Feature

Spillåret 2017

Dette er de beste og mest skuffende spillopplevelsene fra 2017

Se hvilke spill redaksjonen landet på i år.

1: Enspiller, flerspiller, originale idé
2: Musikk, lyddesign, visuell design
3: Historie, skuffelse, overraskelse

Så langt har vi lovprist ni ulike spill i tre kategorier, altså uten en eneste overlapp. Det vitner om hvor sterkt spillåret faktisk har vært, og hvor mange spill det egentlig er mulig å trekke frem.

Nå har vi kommet til kategoriene der lyd og bilde står i fokus. I år har vi valgt å skille mellom lyddesign og musikk, siden de to tingene tross alt påvirker spill på svært forskjellige måter.

Beste musikk

  1. NieR: Automata

Tilgjengelig på PlayStation 4 og Windows.

Når det kommer til Nier: Automata kan man godt finne på å krangle om mange ting, men er det noe alle (med fungerende ører) kan være enige om, så er det det faktum at spillet har et helt fenomenalt lydspor.

Dette kommer imidlertid ikke som noen bombe – de fleste som har spilt det originale Nier (eller det enda mer obskure Drakengard 3) vet hva komponist Keiichi Okabe er god for, og å si at han også leverer varene i Nier: Automata er nesten en underdrivelse.

Med seg har han blant annet Keigo Hoashi og den eksepsjonelle vokalisten Emi Evans, og sammen maler de et lydbilde som er like deler melankolsk filosofitime og mekanisk syrehelvete. Det høres kanskje ut som en merkelig kombinasjon, men hvis det er én ting som får musikken i Nier: Automata til å utpeke seg som årets beste, er det hvor utrolig unikt det hele er. Sjelden har vi fått servert en så herlig og variert lydkompott i ett og samme spill – salig kvinnevokal, dommedagskor og chiptune veves mesterlig sammen i et herlig, vakkert og (til tider) urovekkende brutalt lappestykke.

Spesielt den omfattende bruken av vokal skal ha mye skryt. Den tidligere nevnte Emi Evans er blant stemmene som setter et særs positivt preg på opplevelsen. Og da er det det samme om man banker roboter i ørkenen, selger råvarer hos den lokale motstandsbevegelsen eller koser seg på tivoli – musikken er upåklagelig uansett hvor man befinner seg.

    1. Persona 5

      Tilgjengelig på PlayStation 3 og PlayStation 4.

      Persona 5 er et japansk rollespill som handler om å være tenåring i hjertet av Tokyo, og hvordan man skal bruke tiden sin optimalt. Det handler også om å reise inn i korrupte voksnes underbevisste manifestering av deres undertrykte begjær for å bekjempe monstre, knuse skyggeversjonen av de voksne og stjele, vel, hjertet dems, eller noe sånt.

      Persona-serien går innom mange temaer, og betyr veldig mye for veldig mange spillere. Et slik sammensurium av sjangre og stiler krever et like variert lydspor. Komponist Shoji Meguro, også kjent for Persona 3 og 4, har virkelig slått på stortromma med lydsporet i Persona 5, som går innom alt fra hard rock og funk, til loungemusikk og pop – gjerne alt i løpet av ett spor.

      Musikken imponerer med sin totale kontroll over hvilken sinnsstemning spillet ønsker å ha deg i: Fra adrenalinrush når du nærmer deg slutten av et skyggepalass, til rolig avkobling når du sprader rundt i Tokyos bakgater sent på kvelden etter en lang dag med vennegjengen.

      Meguro har klart å skape et musikkunivers som er velprodusert, og stappfullt av minneverdige melodier med mesterlig variasjon. Vi kommer utvilsomt til å nynne på melodier som Wake Up, Get Up, Get Out There og Beneath the Mask i lang tid etter spillet er fullført.

    2. Divinity: Original Sin 2

      Tilgjengelig på Windows.

      Selv om Divinity: Original Sin 2 tar i bruk fyldig orkestermusikk skapt av dyktige musikere fra det ungarske studioorkesteret i Budapest, er det likevel åpenbart at lydsporets største fokus er rettet mot individuelle instrumenter. Musikkregissøren lar disse bære helhetlige komposisjoner på sine skuldre, noe som gir flesteparten av låtene en meget melodisks og distinkt følelse.

      En melodisk tilnærming kan være problematisk når spillmusikken biter seg selv i halen for hundrede gang, og ender opp med å føles innpåslitent sammenlignet med mer udefinerbare toner. Larian Studios unngår derimot dette problemet ved å la spillmekanikkene diktere deler av lydsporet, og overleverer på denne måten kontrollen til spilleren selv.

      Ved å velge et hovedinstrument allerede i starten av eventyret, setter man et personlig preg over det musikalske aspektet via enten cello, tambura, bansuri, eller en oud, men det stopper ikke der: Samtlige av karakterene i ens felleskap har den samme egenskapen, og musikken flyter derfor sømløst inn og ut basert på hvem av dem som lykkes i kamp. Her er det bøddelen som styrer Spotify-lista.

      Med både øst-europeiske, asiatiske og til og med noen middelhavs-inspirerte lyder, kan man kjenne på en forfriskende musikalsk variasjon gjennom alt fra korsang til eksotiske strengeinstrumenter. De fengende komposisjonene passer godt til deres respektive områder på kartet, og i samsvar med spillets evne til å binde musikken opp mot spillsystemene, danner dette grunnlaget for hvorfor lydsporet i Divinity: Original Sin 2 er et av årets beste.

Beste lyddesign

    1. Hellblade: Senua's Sacrifice

      Tilgjengelig på Windows og PlayStation 4.

      Mye av det som fungerer i Hellblade: Senua’s Sacrifice fungerer på grunn av arbeidet som er lagt i det lydtekniske. Kelteren Senua har padlet til det Norrøne helvete for å finne igjen sin tapte kjærlighet, men hun har også en indre kamp som er minst like framtredende i spillet som de massive viking-monstrene hun må bekjempe i Hel: Hun lider av psykose, og hører stemmer i hodet.

      Lydteamet i Ninja Theory benyttet seg av binaural stereo for å få stemmene i hodet til Senua så nære på spilleren som overhode mulig: Stemmene er tatt opp med to mikrofoner med samme avstand som ørene til et gjennomsnittlig menneske, og når dette høres med hodetelefoner, oppleves en romfølelse som er så godt som hundre prosent overbevisende – mer enn kunstig surround-lyd. Prøv denne videoen med hodetelefoner for et lite inntrykk av hvor effektivt det er.

      Og gud bedres så effektfullt det er i Hellblade. Vi opplevde som spillere å høre stemmene hviske oss i øret, og de klarte å så både tvil og håp i oss som spillere side om side med Senua. Takket være denne effekten, og et ellers svært godt lyddesign på de fleste tenkelige måter, blir Senuas reise mer intim, intens og tung enn vi hadde forestilt oss da vi startet spillet. Budskapet i spillet kommer frem på en utrolig god måte, og det skyldes like mye lyddesignet som spillmekanikkene og det visuelle – om ikke mer.

    2. The Legend of Zelda: Breath of the Wild

      Nintendo

      Tilgjengelig på Nintendo Switch og Wii U.

      The Legend of Zelda: Breath of the Wild briljerer i sitt lyddesign ved å omfavne en «less is more»-filosofi – men på Nintendo-måten. En slags romantisert, melankolsk stillhet, som sier mye mer enn de fleste anmassende lydspor i spill.

      Vinden suser gjennom gresset og trærne i Hyrule, mens du hører klirringen til Links våpen som slår mot hverandre når du beveger figuren. Regn, vann og vær understreker det dynamiske landskapet på godt vis. Stillheten i det store området er fantastisk, kun brutt av små elegante pianomotiv i ny og ne, som blir en god slump travlere i nærkamper mot Bokoblins eller Guardians.

      Spillet skiller seg kraftig fra tidligere lyddesign i Zelda-spill ved å lene seg så mye på denne mer melankolske stemningen, uten tydelige, umiddelbare musikktema. Og med et post-apokalyptisk Hyrule som scene, treffer stillheten godt.

      Det er nettopp dette som gjør spillets tittel så treffende: lyden er som en «Breath of the Wild» gjennom hele spillet.

    3. Resident Evil 7

      Capcom

      Tilgjengelig på Windows, Xbox One og PlayStation 4.

      Det er kanskje en klisje, men ingenting er viktigere enn lyd i skrekkspill. Capcom er langt fra de enste som har skjønt at nettopp lyden setter stemningen mer enn noe annet mens man trasker gjennom forlatte hus, men i år traff de etter vår mening blink.

      Ethan Winters leteaksjon etter den bortkomne kona Mia tar ham med til Baker-familiens nedbrutte og slitne plantasje – og ganske kjapt viser det seg at alt ikke er som det skal.

      De morkne korridorene knirker mens du jobber deg gjennom dem, og truer nærmest med å kollapse rundt deg. Pappa Jacks tramping gjennom huset, og de mange fellene Lucas mønstrer opp, byr på et ypperlig grunnlag for lydhelvete. Og spiller du det hele i VR er det bare å stålsette seg

      Resident Evil 7 er en triumf for en serie som har slitt med kvaliteten de siste årene, og lyddesignen skal absolutt ha sin del av æren for det.

Beste visuelle design

  1. Cuphead

    Tilgjengelig på Xbox One og Windows.

    Cuphead er et spill man nesten er nødt til å se for å tro at det kan eksistere. Og når man først ser det ... Vel, da er det vanskelig å ikke juble i ren og skjær begeistring.

    Den herlige visuelle stilen låner fritt og uanstrengt fra klassiske tegnefilmer fra 1930-, 40- og 50-tallet, og resultatet er noe helt utenom det vanlige. Ikke bare er det utrolig kreativt og fargerikt, men måten de ulike figurene kommer til live på – enten det er en innpåsliten gravstøtte, en depressiv løk eller en ildsint godteriprinsesse – er så ekstremt flott animert.

    Detaljene er til å ta og føle på, og det er nesten litt synd at man er nødt til å ta disse fenomenalt vakre eventyrskapningene av dage. Men sånn er det altså når man jobber for satan sjæl.

    Mer enn noe annet er Cuphead et spill man har lyst til å dele med og vise fram til andre. Venner, familiemedlemmer, tilfeldig forbipasserende – alle er liksom nødt til å se hva utviklerne i Studio MDHR har klart å stelle i stand. «Hei, du! Se på dette fenomenalt vakre spillet, da! SE PÅ DET! Fy pokker, er ikke det noe av det kuleste du har sett i et dataspill?»

  2. Og da har de vær så god å svare et kontant og rungende «Ja!»
  3. Persona 5

    Tilgjengelig til PlayStation 3 og PlayStation 4.

    I Persona 5 sitt tilfelle er det sjarmen og oppfinnsomheten som belønnes i bunn og grunn – ikke den tekniske kompetansen. Alt som vises på skjermen har en frisk vri tilknyttet seg som skiller spillet fra konkurrentene. Hvert bidige menyvindu renner over av kreative ideer og oppmerksomhetsfangende silhuetter, som sammen med en rekke spennende tekstfonter utgjør et av de mest interessante brukergrensesnittene vi noen gang har sett.

    Spillet lener seg kraftig på effektiv fargebruk, og tar nytte av mørke, neonlignende farger til å puste liv i den ytterst levende graffititegnestilen. En ting som skiller denne håndteringen fra andre mangefargede titler i 2017, er at Persona 5 bruker sine teknikker på en mer bevisst måte for å kontekstualisere personligheter, så vel som å bygge opp under historien som blir fortalt.

    Denne prosessen fungerer også i motsatt retning siden tematikken har klare innvirkninger på spillets utseende. For eksempel fikk Persona 5 tyn for hvordan innbyggerne i Tokyos gater fremstår monoton i sine gråsvarte forretningsantrekk, men i likhet med alt annet grafikken har å by på gjør spillet klare poeng ut av slikt. Designet synliggjør massenes ensformige eksistens. Disse fullvokste skikkelsene beveger seg på hjernedødt vis gjennom hverdagslige rutiner, samtidig som de fargerike og stilfulle ungdommene skildres som klare motstykker via deres selvbevissthet og livlige energi.

    Persona 5 fikk oss til å lengte tilbake til den videregående skolen i 2017, og spillets visuelle design har mer enn bare litt av skylden for det.

  4. The Legend of Zelda: Breath of the Wild

    Tilgjengelig på Nintendo Switch og Wii U.

    Før lanseringen av Nintendo Switch i mars i år gikk det mye snakk om hvordan visuell kvalitet den lille hybridkonsollen ville være i stand til å levere. Svaret fikk vi i form av The Legend of Zelda: Breath of the Wild, og Nintendo kunne knapt ha valgt et vakrere spill til å vise hva maskinen er god for.

    Breath of the Wilds enorme verden er til tider et fargesprakende underverk, gjengitt med såkalt cel-shading-teknikk for å gi spillet et tegneserieaktig utseende. Postkortutsikter venter rundt hver eneste sving, og de lekne omgivelsene inviterer oss stadig dypere inn i Hyrules fengslende landskap.

    Kontrastene mellom lys og mørke er slående, og står i stil til kontrastene mellom spillets fredelige natur og ondskapens korrupte maskiner. Nintendos bruk av blått og rødt som små visuelle hint rundt omkring gjør også sitt for å skape en verden som stadig vekk roper «Kom og se hva som venter her borte!». Det er alltid mer å se i Breath of the Wild, og spillets visuelle kvaliteter gjør utforsking til en fryd for øyet.

På neste side kan du lese om spillene med den beste historien, spillene som skuffet oss mest, og de spillene som overrasket oss og nærmest kom ut av det blå.

1: Enspiller, flerspiller, originale idé
2: Musikk, lyddesign, visuell design
3: Historie, skuffelse, overraskelse

Siste fra forsiden