Legg fingeren på hoppeknappen, og gjør deg klar til å bli med meg i tankesprang om hva det er som gjør det så fascinerende når spill og virkelighet glir over i hverandre. Vi skal innom nettserien The Guild, en skildring av et klassisk dilemma, filmen Gamer og Alternativ virkelighetsspill.
Når spill blir virkelighet
For de fleste av oss går det ganske greit å streke opp hvor virkeligheten slutter, og hvor spill og fantasi begynner. Men den følelsen av triumf som eksploderer inni deg når du endelig har knust en boss, er like virkelig som en hvilken som helst annen gledesfølelse. Så da er det ikke rart at skillet mellom virkelighet og fantasi av og til glipper for en stakkars spiller.
Zaboo i The Guild mistet fotfestet på denne måten. Han er en av hovedpersonene i den underholdende nettserien om en gruppe spillere i et MMORPG, en serie som har pågått siden 2007. I første episode er Zaboo overbevist om at han og hans medspiller Codex er virkelige kjærester, og ankommer leiligheten hennes med blomster. For Codex som hittil har stortrivdes i sitt huleboerliv med gardinene trukket for, blir en konfrontasjon med Zaboo et relativt ublidt møte med nevnte virkelighet.
I de korte og og komiske episodene av foreløpig tre sesonger med The Guild, viser det seg at denne tematikken stadig går igjen. Det blir mer og mer nødvendig for Codex, Zaboo og resten av guildet deres å gripe inn i hverandres virkelighet for å kunne gjøre det de liker best, nemlig å spille.
Spillet er så viktig for denne artige gjengen med dysfunksjonelle gamere, at spillet har blitt virkelig for dem. Og det er akkurat dette som gjør The Guild så fabelaktig morsomt.
En ekte, magisk spillsirkel
Da den ignorante faren din sa til deg: «Se å skru av det dataspillet og delta i virkeligheten med oss andre», ga han deg et argument på gullfat til senere diskusjoner. Det vil si argumentet om at dataspill ikke er virkelighet, men ufarlig fantasi. Om faren din en annen gang skulle kritisere dataspillet for å være voldelig og moralsk forkastelig, kunne du nemlig bare replisere at dataspill er tankelek som ikke har noe med virkeligheten å gjøre. For vi synes det er greit å kjøre over gamle damer i GTA, men ikke i virkeligheten.
Har du hørt om den magiske spillsirkelen? De kjente spillteoretikerne Salen and Zimmerman hevder at det å spille et spill dreier seg om å gå inn i en magisk sirkel, hvor spillerne aksepterer at det er spesielle regler som gjelder. Denne måten å beskrive spill på, duger ganske bra til å forklare at spill er noe annet enn det vi vanligvis kaller virkelighet, og at vi som spiller aksepterer en hel del ting vi ikke ville akseptert ellers.
Hvis noen bryter reglene i den magiske spillsirkelen, blir spillet sabotert. Filmsnutten om morderknappen illustrerer slik sabotasje av spilleregler. En dresskledt mann presenterer et klassisk dilemma for en t-skjortekledt mann. Dilemmaet er som følger: vil du trykke på denne knappen, når du vet at 1 – du får én million kroner og 2 – du dreper et tilfeldig menneske?
I filmen saboterer mannen i t-skjorte spillereglene fra første sekund, og det viser seg at han mye heller vil trykke på knappen for trykkinga sin del, enn fundere over moralske dilemmaer. Enda en spiller som har spilt i overkant mye, kanskje? Artig for oss, men ikke så artig for de tilfeldige menneskene som dør når han trykker på knappen.
Gamer: spill til å dø av
***spoiler alert***
Science fiction-filmen Gamer er fortsatt på plakaten hos en del små kinoer i Norge. Kort fortalt dreier Gamer seg om at noen har utviklet teknologi for å fjernstyre mennesker i onlinespill, slik en kan bruke kroppene deres som avatarer. Spilleren låner bokstavelig talt en annens kropp, og tar over styringen. I det enormt populære online førstepersons skytespillet Slayer kan menneskeavataren dø på ordentlig hvis spilleren dummer seg ut. Oops.
Live-sendinger fra Slayer er like populære på verdensbasis som mesterskapene i fotball er i vår tid. Mens Slayer handler om å utøve vold, dreier Second Life-lignende Society seg om sex. Menneskeavatarene får betalt for å la seg fjernstyre, som en slags prostituerte. Society er minst like populært som Slayer, noe som ikke kommer overraskende på oss som vet at bare shopping overgår porno i hva folk er mest interessert i på nettet.
Hva som gjør at folk i filmen går av skaftet for å spille Slayer og Society? Vel, det er jo fordi at spillet på et vis har blitt virkelig. Det handler om ekte blod, tarmer og kjønnsorgan, og likevel er det ingenting som settes på spill for ens egen del. Problemet er jo selvsagt at alt settes på spill for menneskeavatarene.
Helten i Slayer må bryte spillereglene for å overleve, og kidnappe kona si fra Society før hun også blir drept. Enden på visa er at hele konseptet med fjernstyrte mennesker blir stanset. Og godt er det. For det er jo ikke et spill lenger når man dør av det. Finnes det egentlig noe mer virkelig?
