Anmeldelse

SpellForce 2: Shadow Wars

Leses med hes, mandig stemme: "I en verden [pause] full av mystikk og magi [pause] kjempes det en episk krig [pause] mellom det gode og det onde".

Side 1
Side 2

SpellForce: The Order of Dawn kom som en stor og positiv overraskelse på de fleste. Spillet blandet rollespill og strategispill på en rimelig unik måte - det var riktignok ikke noe nytt med rollespillelementer i strategispill (eller strategispillelementer i rollespill, for den saks skyld), men det første SpellForce-spillet fokuserte like mye på å være et rollespill som et strategispill. Det hadde en del problemer, spesielt uten oppdateringene som ble lansert etter utgivelsen, men klarte likevel å levere en ekstremt fengslende spillopplevelse.

I tiden etter The Order of Dawn, leverte Phenomic to ekspansjonspakker, samtidig som Atari og Liquid Entertainment lanserte et på mange måter lignende spill; Dungeons & Dragons: Dragonshard. Konseptet i SpellForce 2: Shadow Wars er med andre ord ikke spesielt nyskapende lenger, men la det være klart helt fra starten av at Phenomic har gjort en glitrende jobb med dette spillet. Uansett om du har spilt originalen eller ikke, er SpellForce 2 et svært godt kjøp.

Alver, drager, magi, osv

Bakgrunnshistorien hopper jeg glatt over. Det eneste du trenger å vite er at spillets fantasiverden, Eo, på ny trues av onde makter som selvsagt må stoppes før de får gjort alle de onde tingene de planlegger å gjøre. Problemet er imidlertid at du får rollen som en "shaikan", en type mennesker med drageblod, som historisk sett ikke har vært helt til å stole på. Når du nå kommer med nyheter om den voksende faren, har folk vanskelig for å stole på deg. Når du samtidig har en mystisk mørk alv som følgesvenn, sier det seg selv at du må arbeide litt for å oppnå tilliten til herskerne rundt om i Eo.

Dermed sendes du ut på en lang og farefull reise gjennom den magiske verdenen, for å bygge opp en allianse som kan kjempe mot (og helst vinne over) mørkets makter før det er for sent og verden ligger i grus. Joda, det høres rimelig generisk ut, og det er det for så vidt også, men historien har sine overraskelser og fungerer generelt veldig godt som bakteppe for de mange varierte oppdragene du må løse. All historiefortelling foregår forresten inne i selve spillet, gjennom dialoger med andre figurer og heltene dine imellom.

Fokus på heltene

Heltene er sentrale i SpellForce II. Spillet gir deg en hovedhelt og flere kompanjonger, som må kjempe mot fiendene ved hjelp av magi eller brutal makt. Disse kan utrustes med våpen, rustninger, magiske ringer og annet utstyr, som du finner gjemt i skjulte kister, kjøper fra handelsmenn i byene eller plukker med deg fra døde fiender. Heltene får også erfaring, som gir deg anledning til å oppgradere egenskapene deres, og her kan du spesialisere dem slik at én for eksempel tar seg av magi, en annen står for pil og bue og et par andre bruker tunge våpen for å knekke fienden ansikt til ansikt.

Heltene dine er mektige krigere, men når du møter velutrustede fiendehærer, trenger de litt hjelp. Her kommer sanntidsstrategidelen inn i bildet. I bestemte deler av spillet kan du konstruere baser, hvor du så kan rekruttere forskjellige enheter fra flere forskjellige raser, og sende disse i kamp sammen med heltene. Sanntidsstrategidelen kommer med alle de elementene vi forventer fra et vanlig sanntidsstrategispill (ressursinnsamling, mulighet for å oppgradere bygninger, bygge forsvarsverker og så videre), og det hele fungerer glimrende. Vi får ikke den samme dybden som i Blitzkrieg, for eksempel, men med tanke på at strategielementene bare utgjør cirka halvparten av spillet, er det egentlig mer enn nok.

Rollespillelementene og strategispillelementene i Spellforce 2 er enda mer vevd inn i hverandre enn de var i Order of Dawn. I forgjengeren var det stort sett slik at hvert kart enten fokuserte på strategi-gameplay eller på rollespill-gameplay. I etterfølgeren er det fortsatt noen kart som kun fokuserer på en av delene, men mange er bygd opp slik at du gjør noen rollespillaktige eventyr, litt som i Dungeon Siege og Sacred, før du bygger en base, en hær og sender den ut på tokt, for å kvitte deg med en fiendebase i ekte Warcraft-stil. Overgangene mellom de to spillformene er også jevnere enn før, noe som gjør at spillet ikke føles som to spill i ett, slik det noen ganger var med forgjengeren.

Hovedkampanjen i SpellForce 2 er temmelig lang, og i tillegg er den svært variert (takket være blandingen av to sjangere og fantasirik design). Som om ikke dette var nok, kommer spillet med en haug av sideoppdrag som du kan ta om du har lyst (noe du bør, da belønningene - i form av utstyr, skatter og ikke minst erfaring - kommer godt med i selve hovedkampanjen). Ved en anledning får du til og med ditt eget lille rike, som du kan bygge opp gjennom en serie oppdrag. Her er det mye ekstra gameplay og utforskning, men om du ikke ønsker det behøver du aldri å besøke det lille landet ditt engang.

Både rollespilldelen og strategidelen har blitt mer strømlinjeformet siden sist, og enkelte kompliserende elementer har blitt tatt bort for å gjøre spillet litt enklere. Systemet for å oppgradere figurene dine er for eksempel litt simplere enn i forgjengeren, samtidig som du har færre ressurser og bygninger å tenke på i strategidelen. Noen vil nok helt klart se på dette som en fordumming av gameplayet, men jeg føler egentlig ikke at spillet har mistet noe viktig.

Side 1
Side 2

Siste fra forsiden