Anmeldelse

SpellForce: The Breath of Winter

Nå er den første ekspansjonspakken til det kritikerroste SpellForce: The Order of Dawn tilgjengelig. Her får du mer av det som gjorde SpellForce til et av de flotteste sanntidsstrategispillene på markedet.

Side 1
Side 2
Side 3

For lenge, lenge siden - årtier før de første menneskene klatret ned fra Windwall-fjellene, hersket dragene over verden. Én dag ble det født en liten hvit drageunge som etter hvert viste seg å være svært spesiell. Frostveveren Aryn, som dragen het, vokste seg stor og mektig, og over alt hvor han fløy tok han med seg en bitende kulde som fikk alt annet til å flykte i panikk. Dette var, naturlig nok, ikke morsomt, for også drager ønsker seg et sosialt liv. Aryn fortsatte å fly over Fiara på jakt etter en kompanjong, og etter som han gjorde dette ble verden dekket av kulde og snø. Om ingen stoppet ham ville alt til slutt være is. Da dragen nådde Finon Mir, hjemmet til skogsalvene, valgte alvedronningen Cenwen å reise ut for å møte ham.

For å unngå å miste bevisstheten i den bitende kulden begynte hun å synge for seg selv. Dragen hørte sangen hennes, og ble nysgjerrig. Han landet ved siden av den maktesløse skikkelsen i snøen og lyttet til sangen hennes - det var det fineste han noensinne hadde hørt, og han kunne godt tenke seg å tilbringe resten av sitt evige drageliv sammen med Cenwens sang. Derfor foreslo han et bytte - hun måtte følge med ham til en fjern fjellkjede, og gjorde hun det ville han slå seg til ro og la folket leve i fred. Hun aksepterte, og har holdt verden trygg ved å synge for dragen i tusenvis av år. Nå er det imidlertid forandring på gang - Cenwen er borte, og Aryn er ikke blid.

Et lite tilbakeblikk
SpellForce: The Order of Dawn var ett av mange spill som blandet rollespill og strategi, men i motsetning til de fleste, som nøyer seg med å legge inn karakterutvikling og muligens noen våpen, var rollespillelementene i SpellForce svært omfattende og en veldig viktig del av gameplayet. Avataren din, som var en såkalt runekriger, hadde alt det en rollespillkarakter burde ha. Etter hvert som du drepte fiender eller løste oppdrag fikk helten din erfaringspoeng, og med tilstrekkelig av disse steg han i rang og kunne oppgraderes - både i forhold til grunnleggende evner og ekstra egenskaper (som spesialisering innenfor magiske disipliner). Naturligvis kunne du også plukke med deg våpen, rustninger, ringer og andre ting fra slagmarken og selge det for penger (som du kunne bruke til å kjøpe nytt og bedre utstyr) eller utruste avataren din med det - hvis han hadde de nødvendige evnene, selvfølgelig.

I tillegg kom spillet med en rekke ikke-spillende karakterer som du kunne snakke med, både for å få informasjon og for å få oppdrag som kunne løses utenom hovedhistorien. Disse gav ekstra erfaringspoeng og ofte flotte belønninger. Enkelte av spillets kart var laget slik at du ikke hadde noen hær overhodet, og gameplayet her var på linje med actionrollespill i stil med Diablo. Naturligvis kom også spillet med en god porsjon ressursinnsanking, basebygging og kriging, som et hvert strategispill, men den åpenbare inspirasjonen hentet fra rollespill gjorde opplevelsen dypere og mer variert enn i de fleste spillene i samme klasse.

Et gufs av vinter
SpellForce: The Breath of Winter er den første ekspansjonspakken til The Order of Dawn, og fortsetter egentlig på akkurat samme måten som originalspillet. Noen kart er fokusert på storstilt kriging, andre fokuserer på det å løpe rundt i skoger fulle av fiender og kjempe mot monstrene der, i ekte rollespillstil. Felles for de aller fleste er at de er delt opp i flere sekvenser. Du begynner gjerne på egenhånd, før du får tilgang til et monument (som brukes til å tilkalle andre enheter) og kan bygge hær og gå til krig. Kartene er ofte skriptede, slik at du må utføre spesifikke ting for at nye deler skal bli gjort tilgjengelige for deg eller viktige hendelser skal skje. Breath of Winter er på mange måter mer lukket i forhold til spilldesignen enn originalen var.

Det tar faktisk litt tid før hovedkampanjen i Breath of Winter får fart på sakene. De første par timene føles det hele litt så-som-så, og du begynner kanskje å lure på om du rett og slett er lei hele spillkonseptet. Etter hvert finner imidlertid Breath of Winter tilbake til det nesten magiske gameplayet som gjorde SpellForce til en av de desidert flotteste blandingene av sanntidsstrategispill og rollespill på markedet. Når det skjer kan du risikere å bli sittende timevis med spillet, og ikke bli forundret om du mister hele ettermiddager på det. Når SpellForce først griper tak i deg slipper det ikke så lett.

Side 1
Side 2
Side 3

Siste fra forsiden