Sniktitt

World of Warcraft: Mists of Pandaria

Vi har lekt oss med en panda!

ANAHEIM (Gamer.no): Så får vi endelig pandaer. Helt siden starten av World of Warcrafts historie har det vært snakk om en utvidelse hvor man får spille de lodne «Pandaren»-ene. Den mystiske bjørnerasen har ikke spilt den mest sentrale rollen blant spilluniversets mange raser, men har likevel skapt mye oppmerksomhet blant spillere.

Under årets Blizzcon-konferanse annonserte Blizzard endelig den nye utvidelsespakken til mastodont-MMO-et, og i tråd med ryktene bærer den navnet Mists of Pandaria. Vi har spilt gjennom startområdet til den splitter nye rasen og prøvd munkeklassen.

Ringrever

Et robust, velutformet startområde er nok en sann prøvelse å utforme. Mislykkes man med denne delen av spillet, risikerer man å skremme ferske betalere bort fra de mange hundre- eller tusentalls timene man har jobbet med i årevis. Samtidig må de være såpass kjappe og enkle at man ikke fullstendig mister lysten til å lage flere figurer av samme rase.

Med 12 raser fra før av, har Blizzard god erfaring med å snekre startsoner. Det merker man godt i Vale of Eternal Blossom, hvor bambusskuddknaskerne holder til. Man finner ikke de tidvis irriterende lange avstandene som har preget andre raser tidligere, og oppgavene man utfører går på samlebånd uten at illusjonen av å faktisk gjøre noe brytes.

Det vil si, man utfører fortsatt eksorteoppdrag, plukker opp ymse hesligheter fra liket til skurker og utfører kamptriks forsøkt kamuflert som givende sysler. Har man spilt World of Warcraft tidligere så vet man akkurat hva man burde forvente, og Mists of Pandaria innfrir. Det sørger den unike stilen for.

Fargerikt og asiatisk-inspirert

Neste års ekstrapakke til storspillet har et veldig tydelig asiatisk tilsnitt, som skiller seg merkbart fra det World of Warcraft vi har trasket gjennom tidligere. Om dette skyldes at Blizzard vil sjarmere videospillmarkedet i Kina, som er i ekstrem vekst, gjøre seg mer konkurransedyktige overfor de mange asiatiske gratis-MMO-ene eller rett og slett digger stilen, er vanskelig å si.

De har i hvert fall gjort en veldig god jobb med stilretningen, som alltid. Jeg er på ingen som helst måte noen fan av stereotypisk kinesisk estetikk, men det er noe med å stappe pandaer i sitt naturlige miljø som gjør hele affæren mild og god. Fargebruken er sprudlende og variert, og det er nærliggende å trekke paralleller til de strålende «Night Elf»-sonene.

Samtidig merker man godt at designteamet bak spillet har laget sin andel spillområder tidligere. Utformingen er skråsikker og utseendet står aldri i veien for funksjonaliteten. Det er ikke uten grunn at dette spillet har blitt selve galleonsfiguren for en av de største og mest innbringende spillsjangerne i verden, og Blizzard gjør seg stadig fortjent til sitt strålende rykte.

Ny klasse

Mists of Pandaria introduserer også den nye klassen «Munk», en nærkampsbasert luring som ikke engang har det typiske autoangrepet. I stedet hamrer man ut slag etter slag manuelt. Dette fyller opp to målere som representerer lys og mørk energi. De representeres ved opptil fem kuler hver, og tømmes når man bruker ekstra kraftige angrep.

Samtidig krever visse angrep den mer gjenkjennelige energien «Chi», som fungerer på omtrent samme måte som energy for Rogue-klassen. Det kan altså være litt å sjonglere, og de som ikke automatisk hopper på internettfora for å låne andres teorier kan nok måtte belage seg på å eksperimentere en hel del for å finne en virkelig effektiv rytme.

Det er likevel et artig grep Blizzard har gjort med denne klassen. Å fjerne autoangrep revolusjonerer slettes ikke det typiske knappehamresystemet som preger kamper i MMO-spill av denne typen, men det burde i hvert fall være lettere å holde seg våken når man må bygge all skade fra bunnen av på dette viset.

Kraftplugg

Munken skal kunne spesialisere seg til å bli både en helbreder, et kjøttskjold og en nærkampsbasert skadeyter etter hvordan man leker med det nye talentsystemet (som vi utdyper i en annen sak neste uke). Det skal altså være en særs fleksibel klasse, uten at jeg kan uttale meg om mer enn hvordan den fungerer på de første ti erfaringsnivåene.

Som startklasse virker denne noe hvassere enn de andre, og gjør høy skade fra første stund. En av de mest interessante aspektene ved den er hvordan staver og «fist weapons» er hovedvåpnene, og dermed får en helt ny relevans. I tillegg bruker de selvsagt nevene også, og ser ikke ut til å være direkte avhengige av gode våpen for å gjøre mye skade.

En artig finesse er at munkene er avhengige av våpen for å utføre avslutningsangrep. Det betyr likevel ikke at de må ha dem i hendene til enhver tid. Man kan for eksempel ha en stav på ryggen, slik at den kun dras frem for å rappe noen over kjeften når anledningen byr seg. Ellers bør det vel nevnes at lær er nærkampsklassens foretrukne bekledning.

Bedagelig tempo

De innledende oppdragene som «Pandaren» utspiller seg stort sett som en gammel kinesisk kampsportfilm, og går ut på å banke treningsdukker, hoppe fra trestubbe til trestubbe og samle pergamentruller med filosofiske/banale leveregler. Pandaren er åpenbart en harmonisk rase, og de duse oppgavene føles nesten forfriskende late.

Alle vet at snille gutter får juling, og det er også tilfellet med denne gjengen. Alt fra rabiate kaninmenn med sigder til krakilske aper velger å angripe de fredfulle bjørnenaboene sine, der de deler landmarken på toppen av en gigantisk skilpadde. Ja, det høres veldig Discworld ut, men denne skilpadda flyter heldigvis i havet.

De deler også noen nydelige områder ute i villmarka, som vi får stampe og rulle gjennom på jakt etter nye oppdrag. Det er herlig å kunne boltre seg i grønne, frodige og friske omgivelser i en del av universet som enda ikke har blitt revet i filler av en av spillets mange katastrofer. Så får vi ses hvor lenge det varer.

Et spekter av juling

Munken har mange unike triks, og vi fikk selvsagt kun leke oss med et utvalg av dem. Først og fremst har man basisangrepet «Jab», et kjapt slag som erstatter autoangrepet. Energien det genererer kan igjen drive ulike avslutningsangrep. Det første knepet du får av denne sorten skader omtrent tre ganger så mye på en fiende med over 50 prosent liv. Et slags omvendt avslutningsangrep.

Videre har den brutale kampsportklassen tilgang til et flyvespark som frakter deg bort til fienden på nulltid, slik som Warrior-klassens «Charge». Forskjellen er at det lamslår byttet ditt betydelig lengre. Man kan også leke seg med et rulletriks, både i og utenfor kamp. Se gjerne på det som en litt primitiv versjon av teleporteringsangrepet «Blink».

Den aller artigste finessen synes jeg likevel er angrepet «Spinning Crane Kick», et snurrende angrep hvor figuren stikker beinet ut og går amok. Som en drøyt overvektig ballettdanser kunne jeg gli gjennom fiendeklaser og knerte dem på nulltid, og å styre denne voldsdansen var både givende og effektivt. En herlig liten vri på områdeangrep.

Dobbelagent

Pandaren-rasen har også sine unike triks, i likhet med alle de andre rasene i spillet. I tråd med deres avslappede og pasifistiske natur får de et lammende angrep kalt «Quaking Palm», som setter en valgfri fiende ut av spill i tre sekunder. På grunn av den lodne og noe polstrede fysikken sin tar de også bare halvparten av fallskaden til andre klasser.

Som rase har de et intenst kjærlighetsforhold til mat, noe som også gjør at de mottar dobbelt så kraftig effekt av mat med statistikkbonuser – en egenskap mange allerede erklærer som ubalansert. «Inner Peace»-ferdigheten, som alltid gir dem dobbelt så mye «rested experience» har også blitt omtalt som i overkant kraftig av ivrige fans på messegulvet.

I tillegg mottar de 15 ekstrapoeng i nisjeferdigheten matlaging, noe som neppe irriterer altfor mange. Da blir det nok mer spennende å se hvilken betydning det får at Pandaren kan velge mellom Horde og Alliance på det tiende erfaringsnivået. Det trenger ikke å være noe annet enn en måte å gi begge fraksjonene samme rase på, men erfaringspakken lover tross alt å poengtere krigen mellom de bitre fiendene.

Konklusjon

Jeg har spilt nok MMO-spill til å ikke dømme dem ut ifra noen dagers spilletid, langt mindre en timeslang demonstrasjonsøkt gjennom et startområde. Likevel er det noen viktige ting å ekstrahere rundt tanken bak «Pandaren» og den nye munkeklassen i den aller første prøvekjøringen av World of Warcraft: Mists of Pandaria.

De hårete muskelbuntene tar med seg friske, grønne og frodige omgivelser til det massive World of Warcraft-universet. Selv synes jeg lite om kinesiske trehytter og kampsporttema, men det harmoniske ytret er en flott motvekt til ødeleggelsen og miserabiliteten som har preget de andre ekstrapakkene. Dessuten ser noen av naturområdene ordentlig bra ut.

Munkeklassen kan også bli en spennende sak, som en noe tyngre versjon av «Rogue»-klassen. Det kan bli artig å se akkurat hvilken rolle denne klassen får i den store helheten, med egenskaper som kan minne om både Rogue og Shaman. Utvidelsespakken er fortsatt på et forholdsvis tidlig stadie.

Se også: Videoer fra World of Warcraft: Mists of Pandaria
Les også: World of Warcraft får årsabonnement

Merk: I løpet av de kommende dagene vil vi også by på en annen sniktitt på World of Warcraft: Mists of Pandaria, som tar utgangspunkt i de mer generelle forandringene utvidelsespakken fører med seg. Dette er i hovedsak en gjennomgang av vår erfaring med å ha spilt gjennom startområdet til «Pandaren».

Det er ikke annonsert noen utgivelsesdato for World of Warcraft: Mists of Pandaria. Vår test foregikk under Blizzcon i Anaheim, California. Turen og oppholdet ble betalt av utgiver Activision Blizzard.

Kommentarer (20)

Forsiden akkurat nå

Til toppen