Sniktitt

Red Dead Redemption (enspiller)

Det står aldri stille i Ville Vesten

Det ble som vanlig en heftig dag på prærien.

LONDON (Gamer.no): Med lovnader om kruttrøyk, hestevrinsk og utstrakte landskap har vi atter en gang besøkt giganten Rockstar for å ta en titt på den høyst etterlengtede westernsatsningen Red Dead Redemption.

Det ser ikke helt på trynet ut å ri i dette strøket, vel?

For det som tidlig kun virket å pirre nysgjerrigheten til tilhengere av forgjengeren Red Dead Revolver fra 2004 har den siste tiden utviklet seg til en av de klart heteste titlene innenfor rekkevidde.

Det er definitivt ikke uten grunn, og etter å endelig ha fått farte rundt selv er det ingen tvil om at vi ensomme cowboyer i storbyen endelig får en prærie verdig vår oppmerksomhet.

Vondt skal vondt fordrive

Med en tett timeplan og en klase døgnville spillskribenter å behage er det ingen tid å miste, og gutta som presenterte spillet valgte å varme meg opp med en kjapp gjennomkjøring av et av spillets oppdrag. Med lovnader om nok av tid med stikka mellom hendene rynket jeg bare såvidt på nesa, vel vitende om at jeg snart skulle få sette på min egne, virtuelle Stetson-hatt.

Som en mer generell fremvisning av det spennende kampsystemet tok Rockstars utsendte en hissig galopp ut i det store intet for å jakte på en ringleder med uedle hensikter. Den tilsynelatende endesløse rideturen tok oss omsider til en langstrakt dal. Hvordan oppdraget utspilte seg herfra og ut er egentlig ikke særlig interessant, og jeg mistenker at det snarere var topografien til denne tarmen av en dal og dens rolle i skytekamper gutta ville vise frem.

Rettferdighet serveres på enklest mulig vis.

Det hele begynte med dus spankulering blant ulike former for dekning, være det seg sandkasser eller hestekjerrer. Årsaken var en ufin oppstilling av skarpskyttere på kantene av denne dalen, alle tilsynelatende mer enn sultne på skalpen til vår hovedperson John Marston. Gode kugutter vet likevel råd, og det skulle ikke mer enn noen hissige smell til før de alle var på bunnen av dalen. Marstons egne skarpskytterrifle var selvsagt noe innblandet.

Videre gikk ferden opp den slakke stigningen som utgjorde dalen, og her var fiendene både aggressive, mange og utspekulerte. Løsningen ble en hissig sjonglering av spillets mange våpen, som alle har sitt bruksområde. Til trynemosing på særs kort avstand er en avsagd hagle utmerket. Samtidig karnøfler revolveren det meste på halvnær distanse, godt hjulpet av spesialferdigheten «Dead Eye», som fryser tiden og lar deg male fiendene med bly.

Ansamlinger av krek fikk selvsagt smake den varme enden av en tidsriktig Molotov Cocktail-sak, og de som ikke hadde «cojones» nok til til å lure seg frem fra distanse hadde ingen problemer med å sluke bly fra Winchester-rifla. Våpnene fra denne tidsperioden, som for enkelhets skyld er rundt slutten av attenhundretallet, var jo som kjent av det enkle, men effektive slaget. Derfor er det alltid livsviktig at du vet å plukke rett våpen ut av lommene når det begynner å bli hett.

Heftige mellomsekvenser

Omsider fikk jeg også sjansen til å røske spaken ut av hendene til Rockstars utsendte på halvhøflig vis, og det tok bare noen sekunder før det oppstod tumulter. Det var jo som kjent en ganske vill vest dette, og ufyselige lømler er det aldri manko på. Under en spasertur gjennom byen kom jeg over en av disse, midtveis i et voldtektsforsøk på høylys dag.

Les også
Anmeldelse: Red Dead Redemption
Du kan jakte etter at du er ferdig med å drikke deg full på en saloon.

Fortsatt en anelse uerfaren med stikka greide jeg aldri å redde livet den fagre møyen i trøbbel, men jeg fikk i det minste sjansen til å vise innsiden av hodet til fyren hva jeg syntes om hele situasjonen. Videre gjenstod bare å raske verdisaker ut av lommene til de to ulykksalige fremmede før jeg kunne traske sorgmodig mot sheriffens kontor for mitt første oppdrag.

Der ble jeg møtt av en jypling av en visesheriff som tydeligvis ikke var særlig begeistret for ekskriminelle Marston og taktene hans. I en munnhuggeriøkt Sergio Leone kunne ha gått god fikk den rappkjefta unggutten passet sitt påskrevet, alt i en lekker mellomsekvens med mer enn røft nok stemmeskuespill. Det er tross alt ikke en Western om ikke alle høres ut som om de har vokst opp på en diett av sigarer, whisky og grovmalt D.D.E.-jodling.

Etter en stund beæret sheriffen selv oss med sin tilstedeværelse, og som en kar med lengre fartstid i det brutale klimaet var han mer medgjørlig i forhold til informasjonen vi var på utkikk etter. Spillet sentrerer nemlig rundt at kona di har blitt kidnappet av agenter, som krever at du utrydder gamlegjengen din i bytte mot hennes frihet. Og i Armadillo, byen vi på dette tidspunktet befant oss i, har en av dine gamle våpendragere blitt observert.

Sheriffen krever selvsagt at du blir med ham for å utføre en mengde drittarbeid i bytte mot hans samarbeid, slik det gjerne ender opp i rådløse tider (og TV-spill). Dermed bærer det ut av byen for å oppsøke en lømmel som har drevet ugagn. Etter en fornøyelig ridetur på prærien får vi endelig øye på ham, og det hele ender opp i en hektisk hestejakt som omsider tar slutt ved et lite krypinn i ingenmannsland. Jeg skulle gjerne ha vært av det diplomatiske slaget, men vet du hva? Det er jeg jammen ikke. Og kanskje var det like greit for den alminnelige fred og orden at jeg likviderte nevnte skurk og fanklubben hans på stedet.

Du kødder ikke med Marston.

Nydelige landskap

Et av de fremste kriteriene for at Red Dead Redemption som et sandkassespill skal fungere er at de svært omfattende landskapene føles givende å traversere. På vei tilbake fra dette oppdraget fikk jeg mulighet til å føle litt på dette. Faktisk ble jeg oppfordret til å ta så alternative ruter som mulig for å oppleve den fantastiske livligheten landskapene byr på.

Noe av det som gjør dette spillet så spennende er at man alltid har muligheten til å dra akkurat hvor en vil, og jeg kan ikke huske å ha kjent en slik befriende åpenhet og frihet i et sandkassespill tidligere. Det å fyke rundt i høy hastighet i storbyen med dyre leketøy er egentlig ganske kult, det skal ikke stå på det. Det blir likevel halvkjipt etter å ha bevegd seg rundt i den mest troverdige og givende spillmatiseringen av en prærie der ute.

På vei tilbake til Armadillo var det selvsagt nok som skjedde, hvor et tilfeldig skrik om hjelp kanskje var det mest minneverdige. Denne spillverdenen er fylt til randen med tilfeldige og interessante hendelser, hvor oppdrag bare er en liten del av det. Men i dette tilfellet var det altså en familie som trengte hjelp med å få tilbake datteren som ble holdt gissel av omreisende banditter.

Her fikk jeg nok av sjanser til å prøve det fantastiske kampsystemet i utstrakt grad, og du verden, det føles utmerket. For med et arsenal som kanskje kommer til kort om man er vant til laserpistoler og bærbare atomvåpen så stilles det krav til at hvert våpen føles givende. Og skytingen virkelig fantastisk. Omringet av intense, buldrende våpenlyder og en helt unik våpenfølelse var jeg Clint Eastwood i et øyeblikk. Det hadde jeg ikke byttet for en neve dollar.

Har han edle hensikter, mon tro?

Nevnte jeg forresten at jeg på den siste etappen tilbake fikk se en gjeng som hadde festet en kar med tau en hest i full galopp, en drøss med omreisende handelsfolk og et svært variert dyreliv som spant fra ville hester til slanger? Ja, da i tillegg til at jeg greide å drepe hesten min på vei ned fra en klippe. Det var heldigvis ikke så farlig, for John Morston var kjapt framme med kniven og tok med skinnet til bestekompisen inn til byen for å døyve den økonomiske nedturen.

Fyllekjøring og skuddveksling

Tiden går fort i Ville Vesten, og det skulle ikke ta lang tid før det aller siste oppdraget mitt gjenstod. Denne gangen bar turen til en flaut beruset irsk kompis av hovedpersonen, som måtte stå til ansvar for at våpenet han hadde lovt bort enda ikke var noe sted å se. Kompromisset ble at herr Morston droppet å skamfere ham med ymse våpen i bytte mot at de begge dro til en nærliggende gruve for å stjele en mitraljøse.

Kanskje er det slik at man trenger en styrepils for å fungere optimalt på hesteryggen, for det var uproblematisk å få vår ufine ire til gruvene på røde rappen. Her ble det nok av muligheter til å gi seksløperne nok en prøvetur, hvor også mer taktiske bruksområder som å sprenge eksploderende kruttønner og lanterner var en mulighet. Noen ganger ble det rimelig hett rundt ørene, og da var det mye hjelp å få i det nevnte «Dead Eye»-systemet.

Etter hvert som gangene ble trangere fikk dekningsystemet større betydning, og det fungerer ved at man låser seg fast til ulike former for ly med en dedikert knapp. For min del føltes dette en anelse kronglete. Jeg er vant med den automatiske tilkoblingen til nærliggende dekning i andre spill, men det er helt sikkert en tilvenningssak. Systemet var i hvert fall intuitivt og effektivt, en nødvendighet når hver mann og bestemoren hans har en revolver.

Kuler og krutt hører med.

Etter hvert kom vi rimelig dypt nede i gruvekomplekset, og her fikk vi mulighet til å ta en heisatur bakpå noen velolja vogner på vei mot mitraljøsen. I likhet med når du er på hesteryggen så kan du også avfyre skuddsalver fra bakenden av gruvevognene, og det er noe herlig intenst med det å melde sin ankomst på dette viset. Dermed var det nok et bredt glis å spore om munnen til en viss trøndersk spillskribent, i det jeg endelig kunne heise opp mitraljøsen til min drankervenn og vende snuten hjemover.

Før jeg ble nødt til å takke farvel med spillet fikk jeg likevel sjansen til å prøve ut dusørsystemet, som er dette spillets svar på måten du etterlyses av politiet i Grand Theft Auto-serien og andre spill. I stedet for en indikator over hvor ettersøkt du er så får du nemlig en dusør på hodet ditt. Du vil fortsatt kunne stikke av fra sheriffen eller private versjoner av lovens lange arm, men denne prisen vil fortsatt henge over hodet ditt. Dette løses likevel enkelt, enten ved å utføre gode tjenester for samfunnet eller å bare betale pengene først som sist.

Konklusjon

Under det som mange vil kalle den mest lovende spillvåren på lange tider, om ikke noensinne, er det ikke bare de aller største seriene som imponerer. Jeg har aldri spilt forgjengeren Red Dead Revolver, og hadde tidlig få forventninger til denne oppfølgeren. Red Dead Redemtion har likevel imponert stort de gangene jeg har sett på det, og det er få titler i år som gir samme kribling i magen. Da er det heller ikke så farlig at oppfølgeren kan nytes uavhengig av originalen.

Det er også sympati å spore i denne luringen.

De utstrakte landskapene med den fantastiske dynamikken sin har egenhendig potensiale til å bære dette spillet. De pakkes igjen inn i en sømløs stemning båret av utmerket stemmeskuespill, et særs heftig skytesystem og en grafisk skildring av Ville Vesten som alltid er lekker og aldri føles pretensiøs. Det er både støvete og grisete rundt omkring, og akkurat slik skal det være.

Vi har ikke blitt vist særlig mye av historien enda, men med lovnader om at den skal holde sedvanlig skyhøyt Rockstar-nivå så er jeg ærlig talt ikke særlig bekymret. Red Dead Redemption er på god vei mot å omsider gi western-sjangeren den dybden den fortjener, og her i gården er det i hvert fall én kugutt som har planer om å ta et dypdykk i møkka i mai.

Dagen etter denne enspillerøkten fikk vi også oppleve en svært omfattende flerspillerøkt. Vi kommer tilbake med inntrykk fra den opplevelsen når sperrefristen opphører 10. april.

Siste fra forsiden