Sniktitt

StarCraft II: Wings of Liberty

En kommende stjerne

Zerg kommer tilbake, og de har en stor høne å plukke.

LOS ANGELES (Gamer.no): Vi har fulgt StarCraft II gansketettoverflere år, og testet spillet ved flere anledninger tidligere. Personlig spilte jeg det to ganger i 2008, både under Worldwide Invitational i Paris, og på senhøsten under den årlige Blizzcon-messen.

Filmatisk scene fra spillet.

Jeg følte ikke at jeg ble bergtatt av spillet ved noen av anledningene i fjor, og mye av kritikken den gang står fremdeles ved lag. StarCraft II er fremdeles et spill som opererer under et gammelt strategispilldesign, og nyere titler som World in Conflict, Company of Heroes samt Men of War føles derfor som mer spennende spill.

Det er imidlertid et kraftig «men» her.

Til syvende og sist handler alle spill om gameplay og graden av tilfredsstillelse du får når du spiller dem. En spillmekanikk kan være så foreldet som den bare vil – hvis spillet er morsomt å spille, er det teknologiske fundamentet fullstendig ubetydelig.

Ingen strategisk utsettelse

Som dere kanskje har notert dere, ble StarCraft II nylig flyttet fra sin opprinnelige antatte ankomst i 2009, til en gang tidlig i 2010:

– Det er ikke slik at vi er ferdige med StarCraft II og utsettelsen ene og alene skyldes den kommende nyversjonen av Battle.net (Blizzards eget nettspillgrensesnitt, som vi skal fortelle mer om i en senere artikkel red.anm). I Blizzard gir vi ikke ut halvferdige produkter som vi ikke er fornøyde med, så det er fremdeles en hel del arbeid å ta tak i, sier sjefsprodusent Chris Sigatay til Gamer.no

Jeg har tidligere kommentert at jeg syntes spillet så rimelig ferdig ut de gangene jeg spilte det i fjor, men det var tydeligvis behov for langt mer tid:

– Å nei, det var nok langt unna å være ferdig da. Mye av rammeverket og det rent spilltekniske var på plass, men det var fremdeles mye arbeid igjen. I disse dager går det veldig mye på å kjøre iterasjoner av prosesser i spillet for å luke ut feil samt balansere det grundig, fortsetter Sigatay.

Slår knallhardt tilbake

Når jeg ser hvordan spillet tar seg ut under årets Blizzcon, er jeg hundre prosent enig i at det faktisk var langt fra ferdig i fjor, for denne gangen var det så flott og velpolert at det for min del ble den store overraskelsen på hele messen.

Blizzcon 09 var første gang vi fikk se på kampanjen til Wings of Liberty, etter at de bestemte seg for å gi ut spillet i tre deler. I det man starter knekker det hele i gang med en svært velpolert mellomsekvens som introduserer både Tycheus, Horner og Raynor med sitt skip Hyperion. Til tross for at man ikke kjenner noe av StarCraft-historien later det til at alle skal forstå hva som egentlig foregår.

Les også
Anmeldelse: StarCraft II: Wings of Liberty

Historieformidlingen veksler lett og luftig ved direkte å fortelle spilleren hendelser gjennom mellomsekvenser og dialoger under selve spillingen, samtidig som spillet oppfordrer deg som spiller til å hente mer informasjon. Dette er et flott initiativ som kan tilfredsstille både de som vil ha tjukt med historie, og de som ikke kunne brydd seg mindre.

Måten dette gjøres på er at spillet later nesten til å gå inn i en slags rollespillmodus mellom de ulike kartene i enspillerdelen. Etter å ha gjennomført et oppdrag befinner du deg plutselig på broa inne i romskipet Hyperion, og kan fritt gå rundt å snakke med menneskene der, nesten som om det eminente strategispillet gikk over til å bli Mass Effect.

Sterk enspillerdel

I tillegg til muligheten for å grave mer historie ut av spillet, kommer også valgmuligheter sterkt inn i spillet når du befinner deg mellom slagene. Du kan oppsøke et laboratorium, en kafé, et våpenlager eller selve broa mens du befinner deg på Hyperion. I laboratoriet kan du bruke penger på å finne de andre rasenes svakheter. I kafeen er det for eksempel rom for å leie ulike grupper av leiesoldater, mens du i våpenlagret kan oppgradere dine våpen og teknologier. Fra broen velges hvilke oppdrag du vil spille, noe som forteller at det er valgfrihet også på dette punktet.

Penger er den viktigste økonomien i det man nesten kan kalle StarCraft IIs integrerte rollespill. De glade grønne tjenes ved å utføre ulike oppdrag som innebærer kriging. Jeg synes hele systemet så svært interessant og lekkert ut, og det er ingen tvil om at dette kommer til å gjøre enspilleropplevelsen i spillet mye sterkere:

– Jeg tror ikke det er nødvendig å vite så mye om StarCraft-universet før man begynner å spille StarCraft II, men jeg tror nok ganske klart at det forsterker opplevelsen. Vi vet at det er mange som ikke vet hvem Raynor og Kerrigan er, så det er viktig at disse står på sine egne føtter i StarCraft II, sier Sigatay.

– Vi vet det er forskjellige type spillere der ute, og har forsøkt så godt som mulig å legge opp til det, men jeg tror personlig at det er viktig å få med seg historien i StarCraft II for å få den fulle opplevelsen, fortsetter Sigatay.

Finstas

Blizzard har også pyntet på spillet siden sist jeg så det. Animasjonene har blitt langt mer tilfredsstillende, og det er en fryd å se på når store enheter fyrer av kanonene sine. Grafikk er jo som vi alle vet ikke alt, men det er også veldig vanskelig å ikke bli imponert når man blir servert mellomsekvenser som ligger nær opp til kvaliteten på Pixars animasjonsfilmer.

Det stopper imidlertid ikke der. Hele spillet oser av kvalitet, og det er ikke til å unngå å legge merke til at alt fra grensesnitt til lasteskjermer(!) føles som om de er hugget skånsomt ut av et spilldesign-tre av svært kompetente håndverkere. Hvert lille musetrykk og nye skjermbilde har en «schwung» som jeg svært sjelden har opplevd i andre spill.

Lydsiden skiller seg ikke ut som noe sort får. Gode og velplasserte lydeffekter akkompagneres av fengende rock som strømmer fra høyttalerne når de selv vil, noe som igjen får oppdraget ditt til å føles ekstra kult ut.

Et tveegget sverd

Den imponerende enspillerdelen Blizzard kunne vise frem kommer i tillegg til den allerede solide flerspillerdelen jeg har prøvd flere ganger. Mesteparten av oppgraderingsmulighetene og de tidligere nevnte rollespillelementene har man bare tilgang til i enspillerdelen.

Med en gang det er snakk om at noen skal spille mot hverandre, kastes de hvite hanskene, og et monstrum av en spillmotor avdekkes. StarCraft II har over lang tid blitt finpusset, og dette gjelder spesielt balansegangen mellom de ulike rasene. Slik som det står i dag er det vanskelig å se noen reelle svakheter, men disse vil eventuelt vise seg når vi får kjørt spillet inn i timetelleren om noen måneder.

Konklusjon

StarCraft II har, kanskje noe ufortjent, i mine øyne lenge vært det minst interessante på Blizzards tegnebord. En gammel spillmekanikk har sammen med tilsynelatende lite nyskapning bidratt til at jeg ikke har klart å få den helt store troen på det.

To dager i Los Angeles på Blizzcon 09 satte meg imidlertid på helt andre tanker, og jeg er sikker på at StarCraft II kommer til å bli et veldig godt spill. Dette var sannsynligvis siste gang jeg så spillet før dets utgivelse i starten av 2010, og den dagen kan virkelig ikke komme fort nok.

Siste fra forsiden