vært tidligere, men som et tredjepersonsskytespill er det tøft at Mass Effect 2 holder tritt med utviklingen.

Kampsystemet har i det hele tatt fått mer sprut, og dette kompenseres det for med mer intelligente og kløktige fiender. I vår økt fikk vi møte en del ulike fiender, alt fra flyvende til bakkebaserte, og de er merkbart klokere. Møter du flere samtidig så vil de gjøre aktive forsøk på å utmanøvrere deg, og det stilles større krav til at du disponerer dine og gruppens ferdigheter riktig. Dette gjøres heldigvis enklere ved at du nå kan kommandere gruppemedlemmene dine mer presist, for eksempel ved å spesifikt beordre de til valgte steder.

Fortsatt et rollespill også

De mer grunnleggende rollespillelementene er selvsagt fortsatt til stede, og figurutviklingsystemet er jo en sentral del av alle rollespill. I dette spillet er systemet tilnærmet identisk det man fant i forgjengeren, men det har fått en ekstra piff i forhold til ytterligere spesialisering.

Noen fiender er større enn andre, blant annet denne minibossen som virkelig kan gi deg en støvel i trynet.
Noen fiender er større enn andre, blant annet denne minibossen som virkelig kan gi deg en støvel i trynet.

Når man når enden av en kategori nå, får man nemlig mulighet til å gå to veier. Denne spesialiseringen er ikke så dyptgående at den fullstendig forandrer spillstilen din, men det å vite at det finnes flere måter å gjøre ting på er jo alltid morsomt. Dessuten kan forskjellen på å for eksempel være en mer robust eller mer skademessig hissig soldat gjøre en andre gjennomspilling med samme karakter mer attraktiv enn tidligere.

Noe forgjengeren fikk veldig mye ros for var dialogsystemet, og dette har det selvsagt ikke blitt fiklet altfor mye med. Det ser minst like bra ut, dialogvalgene er glupe og om noe har det kanskje blitt vanskeligere å «gå den rette stien» i forhold til å tjene flest mulig paragon/renegade-poeng, som bestemmer «karmaen» din. Dette er en god ting i mine øyne, da det åpner for mer varierte og tvetydige dialoger enn om man bevisst jakter på nok poeng til å bli pur-ond.

I forhold til paragon/renegade-systemet har det også skjedd en veldig stilig forandring. Nå kan man nemlig gjøre inngripener i mellomsekvenser basert på hvor mange slike poeng man har. Under en samtale med en skrulling som hacket seg inn i systemet vårt fikk jeg, som selverklært superslemming, mulighet til å trykke på høyre avtrekkerknapp for å skyte i veggen i stedet for å vente på at han skulle forklare seg ferdig. Dette er ingen gigantisk revolusjon, men det gjør mye for å forsterke følelsen av at man faktisk styrer figuren ned sin egen vei. Det vi har sett er uansett kun en brøkdel av spillet, og BioWare lover mye spennende snacks relatert til den funksjonen fremover.

Mye snadder

Mass Effect 2 oppleves jevnt over som en forbedring på samtlige punkter fra eneren, og jeg vet egentlig ikke om jeg kunne ha ønsket meg mer.

Mye tyder på at det også i dette spillet blir sengevals, og nå står Sinead O'Connor for tur.
Mye tyder på at det også i dette spillet blir sengevals, og nå står Sinead O'Connor for tur.

Som i det forrige spillet er det for eksempel rekke minispill koblet til ulike oppgaver her. Noen ganger må du hacke ulike grensesnitt, og da introduseres du for et noe snodig system. Du blir først vist et bilde av et kretskort, før tre rader med en rekke slike bilder fyker nedover skjermen i forholdsvis høy hastighet. Deretter må du matche bildet med et du ser på skjermen, samtidig som det gjelder å hoppe unna ondsinnede røde kretskort. Finn rett bilde tre ganger og voilá – innholdet i beholderen er ditt.

Et annet minispill brukes når man skal dirke dører. Da må man spille noe tilsvarende brettspillet Memory, hvor det gjelder å koble sammen lignende punkter på et kretskort innenfor tidsbegrensningen. Dette er mye mindre utfordrendre enn det forrige eksempelet, men så møter man nok på det langt oftere også.

Oppå disse eksemplene har man selvsagt også en rekke andre nye tilskudd. Det er over tre ganger så mange våpenklasser nå, blant annet en veldig heftig en som omfatter tunge våpen. Fiendene er også mer varierte og spennende, og det kribler litt i magen når jeg tenker på alt som kan oppleves etter hvert som det digre universet åpner seg opp.

For de som har tatt en tur gjennom eneren vil det også være mulig å importere ens egne Kommandør Shepard til dette spillet. Alle andre får et gjensyn med det ålreite skapelsesverktøyet, denne gangen med unnskyldningen om mappen til vår kjære Shepard er strengt kryptert som en del av han/huns hemmelige rolle som «Spectre».

Rent teknisk har spillet definitivt tatt et steg videre, og det ser svært lekkert ut. Dette betyr mye når også mellomsekvensene er basert på den ordinære grafikkmotoren, og det er ingen tvil om at Mass Effect 2 brøyter seg inn blant de peneste rollespillene der ute.

Dette er jaggu et sexy spill.
Dette er jaggu et sexy spill.

Drømmen nå er egentlig bare at de greier å ta et oppgjør med den hersens Mako-bilen fra eneren og gi oss noe litt mer manøvrerbart å farte rundt i

Konklusjon

Som en kjempefan av eneren og alt annet BioWare har gjort så har jeg sittet i helspenn siden dette ble annonsert, og det å få muligheten til å ta en titt på oppfølgeren til et av mine favorittspill ved flere anledninger har vært fantastisk. Det jeg har spilt så langt har vist alle mulige forutsetninger for å kunne ta magien fra eneren til et helt nytt nivå, og alle som har en viss interesse for rollespill har all grunn til å glede seg.

Mass Effect 2 har forbedret det meste, inkludert dialogsystemet, kampsystemet, figurutviklingsystemet, grafikken og de moralske veivalgene. Dette er forbedringer av innhold som allerede har vært supersolid, og mye skal gå galt for at jeg sitter og gnager på hatten min i slutten av januar.

Det gjenstår fortsatt å se om dette spillet greier å tilby mer genuint spennende innhold hva sideoppdrag angår, ettersom det var et av de svakeste punktene til eneren, men det hadde vært fryktelig rart om utviklerne ikke hadde lagt merke til de mange tusen sukkene om det der ute.

Jeg tror vi alle gjør rett i å glede oss halvveis ihjel til dette kommer, og det er ikke lengre unna enn at vi kan begynne å telle dager. Mye tyder på at dette kan bli 2010s største rollespillutgivelse.

Mass Effect 2 kommer i salg 28. januar 2010, for Xbox 360 og PC.

Kommentarer (33)

Forsiden akkurat nå

Til toppen