Anmeldelse

Spider-Man 2

Spider-Man må være blant de mer takknemlige superhelter å konstruere spill ut fra. Han har så mange spesialtriks og egenskaper at en utvikler simpelthen kan plukke på øverste hylle. Men noen utviklere er åpenbart bedre enn andre, både når det gjelder visjon og utførelse.

Side 1
Side 2

PC
PC-utgaven er av en eller annen grunn blitt et helt annet spill, og for en helt annen målgruppe. Der konsollversjonen gir deg muligheten til å bevege deg fritt rundt i byen, og ta oppdrag etter forgodtbefinnende, holder man her spilleren i lanken hele veien. Spillet er totalt lineært, det blir forklart med plansjer hvordan sjefsfiendene skal overvinnes, det blir ferdigdefinert faste punkter du må bruke for å slenge deg mellom skyskraperne, og nivåene du traverserer er minimale sammenliknet med enorme Manhattan på PlayStation 2 og Xbox. Dette innebærer faktisk også at vår gamle venn "lastetider" gjør et lite ønsket comeback i godstolen. Ironisk at det skulle skje på PC, hva?

Grafikken er i tilegg temmelig laber og uinteressant, lyden veldig, veldig billig og det hele bærer preg av å være et ytterst lite visjonær forestilling. En arkademessig og temmelig uinteressant blanding av Marvel-superheltene og et hvilket som helst tredjepersons actionspill er ikke akkurat det som får en spillkjenner til å fryde seg i sommervarmen, men likevel er ikke dette så håpløst på underholdningsfronten som det kunne ha vært. Lokalene du besøker skifter stadig, og selv om kampmekanikken her er redusert ned til en knapp - venstre museknapp, er det fortsatt forholdsvis moro å slå gørra ut av alskens banditter. Edderkoppen-utgaven fra dette spillet er riktignok rent handikappet sammenliknet med den fleksible utgaven vi styrer på konsollene, men som nedstrippet, barnevennlig og enkel Kelloggs-underholdning er dette igrunn helt greit. Bare synd spillet er over i løpet av fem timer og tilbyr så godt som ingen gjenspillingsverdi.

Game Boy Advance
Game Boy Advance-versjonen er, for å si det enkelt, et temmelig standard tredjepersons actionspill. Spider-Man har også her muligheten til å bruke spindelsvev for å svinge seg over brettene, men de er på tross av en god del variasjon likevel såpass uinteressant utformet at du neppe har veldig lyst til å spille videre. Med mindre, naturligvis, du alt har lagt ut flere hundrelapper for det hele, og det er om å gjøre å få mest mulig glede ut av kjøpet.

Kontrollene fungerer omtrent som man kan forvente, selv om det kan oppstå problemer når Spider-Mans evne til å feste seg i tak og vegger slår inn også når det ikke var hensikten. Har du spilt sideskrollende superhelt-spill før (om det så var på Commodore 64) har du igrunn sett dette. Litt flere bevegelser har vi til rådighet, men like dørgende kjedelig er det. Oppbanking av skurker, hopping over hindringer og utkasting av nett; "The Amazing Spider-Man" fra 1989 til MS-DOS gjorde det morsommere. Og det sier kanskje litt, særlig tatt i betraktning at spillmekanikken og grafikken i det spillet ligger langt bak årets forsøk på GBA.

Grafisk brytes det ikke akkurat ny grunn, men det visuelle gjør jobben sin greit nok. Det samme kan ikke helt sies om lyden; her kan du forvente å få omtrent det samme som var vanlig i lisensbaserte spill på begynnelsen av nittitallet; én lyd for hver handling, og et småslitsomt musikalsk tema uten noen særlig finesse. Det ville nok vært klokt å tone ned stresset litt til fordel for noe som faktisk kunne vært behagelig som bakgrunnsakkompagnement.

Oppdragene stykkes opp av en av tidenes mest meningsløse "innovasjoner", 3D-byen. Her kan Spider-Man bevege seg rundt i full 3D fra A til B, hvor B er neste oppdrag på listen. Problemene er mange, men mest sentralt kanskje totalt fravær av interessante ting å gjøre, stygg grafikk, dårlige kontroller og lav bilderate. Ettersom Digital Eclipse ikke har gjort hele spillet til 3D, har de vel forstått at dette ikke funker i lengden. Men da er det strengt talt vanskelig å forstå hvorfor denne delen er med i det hele tatt.

Ellers er varigheten helt grei. Spillet består av omtrent 30 oppdrag, og som nevnt er variasjonen ikke så verst med tanke på målsettinger og omgivelser. Men det hjelper dessverre lite, når helheten er så generisk og masseprodusert som den er her. Er du utholdende nok, skal du ikke se bort fra at du kan ha det forholdsvis moro med Spider-Man 2 til GBA, men med så mange gode spill på markedet holder ikke dette mål. Spill Metroid Fusion, Donkey Kong Country eller Super Mario Advance i stedet.

Konklusjon
Alle versjonene av Spider-Man 2 innehar evnen til å underholde. PC-utgaven velger en nedstrippet tilnærming, og kommer ut av det som grei tredjepersonsskuring, om enn uinspirert, kort og med liten gjenspillingsverdi. En for Corn Flakes-pakkene, dette. Tilsvarende er ikke GBA-utgaven mye å finne fram grunkene for - kontrollene sitter greit og grafikken er OK, men du vil ganske snart få lyst til å spille noe virkelig godt i stedet.

De eneste spillene som virkelig skinner litt i denne lisens-porteføljen, er versjonene for Xbox og PlayStation 2. Disse spillene ligger godt over den jevne beat'em-up, og tilfører nye elementer som virkelig fornøyelig spindelsvev-svinging mellom skyskraperne, samt noen ålreite boss-kamper og et riktig solid kontrolloppsett. Selve historien er om mulig enda svakere fortalt her enn i spillene til GBA og PC, men det vil bry deg lite, da den åpne spillstrukturen ligger lysår foran de to andre versjonene. Grand Theft Auto III kan fortsatt hvile trygt på sin trone som et langt bedre spill, men denne versjonen av Spider-Man 2 gir deg muligheter for rask og spennende bevegelse også i den vertikale retningen, mange oppdrag og mye god underholdning. Over gjennomsnittet, med andre ord.

Side 1
Side 2

Siste fra forsiden