Anmeldelse

SpellForce: The Order of Dawn

SpellForce viser hvordan rollespill og strategispill kan blandes for ypperlige resultater. SpellForce er et enormt stort og variert spill, og et av de spillene du virkelig kan bli forelsket i, på tross av at det lider av en del småfeil.

Side 1
Side 2
Side 3
Side 4

Varierte kart og oppdrag
På de fleste kartene finner du monumenter som tillater deg å bygge en hær og helter. Noen ganger må du imidlertid klare deg uten soldater, og disse kartene har et mye klarere rollespillpreg enn resten. De aller fleste kartene inneholder en haug av hemmeligheter som belønner spillere med utforskningstrang. Akkurat det å belønne spillere som ønsker å "få med seg alt" er noe SpellForce generelt gjør på en glitrende måte. SpellForce er et enormt stort spill, uansett om du velger å fullføre sideoppdrag eller ikke. Ett enkelt av spillets mange kart kan ta over en hel dag å spille, uten at du på noen punkt setter deg fast. Det er slett ikke ofte spillhistorier klarer å vekke interesse, men SpellForce sin historie er både spennende, overraskende og fengslende. Visst inneholder den en rekke klisjéer som de aller fleste som har interesse av rollespill eller fantasy-litteratur kjenner igjen, men det er likevel nok ferske elementer til at vi ikke føler vi har hørt hele greia hundre ganger før.

En flott ting med spillet er at kartene er veldig varierte. Mange sanntidsstrategispill koker ned til en ting: Bygg base, forsvar den mens du bygger opp en angrepshær, angrip og knus fiendens base(r) i en stor operasjon. Slik er det praktisk talt aldri i SpellForce. Selvsagt kan en dele kartene inn i hovedtyper og si at den generelle strategien blir relativt lik innenfor disse, men hvert kart er likevel såpass unikt at du selv ikke etter 30-40 timer med spillet føler du gjør de samme tingene om og om igjen. En artig detalj er at du kan kontrollere avataren din direkte om du ønsker det. Mesteparten av spillet vil spilles fra fugleperspektiv, og her er avataren din som en hver annen enhet, men hvis du vil involvere deg mer direkte kan du kontrollere avataren med mus og tastatur, fra tredjepersons synsvinkel.

Problemer i paradis
Et til tider alvorlig problem med spillet er måten fienden opererer på. De trenger ikke ressurser slik som deg, men i stedet får de "spawn points", altså punkter rundt om på kartet der de ser ut til å kunne tilkalle en uendelig mengde soldater. Disse kan du ødelegge, men det å komme frem til dem kan være lettere sagt enn gjort. Noen ganger blir du nemlig oversvømt av horder av fiender, og det er ingen ting du kan gjøre for å stoppe det. Ødelegger du ett av fiendens "spawn points" blir de andre bare mer aktive. Dette er spesielt ille i enkelte av spillets tidligere brett, og noen av disse kan virke helt umulige. Eneste løsning blir å aktivt bygge store mengder tårn for å ødelegge den evige strømmen av fiender, og så håpe at du klarer å bygge opp en hær som er stor nok til å overleve turen frem til fiendens "spawn points".

Faktisk kan SpellForce noen ganger virke så blodig urettferdig at det er umulig å ikke hate det. Det er ikke lett å forstå hva som fører til at de noen ganger går helt berserk, selv om det ser ut til å ha å gjøre med hva du foretar deg. Av og til roer de seg ned igjen etter at du har tapt et monument eller angrepet et visst område, men dette er ofte helt umulig å forutse på forhånd. På et kart som jeg virkelig lå an til å tape samlet jeg alt jeg hadde i et siste kamikazeangrep. Jeg fikk ikke ødelagt noe annet enn et par forsvarstårn før hæren min ble ødelagt, men dette var likevel nok til at fienden plutselig sluttet helt å angripe. Hvorfor vet jeg ikke - kanskje de rett og slett gikk tom for styrker, eller kanskje de ikke syntes det var noe morsomt lenger, nå som jeg hadde ødelagt et forsvarstårn eller to.

SpellForce gjør en rekke andre små og halvstore tabber. "Ryggsekken" til helten din blir raskt rotete, da du får haugevis med ting å samle på. Noen ganger er det vanskelig å velge de enhetene du vil ha tak i, og du oppdager ofte at enkelte karakterer gjesper og strekker på armene mens kameratene hans faller i kamp to meter unna. Dette ser spesielt ut til å være et problem for helten din, noe som er frustrerende da han er ofte er den sterkeste karakteren på slagmarken og har en stor innflytelse på om slaget vinnes eller tapes. Dessuten er magikerkarakterer (og helbredere) litt for aggressive når magien deres er brukt opp. Da har de en tendens til å løpe inn i nærkamp med fiender som bare trenger et slag eller to for å knuse de spinkle kroppene deres.

Side 1
Side 2
Side 3
Side 4

Siste fra forsiden