Det er noe litt merkelig med begrepet "klassiker". Egentlig burde ting som betegnes som klassiske være helt fantastiske produkter som er like fenomenale nå som de var da de ble lansert, men i dagligtale får det ofte en helt annen betydning, nemlig "gammelt". Alt av Tom & Jerry-filmer beskrives for eksempel som klassikere når de sendes om igjen og om igjen i det uendelige. Hvor gode de individuelle filmene er, ser ikke ut til å bety særlig mye. De er gamle og kjente. Derfor: Klassiske.
Sonic Gems Collection viser, som en rekke andre spillsamlinger i løpet av de siste årene har gjort, at det også er slik med spill. Her får vi en samling med ni "klassiske" Sonic-spill fra det blå piggsvinets gullalder (pluss to andre spill). På papiret høres det helt genialt ut - Sonic er jo plattformhelten over alle plattformhelter (med mulig unntak av Bub, Bob og Superfrog) og ni doser Sonic på en gang må jo bare bli bra, selv om seks av dem er for Game Gear. Sakte men sikkert går det imidlertid opp for oss at mange av disse spillene rett og slett ikke holder mål. De er ikke morsomme på en flekk.
Sonic CD
Men la oss hoppe over dem nå. I stedet kan vi begynne med det beste spillet på samlingen, nemlig Sonic CD. Her får vi oppleve Sonic på sitt beste, i et stort, fargerikt og actionfylt plattformspill hvor det blå piggsvinet må kjempe seg gjennom en haug ulike brett for å redde nusselige Amy Rose, som er tatt til fange av robotiske Metal Sonic. Spillet kom opprinnelig ut på Sega CD (versjonen her er imidlertid basert på den litt nyere PC-versjonen), og kommer med stor grafisk variasjon og et spenstig lydspor.
Det mest spennende (og uvante) med Sonic CD er at hvert brett eksisterer i fire forskjellige versjoner. Disse versjonene befinner seg i tre forskjellige tidsepoker, nemlig nåtid, fortid og fremtid. For å hoppe fra en epoke til en annen kan du bruke noen spesielle navigasjonsskilter. Etter å ha vært borti et slikt skilt må du komme opp i makshastighet for å igangsette en tidsreise. Spillet er med andre ord et paradis for deg som liker å utforske store brett og finne alle hemmelighetene de har å by på. Gameplayet er generelt slik vi forventer fra et godt Sonic-spill, men helten vår er kanskje en tanke langsommere enn han bruker å være, uten at dette nødvendigvis er negativt.
Karate Sonic
Hva med de dårlige spillene, da? Lederen for denne gjengen er Sonic: The Fighters, et kampspill der du får spille som en av de kjente og kjære Sonic-karakterene og banke livskitten ut av alle vennene dine. Tenk deg Tekken eller Virtua Fighter, uten alt det som gjør disse spillene gode. Dette er et kampspill av den typen hvor du kan vinne med å bruke samme bevegelse om og om igjen, og hvor du egentlig har så få bevegelser til rådighet at det ikke er noen vits i å prøve å bruke flere enn den ene bevegelsen uansett. Dette spiller du gjennom på første forsøk, og så glemmer du det for alltid.
Så har vi Sonic R. Dette er et racingspill, hvor spillerne løper i stedet for å kjøre bil. Det høres ikke ut som noen spesielt god idé, og det er det heller ikke. Kontrollene er upresise, banene er rotete og spillet er alt for kort. Joda, det er fullstendig mulig å la seg underholde av Sonic R, men når du endelig har lært deg å bruke kontrollene møtes du av et mesterskapsmodus som er over før det får begynt. En ting som er verd å nevne er lydsporet. Her synges det om kjærlighet, sol og sommer, og det hele er så cheesy at det nesten ikke er til å tro.
Et annet racingspill er Sonic Drift Racing 2, til Game Gear. Bilspill fra tiden før vi fikk ordentlig 3D-grafikk har en tendens til å ikke takle aldringsprosessen særlig godt (med noen hederlige unntak, slik som Lotus-spillene og Pitstop II), og det gjør heller ikke Sonic Drift Racing 2. Så har vi Sonic Spinball. Du vet hvordan noen av Sonic-spillene har seksjoner hvor kartene nesten minner om gigantiske flipperspill og Sonic får rollen som kulen? Vel, Sonic Spinball dropper plattformspillingen og fokuserer kun på slike sekvenser. Og det er elendig. Grusomt, faktisk. Hvorfor får vi forresten Game Gear-versjonen av Sonic Spinball? Hadde det ikke vært bedre med den knusende overlegne MegaDrive-versjonen?
