Synes du bever, kamel, emu og hengebuksvin er bisarre skapninger? Trolig er det bare barnemat sammenlignet med hva du drar opp av hatten etter et par timer med Spore. I det siste spillet til Will Wright, mannen bak gigantsuksessen The Sims, er det nemlig flere muligheter enn begrensninger.

Ambisiøse Will

Godeste Will syntes sikkert han var ambisiøs med The Sims. Det tar tross alt for seg selve livet, fra fødsel til død. Spore sikter langt høyere. Her får du mulighet til å forme og kontrollere utviklingen til din egen skapning, fra ubetydelig celleklump til intergalaktisk hersker. Det er ikke første gang et spill fokuserer på utvikling, E.V.O.: Search for Eden gjorde det for eksempel godt på Super Nintendo for 16 år siden, men det har skjedd ett og annet siden den tid.

Det er nesten problematisk å se på Spore som ett spill. Det hele foregår gjennom fem klart avgrensede faser: Cellefasen, skapningsfasen, stammefasen, sivilisasjonsfasen og romfasen. Riktignok knyttes de ulike fasene sammen av skapningen din, men likevel oppleves de nærmest som fem små og enkle, men selvstendige spill. Isolert sett er de ikke stort å hoppe i taket for, men noen ganger er totalopplevelsen større enn summen av ingrediensene.

Livet begynner i cellefasen, hvor du får gleden av å manøvrere et dyreplankton. Det hele foregår i to (lekre) dimensjoner, sett ovenfra. Det eneste du trenger å bekymre deg for, er å få i deg mat og å unngå større, kjøttetende plankton. Rundt i vannpytten som utgjør hjemmet ditt, kommer du dessuten over enkelte kroppsdeler, slik som pigger, giftkjertler og finner. Etter hvert som du finner disse, vil de låses opp, slik at du kan kjøpe dem for utviklingspoeng.

Planktonhekking

Utviklingspoeng tjener du hver gang du spiser, og du kan fritt omsette dem som du vil. Alt som skal til er å tilkalle en make. Etter litt automatisert planktonkos, er det klart for klekking av neste generasjon. Hvordan dette krapylet skal se ut, er opp til deg. Det er anbefalt at du gir det minst én munn (av åpenbare årsaker), ellers er det få føringer. Verktøyet er særdeles enkelt, men samtidig kraftig. Dra og slipp, form og mal. Det er i selve skapelsesprosessen Spore virkelig briljerer.

Denne første fasen er kort. Svært kort. Etter å ha tjent et visst antall skapelsespoeng, kan du velge å flytte arten din opp på land. Du kan også bli igjen i cellefasen, men du vil ikke lenger tjene utviklingspoeng. Skal du komme noen vei må du altså videre til neste kapittel. Dette skjer via verktøyet til skapningsfasen, hvor du får anledning til å modellere krapylet i tre dimensjoner, og om ønskelig å gjøre forandringer som å legge til bein eller selge finner. Få kroppsdeler er tilgjengelig på dette punktet, men allerede nå har du frie tøyler til å forme dyrets farge og fasong akkurat som du vil.

Spore legger altså ikke opp til en gradvis utvikling av arten. Du kan når som helst, uten kostnad, forandre kroppsfasong fullstendig. Utviklingspoengene du tjener, går med til å oppgradere kroppsdeler som munn, armer og føtter. Disse kan dessuten selges tilbake til innkjøpspris når en bedre modell låses opp. Det er selvsagt positivt for den som vil utforske ulike muligheter, men samtidig fører det dessverre til at progresjonsfølelsen uteblir. På mange måter kan man si at Spore handler mer om å bygge en art enn å utvikle den. Darwin vrir seg i graven.

Midlertidige bonuser

Selve kroppsfasongen har bare kosmetisk betydning. Det er kroppsdelenes bonus som avgjør hvor godt skaperverket ditt fungerer. Vil du bli en kløpper til å stange? Da er elghorn en sikker vinner. Løpe fort? Da gjelder det å satse på de riktige føttene. Det er imidlertid verdt å merke seg at disse bonusene ikke er av betydning senere i spillet, så hvis du misliker elghorn på bumbibjørn-klonen din, kan du trygt felle dem før neste fase.

Det er imidlertid noen valg du tar som legger føringer for andre faser. Blodtørstige rovdyr ender for eksempel gjerne opp som krigsnasjoner, kanskje til og med uten reell mulighet til hevde seg økonomisk eller religiøst i sivilisasjonsfasen.

Skapningsfasen er betydelig mer omfattende enn cellefasen, men også denne utgjør en relativt liten del av spillet. Målet er det samme; å opparbeide seg utviklingspoeng og låse opp nye kroppsdeler. Landjorda må du imidlertid dele med andre skapninger, og det blir opp til deg å velge hvordan du skal forholde deg til dem. Planteetere gjør kanskje klokt i å skaffe seg allierte, mens rovdyr naturligvis også må tenke på å fylle magen. Siden de andre artene lastes ned fra nett og er produsert av andre spillere, er det vanskelig å forestille seg hva som venter over neste bakketopp.

Ensformig kampsystem

Selv om det er mye å se på og leke med, er ikke selve spillingen videre tilfredsstillende. Du angriper ved å markere et dyr, og trykke på en av få knapper for å angi angrepsform. Det fungerer, men er så enkelt og repeterende at det ganske snart blir noe du gjør for å oppnå x antall poeng, ikke fordi det er spesielt gøy i seg selv. Fredelig interaksjon fungerer på nøyaktig samme måte. Riktignok kan du lære deg nye egenskaper ved å kjøpe kroppsdeler, men mulighetene er begrensede. Du kan velge å utsette overgangen til stammefasen, men så snart du har låst opp kroppsdelene du vil ha, er det relativt lite å ta seg til.

Før du tar steget over i stammefasen, får du en siste mulighet til å forandre skaperverket. Etter dette vil det være fastlåst. Delen av Spore hvor du faktisk utvikler din egen art, er altså relativt kort. I stammefasen flyttes fokuset, som navnet tilsier, over på stammen. Denne fasen er i praksis et svært forenklet strategispill. En liten landsby skal bygges, og arbeidsoppgaver fordeles mellom innbyggerne. I praksis begrenser det seg til å skaffe mat eller å besøke landsbyene til de andre artene. Målet er å overvinne dem, noe som kan gjøres på to måter: Enten ved å imponere dem i senk med musikkinstrumenter, eller hugge dem i småbiter.