Star Wars: The Clone Wars

Eventyrsjangeren solgte ikke godt fordi Doom- og Quake-klonene var kommet på moten, de store selskapsgigantene begynte å kjøpe opp markedet og spillkonsollene ble mer og mer dominerende. Kort sagt - de siste årene har LucasArts stort sett gitt ut/utviklet en smule skuffende Star Wars-spill og tilsynelatende glemt sin gudelignende posisjon i underholdningshistorien.

Hadde en ikke visst bedre kunne en trodd at tittelen på dette spillet var ironisk ment. Klonekrigen må vel være en subtil hentydning til dagens spillmarked hvor ingenting stort sett er nytt, bare kopier av de mest suksessfulle spillkonseptene. Men en burde også vite bedre enn å tilskrive George Lucas ironisk sans, og The Clone Wars er altså basert på filmen med samme navn, men fokuserer på hendelser i etterkant av filmens manusskript - selve klonekrigen. Du slipper for eksempel kjærlighetsscenene mellom Anakin og deilige Amidala, og fektesekvensen hvor Yoda slåss som en hundre år gammel grønn rotte på amfetamin. I stedet byr spillet på det filmen også gjorde best: Krig i stor skala. Virkelig stor skala.

Du spiller som Anakin Skywalker, Obi-wan Kenobi og Mace Windu mens du leder den republikanske klonehæren i slag etter slag mot Konføderasjonen på seks ulike planeter - fra de øde slettene på Geonosis til de snødekte ruinene på Rhen Var (for å sitere vaskeseddelen). Og må Kraften være med deg hele veien! På de fleste måter er The Clone Wars et rent kjøre- og skytespill hvor du får testet en rekke kule farkoster fra Star Wars-universet: Speeder Bike (godt kjent fra raske jaktscener mellom store grantrær), Fighter Tank, Assault Walker (bestefaren til de enorme firbeinte fra Episode III-VI), Maru (øgler som wookiene rir på), Republic Gunship (et stort fartøy primært benyttet til troppetransport).

I tillegg til å styre ditt eget skip har du også under visse oppdrag begrensede ordremuligheter over de andre fartøyene i troppen. Ved hjelp av pilknappene kan du for eksempel be dem å angripe eller dekke deg. Alle kjøretøy har mer eller mindre de samme kontrollene, men skiller seg fra hverandre med spesialvåpen og varierende manøvrerings-dyktighet. Og nå skal vi gå rett i lyssabel-klingen på Star Wars: Kontrollene er litt slappe. Eller ikke bare litt – av og til like slappe som sjampoen til Chewbacca. Spesielt er de få brettene hvor du beveger deg til fots under enhver kritikk. Likevel ødelegger dette absolutt ikke gleden over å suse gjennom en trang kløft mens du plukker ned kanonstillinger med laserskudd og dukker unna fiendtlige jagere. Det er en ekte, nesten nostalgisk fryd ved å være midt i en hektisk kampscene med John Williams klassiske musikkspor i ørene.

En eller fire
Hver planet er delt opp i en serie oppdrag som er historiedrevet. Hvert oppdrag har igjen en serie del- og bonusmål. Etter hvert som spilleren klarer å fullføre bonusoppgavene låser han opp ekstramateriale som filmsnutter og nye brett til multiplayerdelen. Bakgrunnshistorien gir en fin følelse av å være en brikke i et større spill, med en rekke scriptede sekvenser som i stor grad erstatter fiendens AI (Artificial Intelligence eller kunstig intelligens på norsk). Produsentene har åpenbart valgt å satse på hemningsløs action og kvantitet fremfor kvalitet på utfordringene. Fienden kommer stort sett i store mengder, men er ikke så vanskelige å lure. Du rekker nesten ikke å tenke selv fordi det er så mye å konsentrere seg om samtidig, men den forutsigbare regien gjør at det eneste som hjelper hvis du står fast er å pugge brettet til det sitter som den lille multiplikasjonstabellen.

Personlig har jeg egentlig litt sans for den gammeldagse arkadefølelsen dette gir, en følelse som ytterligere forsterkes av at hver oppdragsserie avsluttes med en durabelig superkamp mot en boss. Disse er ikke så vanskelige å slå, men ganske imponerende i størrelse og tyngde. Løsningen ligger også her i å finne angrepsmønsteret, ganske enkelt knekke koden. I tillegg til hovedkampanjen kan du leke Jedi med en kompis over fire multiplayerspill: Valget står mellom en enkel duell hvor dere begge får velge fartøy (Duel), noe som kalles Control Zone (men i praksis er Kongen på Haugen på en annen planet), et mer avansert lagspill hvor man skal erobre hverandres baser og drive et slags strategisk ressursspill etter tradisjonell RTS-modell (Conquest) og til slutt Jedi Academy hvor dere begge er på samme lag og skal slå ned bølge på bølge med angripere før dere til slutt skal slå ned hverandre. Clone Wars kommer nok aldri til å bli noen vorspielklassiker.

Evneveik Jedi
Clone Wars er som sagt et skytespill og til tider føles det som om det heller burde handlet om bravadene til en soldat i den republikanske hæren - å sløse bort alt det heftige potensialet som ligger i Jedi-rollen på bomber og granater er skuffende. Det eneste Jeditrikset du får bruke er et slags usynlig slag som uskadeliggjør de latterlige Langbein-droidene Konføderasjonen prøver å yppe seg med. Jeg skjønner ikke helt hva Lucas tenkte da han dro dem frem fra skjegget sitt - ble han forvirret av pin up-bildet av Prinsesse Leia som henger over dobbeltsenga? Det er kanskje en smakssak, men figurene i de siste Star Wars-filmene er litt døve og uten sjanse til å måle seg med de fantasifulle skapningene som ble vist frem i de tre første filmene.

Lyd har alltid vært en essensiell del av Star Wars-opplevelsen med et klassisk musikkspor som alle kan plystre, legendariske lasereffekter og summingen fra lyssablene som krutt nok til å sette i gang fantasien til en hel generasjon sci-fi-fantaster. Spillet har en tendens til å blande all lyden til en eneste stor grøt. Kanskje det skyldes at laserkanonene dine må jobbe konstant og intenst. Dialogen gjøres ikke av filmstjernene, men vikarene produsentene har leid inn gjør en like god forestilling – det er jo ikke snakk om å spille Fruen fra Havet eller Hamlet, så her var det kanskje greit å spare på pengene.

Konklusjon
Det som redder Star Wars: The Clone Wars fra å bli et like langt gjesp som filmen er at det mangler selv-høytideligheten. Voldsom action og raske kjøretøy er en eldgammel oppskrift og den funker også denne gangen. Du kan glemme de hjelpeløst tunge replikkene, ukeblad-romantikken og slipper å konsentrere deg om det politiske spillet som dessverre har blitt så stor del av Star Wars-universet, fordi historien spiller annenfiolin og går på skinner. Det eneste som egentlig kreves av innsats er at du holder nede skyteknappen til tommelen blir stor og blå. Artig tidtrøyte en kjedelig tirsdag. Til slutt vil jeg komme med en personlig oppfordring: For alle som har en barndom preget av Darth Vaders astmatiske åndedrag, überkule hjelm og onde jeditriks, stjernekamper i verdens-rommet, Dødsstjerner, "Luke, I am your father", stormtropper, Han Solo, Leia og spesialeffekter som faktisk ser helt ekte ut og ikke som datagrafikk gjør det vondt å se hvordan Episode I og II har latterliggjort hele serien. George Lucas må være regibransjens svar på Kong Midas - alt han tok i ble nemlig til gull. Nå er det slik at en film laget av gull ikke er særlig morsom å se på i lengden. Når alt begynner å handle om penger forsvinner fort sjarmen. Derfor skal du ikke kjøpe Star Wars: Clone Wars hvis du ønsker å gjenopprette sjarmbalansen i galaksen. Money talks.

Forsiden akkurat nå

Til toppen