Sniktitt

The Elder Scrolls: Legends

The Elder Scrolls har blitt samlekortspill, og det engasjerer

En perfekt balansegang mellom Magic og Hearthstone.

Samlekortspill har vært populært i lang tid, fra den spede begynnelsen med Magic: The Gathering tidlig på nittitallet, til dagens digitale, Warcraft-inspirerte Hearthstone.

Sjangeren har nok likevel aldri vært fullt så attraktiv for menigmann som det den er i dag. Dette er mye takket være nettopp Hearthstone, og som et resultat er flere utviklere nå på vei med sine helt egne varianter.

Først ut er The Elders Scrolls-serien og Bethesda, med et spill som heter noe så generisk og anonymt som The Elder Scrolls: Legends. Den faktiske spillopplevelsen er derimot alt annet enn kjedelig, og vi lot oss tidlig begeistre for de spennende, engasjerende og varierte duellene spillet har å by på.

De fleste av Elder Scrolls-universets raser er på plass, her representert av Nord-folket.
Espen Jansen/Gamer.no

NB: Hvis denne typen spill er helt nytt for deg, anbefaler vi at du ser den korte og oversiktlige opplysningsvideoen øverst før du leser resten av sniktitten.

Velg en side

Det hele begynner på sedvanlig Elder Scrolls-vis, hvor man før noe som helst velger seg en rase og en figur. Her har Legends noe for enhver smak, fra mystiske høyalver og staute Breton-folk, til de unike Khajiit- og Argonian-skapningene.

Valget bestemmer hvilke kort man har størst sjanse for å plukke opp mens man spiller, samt hvilken avatar og stemmeskuespiller man får smykke seg med i kamp. Utover dette har ikke figurvalget allverden å si for spillopplevelsen, og man kan når som helst endre rase senere i spillet.

Valget føltes likevel viktig, og jeg gikk derfor for en mørkalvisk bueskytter; en kar som jeg på mange måter syntes kunne stemme overens med spillestilen jeg har hatt i tidligere Elder Scrolls-spill.

Ikke at Legends spilles på samme måte som Skyrim og Oblivion og Morrowind – dette er tross alt er fullverdig samlekortspill, og alt foregår da etter sjangerens spillregler. Man begynner reisen på et bord, med en skriftrull foran seg og en fortellerskikkelse som beretter om en ukjent helt.

Bueskyttere fungerer godt i kamp mot dødninger.
Espen Jansen/Gamer.no

Helten viser seg fort å være deg, og etter en liten åpningssekvens kastes man prompte ut i kamp. Kampene knyttes stadig til fortellerstemmen og hans historie, og går derfor fra å kjempe seg ut av et mørkt fangehull, til å snike seg ombord i et piratskip.

Handlingen er for det meste et bakteppe å regne, men flere av kortduellene påvirkes også av det som skjer i historien: Et oppgjør med en ulveflokk preges for eksempel av drøssevis av ulver spredt utover et tåkete spillbrett. Ganske stilig.

En heftig kortstokk

Les også
Anmeldelse: The Elder Scrolls: Legends

Men samme hvor spennende bakteppet er, handler Legends fortsatt om å spille kort for å beseire sine motstandere.

På overflaten er dette ganske standard prosedyre, og enhver som har spilt Hearthstone vil fort kjenne igjen spillets flyt: Man har en åpningshånd på tre-fire kort, mens man trekker et nytt kort og får ett ekstra mana-poeng hver runde.

Bare jeg som får litt «warlock»-vibber av dette kortet.
Espen Jansen/Gamer.no

Kortene man har på hånden faller innenfor mange ulike typer. Skapninger settes ned på brettet for å angripe motstanderen, gjenstander fungerer som oppgraderinger til de skapningene man måtte ha, støttekort gir deg permanente bonuser, mens handlingskort påvirker spillebrettet på en bestemt måte.

Handlingskortet «Fireball» utøver for eksempel ett skadepoeng på alle fiender, mens gjenstandskortet «Steel Scimitar» gir en vennlig skapning to angrepspoeng og to helsepoeng.

Alt er veldig standard samlekortspill, bare at disse kortene har hentet inspirasjon fra alle hjørner av Elder Scrolls-universet. Skapninger kan derfor være alt som kan krype og gå i Tamriel: fra gjørmekrabber, til soldater fra Whiterun – hva det aktuelle kortet er i stand til kan variere like stort.

Kunsten på kortene er umiddelbart tiltalende, og selv om jeg har heller begrenset kjennskap til Elder Scrolls-spillene (utenom min relativt korte tid i Skyrim), er det stort sett mye å kjenne igjen og la seg fascinere av her.

Litt anonyme kan noen kort likevel bli, og Legends bærer kanskje litt preg av opphavsmaterialets småstive fantasy-røtter. Det er liksom ikke fullt så magisk og underfundig som de skapningene og gjenstandene man finner i Warcraft-universet, og noen ganger er dette ekstra tydelig.

Nytt og stilig

Kortspilldelen er likevel svært stødig, med en del funksjoner som er lånt fra andre steder, og noen som er helt nye. De nye elementene er kanskje de viktigste å nevne her, og som en gammel Hearthstone-veteran var det i hvert fall disse som begeistret meg aller mest underveis.

Åpne en pakke, få seks kort. Pakkene kan låses opp automatisk, kjøpes for gull i spillet, eller kjøpes for ekte penger.
Espen Jansen/Gamer.no

Det første man legger merke til er at spillbrettet nå er delt i to, og hver side har unike egenskaper. Høyre side er som regel «skyggesiden» – dette betyr at kortene du legger der ikke kan angripes før det har gått en runde – mens venstre side som regel er et helt vanlig felt. Skapninger i ett felt kan ikke angripe skapninger i det andre, og slik har utviklerne øyeblikket skrudd opp de taktiske mulighetene.

Videre har de forskjellige kortene mange ulike egenskaper som aktiveres når det aktuelle kortet spilles. Noen kort kan angripe øyeblikkelig («charge»), noen kort må angripes før fienden kan bryte gjennom forsvaret ditt («guard»), og enda noen kort stjeler helse fra hva de nå enn angriper og gir det tilbake til deg («drain»).

Mye av dette er kjent fra andre spill i sjangeren, men «Prophecy»-funksjonen er noe jeg ikke har sett tidligere. Denne mekanikken baserer seg på hvor mange helsepoeng helten din har til enhver tid: For hvert femte helsepoeng man mister, mister man også en runestein. Når dette skjer får man trekke et kort, og hvis det aktuelle kortet har «Prophecy» kan man spille det gratis og med en gang.

Utvilsomt en vri på Magic: The Gatherings «Instant»-funksjon, hvor man med litt flaks (eller kreativt sammensatte kortstokker) effektivt kan bryte inn midt i motstanderens tur og kanskje snu opp ned på det som er i ferd med å skje.

Jeg falt i hvert fall pladask for denne funksjonen, og prøvde tidlig å sette sammen en kortstokk som utnyttet flere av disse kortene.

Prophecy-funksjonen er ekstremt spennende.
Espen Jansen/Gamer.no

Hjemmelagd er best

Kortstokker må man fortsatt sette sammen selv, og i stedet for klassene i Hearthstone kan man velge mellom spillets fem unike attributter når man lager disse. Hvert kort har én attributt, og enhver stokk man lager må være en kombinasjon av to ulike attributter (for eksempel «Strength» og «Endurance», eller «Agility» og «Willpower»).

Samlingen er stor, og i begynnelsen er det hele veldig overveldende.
Espen Jansen/Gamer.no

Dette er en spennende vri på det noe smale spekteret hver Hearthstone-klasse har å stille med, og når hver kortstokk i Legends kan romme mellom 50 og 70 kort, er det med en gang åpent for større frihet.

De ivrigste spillerne vil definitivt finne ut hvilke sammensetninger som fungerer best, men i løpet av min tid med spillets beta virket det som om ingen spesifikk variant hadde tatt kontroll over konkurransespillingen helt enda.

I stedet møtte jeg på en rekke unike kortstokker blant de andre spillerne, og det var mange interessante motstandere på tvers av spillets forskjellige moduser. Her kjører Legends et relativt kjent løp, med urangerte og rangerte dueller, arena-modus og den tidligere nevnte historiemodusen. Jeg storkoste meg med samtlige.

Konklusjon

The Elder Scrolls: Legends kunne fort endt opp som en billig kopi av både Hearthstone og Magic: The Gathering, men i stedet virker det som om det nye samlekortspillet har funnet en gyllen middelvei. Ikke for simpelt, ikke for komplisert.

Når man går opp i nivå lar spillet deg oppgradere et kort. Av og til kan man velge hva man skal oppgradere til.
Espen Jansen/Gamer.no

Resultatet oppleves derfor som veldig kjent, men samtidig nytt, friskt og særdeles spennende.

Mange av disse mekanikkene og funksjonene har vi riktignok sett tidligere, men sammen med en rekke nye, unike løsninger klarer Legends å skille seg positivt ut fra konkurrentene.

Kortene, slik som universet spillet baserer seg på, mangler nødvendigvis noe av den øyeblikkelige magien og gjenkjenneligheten Hearthstone fikk fra Warcrafts underlige verden, men også dette aspektet vokste på meg. Innpakningen skal det i hvert fall ikke stå noe på, med flotte illustrasjoner og et tydelig snev av den mektige stilen som har preget tidligere Elder Scrolls-spill.

Grunnlaget er med andre ord svært godt når The Elder Scrolls: Legends har planlagt lansering senere i år. Om spillet kan nå Hearthstone og Magic til knærne gjenstår fortsatt å se, men hvis andre spillere liker det like godt som meg, kan dette fort bli en realitet.

Du kan også prøve spillet selv:
Bethesda har lansert åpen betatest for The Elder Scrolls: Legends »

Siste fra forsiden