Anmeldelse

Starfox Adventures

Fox McCloud er tilbake! Selv om jeg går inn i denne omtalen i relativ ekstase, er det også litt vemodig med tanke på at dette er utvikleren Rares siste Nintendo-spill (bortsett fra at de visstnok skal utvikle GameBoy Advance-spill). Microsoft gikk nylig til innkjøp av selskapet hvilket fulle navn er "Rareware", hovedsaklig for å tiltrekke seg yngre og mer tilfeldige brukere.

Side 1
Side 2
Side 3

En fryd for sansene
Starfox Adventures er uten tvil et av GameCubes beste spill til nå, spesielt hvis man utelukkende ser på grafikken. Den visuelle presentasjonen er uten sidestykke; en reise gjennom en fantastisk, fargerik verden populert av storslåtte figurer i et miljø som kommer til å ta pusten fra deg. Naturen rundt deg, spesielt i ThornTail Hollow, er så vakker at man raskt kan befinne seg i den situasjonen at man sitter tyve centimeter fra TV-en med et seriøst anfall hakeslepp. Vannet er det mest realistiske jeg noen gang har sett. Det er så nydelig at jeg nesten ble inspirert til å slå av spillet og dra ned til elven for å ta et bad. Med tanke på at vi er i november, er jeg glad for at jeg ikke gjorde det. Når Fox hopper ut i vannet, og befinner seg under vannflaten en liten stund, blir bildet av ham under vann forvrengt akkurat som i virkeligheten.

Hvis man befinner seg nær områder med lava, kan man se at luften i horisonten blir forvridd, en luftspeiling akkurat som i virkeligheten som du kan se midt på sommeren hvis du for eksempel ser bortover en vei. Når du spaserer rundt i snøen, vil du naturligvis etterlate fotavtrykk. Glatte gulv, eller for eksempel is, gir en skinnende refleksiv-effekt, for eksempel slik som i Serious Sam-spillene. Teksturene er sterke, fargerike og vibrante; en sann fryd for øyet. Banene har forskjellige farger i seg, som spontant kan forandre seg hele tiden. Plutselig ser alt blått, og litt mørkt ut. Litt senere kan alt se rødt, og levende ut. Animasjonene er det heller ingenting å utsette på. Tvert i mot er de mesterlig utført. Alle bevegelser har en animasjon tilknyttet seg, noe som får dialogene mellom figurene til å se mer virkelige ut. Pelsdyrene ser spesielt flotte ut, hvor du faktisk kan se hårene i pelsen på dem. Det å se på halen til Fox McCloud er bare helt enestående.

Musikken i Starfox Adventures er nesten like bra som grafikken. Varierte lydspor følger deg gjennom spillet, og ettersom den er dynamisk, forandrer den takt og tone alt ettersom hva du gjør. Musikken i ThornTail Hollow er inspirert av afrikansk stamme-musikken, mens butikken der er inspirert av en typisk egyptisk musikk. Hvert område på planeten har sin egen karakteristiske musikk, og ingen kan si at denne ikke er variert. Ulikt fra mange andre spill i dag, føles musikken virkelig annerledes hvor enn du går i verden. Første gangen du møter en WarpStone, som er en enorm statue av stein, bytter musikken plutselig til sekkepiper, og jeg måtte faktisk høre godt etter for å se om den var identisk musikken i Braveheart. Helt nydelig! Stemmene i spillet er av en heller variert sort, men for all del ikke dårlig. Ikke akkurat tvert i mot heller, men noen virker mer troverdige enn andre. Spillet opprettholder den lettsinnede, glade følelsen hele veien gjennom.

Prince Tricky høres ut som et lite, nyskjerrig barn, mens Fox høres ut som en typisk amerikansk ung-voksen. Mammutene du møter tidlig i spillet høres absolutt ut som mammuter, med litt tunge brautne stemmer. Igjen vil jeg peke på butikkeieren i ThornTail Hollow, med sin usedvanlige slue, og absolutt velgjorte stemme. Etter all denne rosingen av både grafikk, lyd og gameplay, er det faktisk ikke mye igjen å kunne utsette på Starfox Adventures. Mangel på multiplayer kunne kanskje nevnes, men jeg føler selv at Starfox er en klassisk singleplayer-opplevelse. Når det er sagt skal du være klar over at spillet ikke er direkte langt. Det er ikke så kort som mange andre spill er i disse tider, men du burde belage deg på omtrent 15-30 timers valuta for pengene.

Konklusjon
Starfox Adventures opprettholder den kvaliteten vi er kjent med fra utvikleren Rare, og er tro til Starfox-tradisjonene. Spillet har en gripende, om enn enkel historie som både barn og unge lett kan ta fatt i. Selv om spillet kan oppfattes som en smule kort, ser jeg ingen grunn til å ikke kunne gå tilbake og spille det om igjen. Gameplayet er faktisk ikke særlig gjentakende, og selv om du trolig vil huske løsningene på spillets hindere, er det nok av fargerikt gameplay å trave gjennom enda en gang. Spillets enkle, og lett forståelige grensesnitt gjør det til en smertefri opplevelse. Spillet leder deg for såvidt i riktig retning, men du føler ikke at det er strengt bane-basert. Noen områder vil du dra tilbake til, og noen områder innebærer at du må løpe tilbake til begynnelsen for å hente noe du glemte, uten at det er noe frustrerende med det. Spillet er også en sann fryd for sansene, med sin fenomenale grafikk, og flytende musikk.

Aldri før har en rev, en hare, ei padde, og en bunte dinosaurer sett så bra ut. Og Dinosaur Planet er absolutt en verden jeg kunne tenkt meg å feriere på, med sine vibrante omgivelser, trær og grass som svaier i vinden, og sin generelt fargerike presentasjon. Spillets puzzles og hindere tar jeg i mot med åpne armer; et actionspill med en dash plattform-elementer som aldri blir frustrerende å spille. Det er bare synd at spillet ikke varer evig, for Starfox Adventures lever uten tvil opp til navnet sitt; et fantastisk eventyr du vil ha glede av fra den dagen du kjøper spillet, til den dagen du endelig har reddet Dinosaur Planet. Rare har ganske enkelt gjort det igjen, og som deres siste spill på et Nintendo-konsoll, har de forlatt scenen med flagget til topps, og har levert et forrykende show som oss kritikere sitter igjen og applauderer hemningsløst.

Side 1
Side 2
Side 3

Siste fra forsiden