Sniktitt

Operation Flashpoint: Dragon Rising

Ekte krig?

Pokker. Froholt! Er nede.

I 2001 ble en samlet spillverden overrumplet av Operation Flashpoint, et krigsspill som ikke var som andre krigsspill. Her foregikk handlingen på tre gigantiske og fullstendig åpne øyer, og realismen var ekstrem. Ingen andre spill klarte å levere en sammenlignbar følelse av å faktisk være i krig, og i alle de årene som har gått siden Operation Flashpoint tok oss med til Malden, Everon og Kolgujev har det faktisk bare vært to spill som har klart å gjøre noe av det samme. Ikke overraskende var det Operation Flashpoint-utvikler Bohemia Interactive som stod bak begge to – Armed Assault og ArmA II.

Høyt gress kan gjøre det vanskelig å se fienden.

Den britiske utgiveren Codemasters gav ut Operation Flashpoint, og eier rettighetene til navnet. Det er få som vet nøyaktig hva som har skjedd mellom Codemasters og Bohemia Interactive, men de to selskapene er ikke akkurat på talefot. Når Codemasters nå står klar med Operation Flashpoint: Dragon Rising er det med andre ord helt uten originalutviklerne, som virker rasende over at Codemasters i det hele tatt jobber med en etterfølger til spillet deres.

Uansett hvilken side man tar i konflikten (med tanke på at vi alle er utenforstående, er det kanskje ikke så lurt å ta noens parti her), er det ett spørsmål mange med god grunn har stilt seg: Kan Codemasters eget studio, som omtrent bare har laget arkadebilspill, levere en superrealistisk krigssimulator i samme skala og med samme ambisjonsnivå som Operation Flashpoint?

Samme ambisjonsnivå?

Sniktittversjonen jeg har testet har to oppdrag, begge hentet fra starten av spillet. Jeg har med andre ord ikke fått se nok av spillet til å gi noe fullgodt svar på spørsmålet. Begge oppdragene er relativt lineære, og med kamphandlinger i begrensede områder og i rimelig liten skala. De fungerer som en god innføring i spillet, men ikke veldig godt til å vise om det faktisk kan hamle opp med sin forgjenger.

Du får fly helikopter også.

Likevel sier de en god del ting om spillet, og mange av dem burde falle i god jord for tilhengeren av originalen og de to Armed Assault-spillene. Først og fremst er det åpenbart at Operation Flashpoint: Dragon Rising har omtrent den samme tilnærmingen til realisme som sin forgjenger. Dette spillet syr ikke puter under armene dine, i alle fall ikke på normal vanskelighetsgrad. Treffes du i hodet av en kule, er det over og ut, og treffes du i kroppen risikerer du å blø i hjel ganske raskt.

Spillets kampsituasjoner minner meg også om de vi fant i originalspillet. For min del betyr det ofte at jeg kryper rundt og ikke har det minste peiling på hva som skjer mens de allierte tar seg av mesteparten av skytingen. Hvis jeg plutselig skulle komme over en fiende som er så nærme at jeg kan identifisere ham som ondsinnet tar det cirka 0,5 sekunder før hjernemassen min ligger strødd utover bakken bak meg og en eller annen lagkamerat hjelpsomt kunngjør min skjebne, på seriens klassiske vis: Pokker. En! Er nede.

Lagarbeid er nødvendig

For å lykkes i dette spillet er det viktig å forstå at du ikke er alene på slagmarken. Du har nemlig en haug forskjellige kommandoer som du kan bruke for å få gruppen din til å gjøre hva du vil. Du kan for eksempel be dem om å låse fienden fast ved hjelp av dekningsild, eller flanke dem. Du kan også forandre oppførselen deres, og bestemme om de skal være offensive eller defensive. Den versjonen av spillet som jeg fikk prøve har noen problemer med at de ikke alltid gjør det de skal, men i kamp virker de i alle fall veldig stødige og jeg regner med det blir litt mindre ordrenekt i fullversjonen.

Et annet nøkkelelement i spillet er at du, i alle fall i de oppdragene jeg har fått prøve, kjemper ved siden av andre grupper. De har ofte andre mål (og din jobb er gjerne å assistere dem ved å for eksempel ta ut trusler mot dem), men de befinner seg på slagmarken og gjør sitt samtidig med at du og dine folk utfører dine ordre. Dette gir en følelse av å delta i noe større enn dine egne lille oppdrag, og det er moro å se at de tingene du oppnår faktisk kan påvirke de andre på slagmarken. Jeg har til gode å oppleve noen kampsituasjoner i virkelig stor skala, men det er ikke akkurat overraskende at spillet begynner litt rolig. Det er tross alt lett å bli overveldet allerede.

Det er greit å ha noen med seg på laget.

Krigerferie

Les også
Taktisk krigføring

På samme måte som originalspillet foregår Operation Flashpoint: Dragon Rising på ei stor og åpen øy. Denne heter Skira, og skal være modellert etter ei virkelig øy som heter Kiska (utenfor Alaska). Øya skal ta fire og en halv time å krysse til fots, så selv om det ikke er snakk om gigantiske landområder etter virkelighetens format, bør det være nok rom for å leke seg. Mesteparten av øya er dekket av villmark, men den har også noen tettsteder. Selvfølgelig får du tilgang på flere kjøretøyer, inkludert stridsvogner, båter og helikoptre, og som i Operation Flashpoint kan du ta over alt du kommer over av kjøretøy, uansett hvem som eier dem.

Et område hvor spillet imponerer, og hvor det ser ut til å slå sin argeste PC-konkurrent, ArmA II, er i forhold til bygninger. Det har nemlig vært mulig å gå inn i alle bygningene jeg har sett, noe som gir ekstra taktiske muligheter – og utfordringer. Både du og fienden kan bruke bygninger i et forsøk på å bli vanskeligere å få has på, men spillet har også en skademodell som betyr at bygninger ikke alltid er så trygge som de ser ut.

Jeg har kun fått mulighet til å teste spillet på konsoll, noe som er litt leit med tanke på at det eneste reelle sammenligningsgrunnlaget jeg har er på PC. Kontrollene fungerer imidlertid godt også uten mus og tastatur, og var lett å gi ordre og utføre ulike handlinger. Det eneste merkelige var at jeg ikke fant noen måte å invertere Y-aksen på, noe som gjorde spillet litt vanskeligere enn det burde være for min egen del – jeg håper dette fikses til fullversjonen kommer i salg (eller at jeg bare er håpløs og ikke klarer å finne menyvalget), for ellers har spillet mengder av innstillingsmuligheter for kontrollene.

Fargene er litt utvannet, og veldig stemningsskapende.

Spillet ser forresten ganske lekkert ut, og grafikken har generelt et veldig realistisk preg som gjør at både landskapene, bygningene og de ulike militærkjøretøyene virker ekte og troverdige. Noen av de første bildene Codemasters publiserte fra spillet gir et litt misvisende bilde av kvaliteten på grafikken, men det ser slett ikke dårlig ut og vi får i tillegg veldig lang synsrekkevidde, noe som naturligvis er nødvendig i en simulator av denne typen. Også lydene virker svært forseggjorte, og du hører det er kamphandlinger på gang når du spiller.

Konklusjon

Alt i alt virker det som Operation Flashpoint: Dragon Rising lykkes godt med å skape en følelse av å delta i ekte krigshandlinger, og spillet tilbyr en høy realismefaktor som burde tilfredsstille de som likte originalspillet. Om du er vant med regenererende helse og lineære korridorskytere kan det hele komme som et ganske stort sjokk, for dette er et spill du må ta alvorlig for å lykkes i. For mange vil inngangsterskelen rett og slett være for høy, men om du har tålmodighet og ikke gjør noe av å dø flere ganger selv på det første oppdraget vil du gradvis oppleve at spillet blir mer og mer interessant. Med øvelse lærer du å tenke som en soldat, og ikke som en Marcus Fenix, John Rambo eller B.J. Blaszkowitz. Du lærer å tenke før du handler, holde hodet nede og alltid kjøre sikre løsninger fremfor raske løsninger.

Det er fortsatt et åpent spørsmål hvorvidt Operation Flashpoint: Dragon Rising kan hamle opp med ambisjonsnivået og det åpne gameplayet fra ArmA II. Men uansett hva som skjer tror jeg tilhengere av realistiske krigsspill kan glede seg til denne etterfølgeren, og forhåpentligvis vil de ikke avfeie spillet fordi «feil» selskap står bak. Codemasters har kanskje ikke særlig øvelse med sjangeren, men det har tross alt ikke Bohemia Interactive alltid hatt heller.

Operation Flashpoint: Dragon Rising kommer i salg 9. oktober, for PC, PlayStation 3 og Xbox 360.

Siste fra forsiden