Sniktitt

Syndicate

En vellykket gjenoppliving eller et stykke nostalgi som burde fått hvile?

LONDON (Gamer.no): Syndicate er et av de spillene man gjerne husker fra sine år som ungfole. Det første spillet i en foreløpig serie på to, var et isometrisk strategispill som kom ut på starten av 90-tallet. Spillet fungerte som en av mine døråpnere inn i en sjanger som jeg fremdeles anser som en av mine favoritter. Det var et utradisjonelt og morsomt cyberpunk-spill, som den dag i dag må anses å være en av spillverdenens store kultklassikere.

Problemet med slike nostalgiske titler er at man tenker med hjertet før man tenker med hodet, og slike barndomsminner har en tendens til å overskygge det meste av veloverveid rasjonalitet. Dette er nok mer enn ofte grunnen til at man gjerne gleder seg uhemmet over spillserier som gjenopplives etter mange år på is, men er det egentlig noen grunn til det? De tar oss sjeldent med storm når de vender tilbake.

By på vannet, det må vel være fremtiden?

Sunn skepsis

Jeg er en skeptisk mann, og jeg tror at en viss grad av sunn skepsis gjør at man slipper å bli skuffet i like stor grad som om man var overmåte optimistisk til alt. Da jeg fikk høre nyheten om at Electronic Arts skulle gjenopplive Syndicate, fikk jeg med ett følelsen av at dette kanskje ikke er så lurt. Etter å ha prøvd det i London for et par uker siden, er jeg fremdeles ikke overbevist.

– Å bringe Syndicate tilbake er noe vi i EA har ønsket å gjøre i mange år. Vi vet at det er en elsket serie, men vi har ventet på å finne den rette utvikleren til jobben. Det Syndicate som vi lager nå er ikke en nyversjon av det gamle spillet, men et nytt spill satt i det samme universet, sier produsent i EA Games, Ben O'Donnell, til Gamer.no

Det kom nok som en overraskelse på mange at nyutgivelsen av Syndicate ikke lenger er den gamle symbiosen av strategi og action slik vi kjenner de gamle spillene, men snarere noe langt mer moderne.

La oss gjøre dette, hva det enn er!

Skaper et problem for seg selv?

Syndicate er et vaskeekte førstepersons skytespill, og med å erklære seg som dette, trer spillet inn i en utrolig kompetitiv og konkurranseutsatt sjanger som defineres av sin nådeløshet. Det er ofte hårsbredder og marginer som skiller de minneverdige spillene fra de som går i glemmeboken. Hvis man ikke har noe å komme til bords med i dette selskapet, kan man like gjerne holde seg hjemme.

Cyberpunk-stilen er fremdeles intakt – kanskje litt i meste laget til tider. Etter å ha blitt kastet inn i spillet innså jeg kjapt at jeg ikke forsto helt hva som skjedde (jeg var for ung til å skjønne alle tekniske implikasjonene i det første Syndicate også). Etter et halvt minutts refleksjon lurte jeg på om jeg forsto noen ting som helst.

– Dette spillet er satt i nær fremtid, nærmere bestemt 2069. En stor del av Syndicate-arven handler om at befolkningen fikk satt databrikker inn i hodet og ble kontrollert av store selskaper. Som du ser har vi laget et solid skytespill, og for å bevare essensen ville vi legge til et element som involverte å ha en databrikke i hodet. Agenten du spiller har den militære typen, og denne lar deg hacke deg inn i befolkningens hoder. Dette gir noe helt nytt til et normalt skytespill, og det lar deg for eksempel kontrollere de du møter i spillet, fortsetter O'Donnell.

Hvorfor hacke og styre når jeg bare kan gjøre slik?

Sesam, sesam, lukk deg opp!

Les også
Anmeldelse:

Som skytespill virker Syndicate å ha en ganske veldreid våpenfølelse og fysikk, og dette er som ofte et solid fundament for et godt spill. Du spiller som en av syndikatenes agenter og kan i tillegg til å skyte, hacke deg inn i hodet på andre mennesker for å enten få dem til å kjempe på din side, gjøre slik at våpenet deres ikke fungerer ordentlig og så videre. Dette var for så vidt et litt morsomt element av spillet, men for meg reiser det et ganske stort spørsmål: Hvorfor skal jeg trykke på knapper og hacke meg inn i sinnet til en person og få han til å ta selvmord, når jeg bare kunne rettet geværmunningen mot han og trukket av? Jeg må påpeke at jeg bare har sett en brøkdel av spillet, men i de scenene jeg fikk med meg, lot ikke denne tanken til å ha spilt spesielt stor rolle i utviklingen.

Jeg skal helt ærlig innrømme at jeg aldri har hatt noen fetisj for cyberpunk. Jeg liker filmer som Blade Runner, men syns filmer som Tron, Minority Report, A.I. med flere er noen stykker ræl. Jeg klarer heller ikke bli helt fortrolig med Syndicates visuelle stil. Det er et vell av streker og linjer som går over skjermen i fremtidsstil, åpenbart for å visualisere en eller annen form for datamaskin-innflytelse. Dette bidrar i mine øyne mye mer til forstyrrelse enn til innlevelse. Jeg skjønner at det er en del av stilen til spillet, og at man kanskje blir vant med det hvis man er med fra starten. Poenget er likevel at et grensesnitt skal gi deg verdifull informasjon, ikke opptre som spillets egen lille veskehund – et slags fjongt og unødvendig accessoir. Det må da være bedre å ha noe som faktisk går an å lese?

Jeg skal ikke male fanden på veggen her, og skjønner at både stilen og temaet kan være appellerende på noen. Jeg synes likevel det er synd at det som ser ut til å bli et ganske kompetent skytespill, begraves i det som i utgangspunktet virker som fjas.

Det er noe veldig 2069 over denne doningen!

Ingen kompetitiv flerspiller

Både enspiller- og samarbeidsmodusen var tilgjengelig, og det var ganske morsomt å spille sammen med tre andre. Samarbeidsmodusen skiller seg fra kampanjedelen ved at den er satt i samme univers, men følger en annen historie og andre agenter. Spillet har ingen flerspillermodus der man utfordrer andre spillere, men dette har en god grunn:

– Spillet har ingen spiller-mot-spiller-del, og vi har fokusert fullt og helt på enspiller- og samarbeidsmodus. Dette gjør vi for å gjøre disse delene av spillet så god som mulig. Vi ønsket ikke å bite over for mye, og vil være sikker på at spillerne liker det vi tilbyr dem, sier O'Donnell sikkert.

Dette er nok ikke et dumt valg. Flere av skytespillene som kommer på markedet har omfattende flerspillermoduser, men det betyr ikke at disse har noen spesiell lang levetid. Crysis 2 er et godt eksempel her. I utgangspunktet et svært solid skytespill, men det klarer ikke å holde på samme spillermasse som for eksempel Battlefield-spillene, hvilket gjør at det ikke akkurat bugner over av folk å spille mot.

Armert betong ser ikke ut til å gå av moten.

Konklusjon

Til tross for at det ser ut til å bli et ganske kurant skytespill, er det vanskelig å bedømme nøyaktig hvor Syndicate kommer til å plassere seg, og om gamblingen med å ta serien til denne sjangeren kommer til å lønne seg. Er det egentlig plass til dette, spesielt så nært etter at Deus Ex: Human Revolution kom på markedet?

Det jeg så av Syndicate får meg til å lure på om gjenoppliving av gamle spill virkelig er så lurt. Så lenge spillet leverer er det greit nok, men hva om det ikke gjør det? Å leke i sandkassen var noe av det morsomste jeg visste da jeg var liten gutt. Gjør jeg det samme i dag, kommer ikke bare folk til å se på meg som en idiot – jeg kommer også til å føle meg som en idiot.

Fremdeles er det nok litt for tidlig å stadfeste hvorvidt Syndicate kommer til å få en egen funksjon eller bare være et lite volum krem midt i den store bløtkaka skytespillsjangeren ofte fremstår som. Det virker å være godt produsert og gir en god spillfølelse, men det mangler liksom noe. En tiltalende historie og en flott samarbeidsmodus vil nok gjøre at nyskapelsen av Syndicate kan bli husket – vi får vente noen måneder å se.

Klarer ikke laste video

Syndicate kommer i salg 23. februar, for Xbox 360, PlayStation 3 og PC. Vi prøvde spillet på et pressearrangement i London. Reise og opphold ble betalt av Electronic Arts.

Siste fra forsiden