Steel Battalion

Først og fremst en underholdnings opplevelse, ikke kun et spill. Kontrollen er komplett med lysende knapper, pedaler og egen knapp for å skyte deg ut når fiendene trekker det lengste strået. Du trodde kanskje at den vanlige kontrollen til Xbox var stor? Vel, da har du ikke sett kontrollen til Steel Battalion.

Mangel på historie
I motsetning til flere andre mech-spill så finnes det ikke noe rød tråd i Steel Battalion som oppdragene er bygd rundt. Det hele går ut på at du er en nybegynner i Pacific Rim Forces, en militærallianse mellom flere land i Sørøst Asia. Året er 2080 og en region har erklært selvstendighet og begynner å angripe land i alliansen. Du skulle egentlig begynne på en flere ukes lang opplæring da basen plutselig blir angrepet. Du føler kallet og klatrer inn i en VT (Vertical Tank, en gigantisk robot utstyr med raketter, maskingevær og andre våpen) og begynner å slå tilbake på angrepet.

Etter dette følger 25 oppdrag som har lite å gjøre med hverandre og egentlig kunne ha blitt spilt i en tilfeldig valgt rekkefølge. Du ville ikke ha merket mye forskjell, bortsett fra at vanskelighetsgrader stiger veldig utover i spillet. Å ha en spennende og involverende historie rundt det hele hadde helt klart hevet spillet opp på et høyere nivå. For hvert oppdrag du gjennomfører får du to typer poeng, kamppoeng og forsyningspoeng. Kamppoengene er en indikator på hvor godt du har gjort det på oppdraget og avgjør hvor avanserte VT-er du kan kjøpe. Forsyningspoengene fungerer som penger. Med dem kan du kjøpe ekstra forsyninger til et oppdrag, eller kjøpe nye roboter etter du har skutt deg ut av den gamle. Det kommer til å skje ofte, og gode VT-er er ikke billige.

Kom inn i cockpiten
Steel Battalion lar deg slippe helt inn i cockpiten. Her får du oversikt over alt du trenger: Hvilken radiofrekvens du er på, hvor mye bensin du har igjen, hvor fort du kjører, hvilket våpen du bruker, hvor mye ammunisjon du har igjen og all annen nyttig informasjon. Det er også to monitorer; en i midten øverst som kan vise litt forskjellig informasjon som for eksempel hvor mange fiender du har drept, men som oftest er det et kart. På kartet kan du se hvilke fiender som du kan låse siktet på og ikke, medhjelpere og faktisk også innkommende raketter. Dessverre er det så å si umulig å se rakettene hvis du har noe mindre enn en 32" TV.

Nederst er det en annen monitor som viser bilder fra forskjellige kameraer. Du kan se bak deg, fra luften, den du har låst deg inn på osv. Alt høres vel godt og hjelpfullt ut, men når du får vite at selve cockpiten dekker over halve skjermen din er du kanskje ikke like begeistret lenger. Hvis du ikke har en stor TV har rakettene en stygg tendens til å kamuflere seg i terrenget og ikke vise seg før de er centimeterne fra å treffe deg mitt i fleisen. På den andre siden har du sikkert en ålreit stor TV når du har råd til å bruke nesten 2000 kroner på ett spill. Har du en stor nok TV (eller sitter veldig nær liten TV) er grafikken i spillet stort sett utrolig god.

At halve skjermen er dekket av cockpiten din gjør at det ikke er så mange polygoner på skjermen samtidig og dermed kan grafikken bli veldig bra. VT-ene er veldig detaljerte og godt animerte. Når du bytter våpen kan du se det gamle brettes inn og det nye våpenet dukke fram og låse seg fast på plass. Det er heller ikke mye å utsette på de gode lyseffektene, eksplosjonene og andre effekter. Det vi derimot kan utsette på er den korte "draw-in distance", altså hvor langt du kan se. Her har dette blitt ofret for å få bedre grafikk, noe som er veldig synd. I visse oppdrag, for eksempel et hvor du beveger deg rundt i et system av store daler, skaper dette en del problemer da du ikke ser hvor det er fjell og hvor det er åpent landskap.

Hvem sa størrelsen ikke teller?
Det som gjør dette spillet unikt er uten tvil den massive kontrollen som følger med spillet. Du må ha denne for å kunne spille Steel Battalion og spillet og kontrollen selges sammen som en pakke. Den øverste delen, kontrollpanelet, er nesten en meter lang og vil ruve skikkelig i stue-bildet. Kontrollpanelet består av tre deler som må kobles sammen med hverandre. Lengst til venstre vil du finne girspaken hvor du kan velge mellom 7 gir, 1-5 i tillegg til nøytral og revers. Videre finner du 5 små metall-spaker som du slå på før du starter VT-en din og en joystick. Du kan kun bevege joysticken til sidene, ikke fram og tilbake. Sammen med pedalene og girspaken bruker du joysticken til å styre VT-en din nesten på samme måten som du kjører en bil. På toppen av joysticken vil du finne en liten stikke som ligner på den på den vanlige kontrollen som brukes til å styre den øverste delen av VT-en og dermed også hvor du ser, men ikke hvor du går. I midten finner du et helt virvar av knapper. Øverst er det et stort hjul og 5 knapper som brukes til å kommunisere over radio.

Med hjulet velger du mellom de forskjellige frekvensene og dermed også mellom for eksempel basen og en robot som er med deg inn i kampens hete. De 5 knappene betyr alle forskjellige ting, men litt skuffende betyr de det samme på alle frekvensene. Knapp 3 betyr altså at du trenger forsterkninger både når du snakker med de som faktisk kan skaffe deg forsterkninger, eller om du snakker med de andre VT-ene som er med ut i felten. Hvis knappene hadde betydd forskjellige ting på forkjellige frekvenser hadde åpnet opp for en mer komplisert kommunikasjon, noe som hadde stått i stil med resten av spillet som er ganske komplisert. Det er også et mylder av andre knapper på den midterste delen av kontrollpanelet. Her finner du knappene for alt mulig rart du kan tenkte deg. Du har en knapp for å slukke eventuelle branner som kan dukke opp, og en for å pusse vinduet ditt når det blir skittent. Det er tydelig at de ikke lenger har vindusvask, for noen ganger får du noen virkelig sure flekker på skjermen som må gjennom flere omganger før de forsvinner. Andre viktige knapper er night vision (natt syn) som er veldig viktig i noen oppdrag hvor det er vanskelig se med det vanlige synet, og ikke minst "overdrive". Med overdrive-knappen presser du roboten din til grensen og litt over. Når du har knappen inne vil roboten prestere bedre på alle måter, men også sluke bensin.

Helt til høyre vil du finne en ny joystick som brukes til å styre siktet ditt. Du finner også 3 knapper; øverst er det en liten lock-on knapp som du bruker til å låse siktet fast til en fiende. Rett til høyre for den er en knapp som fyrer av hovedvåpenet (som som oftest er raketter), mens du foran på stikka finner en avfyringsknappen for sekundærvåpenet. Det ligner veldig på en joystick vi kjenner fra filmer som Top Gun. Denne joysticken midtstiller seg ikke av seg selv, men etter hvert når du kommer deg skikkelig inn i spillet føles det helt naturlig ut. Begge joystickene er helt like i formen, bortsett fra at de er beregnet på forskjellige hender, og sitter som støpt i hendene. Det finnes også en del knapper på venstre siden, for det meste ting som har med de to monitorene å gjøre.

Den kuleste, og en av de viktigste, er udiskutabelt utskytningsknappen som har et lite lokk du må løfte opp før du trykker på den og skyter deg ut. Alle knappene på det massive kontrollpanelet, til sammen over 40 stykker, er enten grønne eller røde. Når du skrur på maskinen lyser alle knappene etter hverandre og så alle samtidig. Når du spiller lyser også knappene du bør trykke på opp for å gjøre det lettere for oss. Med andre ord blir den allerede sinnsykt kule kontrollen enda kulere hvis du spiller når det er mørkt. Pedalene har en overfalte av stål, mens resten er lagd av sort plast. Den høyere og midterste brukes henholdsvis til gass og brems, mens den venstre brukes sammen med den venstre joysticken til å sidesteppe bort fra raketter og annet snusk. Skal jeg si noe negativt om pedalene er det at du må tråkke deg nesten gjennom gulvet helt til pedalene ligger vannrett for å oppnå toppfart. Det hadde vært mye mer behaglig, og lettere, hvis de hadde stoppet opp litt før.

Mangler startknapp
En veldig stor mangel med kontrollen er noe som hadde fungert som en ordinær startknapp. Siden det ikke er noen startknapp i spillet kan du ikke ta på pause, noe som er fryktelig irriterende innimellom. Heldigvis finnes det en løsning som gjør at venner og familiemedlemmer ikke trenger å ringe på døren i 10 minutter før du endelig er ferdig med oppdraget og får åpnet opp. Det er bare å dra ut kontakten til kontrollen! Da vil spillet stoppe helt opp og ikke starte igjen før du setter inn kontakten og trykker på knappen som lyser. Savnet etter en startknapp er her likevel. Skuffende nok finnes det ingen Force Feedback eller vibrering i joystickene.

Det kunne ha gjort spillet enda mer spennende og realistisk enn det allerede er. Alene er ikke spillet noe toppspill og ville hatt en hard konkurranse med spill som Mech Assault, men satt sammen med den påkrevde kontrollen skaper det virkelig en opplevelse utenom det vanlige. Holdbarheten i spillet er litt vanskelig å bedømme. For et vanlig spill ville den være akseptert, men ikke noe mer. For et spill til 2000 kroner forventer jeg riktignok litt mer enn et vanlig spill. I Steel Battalion vil du finne 25 oppdrag, mange av dem ganske lange. Etter at du er ferdig har du sikkert spilt en del av disse oppdragene nok ganger allerede. Å gå igjennom hele spillet en gang til vil nok ikke være veldig fristende med det første, men heldigvis kan du velge å spille kun et og et oppdrag, og dermed bare spille de beste om igjen. Hadde spillet vært kompatibel med Xbox Live, slik som det går rykter om at oppfølgeren vil være, hadde det trukket det opp holdbarheten veldig.

Utrolig vanskelig
En ting som ikke så ofte nevnes i omtaler av Steel Battalion er hvor vanskelig det faktisk er. Du blir kastet rett ut i det første oppdraget uten noen form for opplæring. I begynnelsen er det litt vanskelig å styre VT-en, men etter noen titt i manualen og litt prøving og feiling skjønner en det til slutt. Starten på spillet er relativt myk, men når du kommer noen oppdrag ut i spillet og begynner å bli vant med kontrollen blir oppdragene plutselig mye vanskeligere. Du møter fort på store tropper med fiendtlige VT-er, soldater med anti-VT raketter, slagskip, og mye mer. Lengden på oppdragene gjør det ikke lettere. Flere er over 20 minutter, uten noen form for mellomlagring. Dør du helt på slutten av oppdraget er du pent nødt til å ta hele oppdraget om igjen, men du kan ikke gjøre dette for mange ganger. Når du har brukt opp alle pengene dine og ikke har flere VT-er på lager er Steel Battalion nådeløst og slenger deg på hodet ut av spillet. Med andre ord er det game over.

Det samme gjelder hvis du ikke rekker å skyte deg ut av VT-en din før den sprenger. Da vil den virtuelle karakteren din slettes og du må begynne helt på nytt igjen. Dette lever kanskje opp til realismen vi kan finne i resten av spillet, men er likevel mektig irriterende, og har fått moren til denne anmelderen til å vaske munnen hans mang en gang. Du får heller ikke noen hjelp av lagkameratene dine som er dummere enn en middels smart medlem av Bush-familien. Når du tilkaller hjelp kommer den sjelden og du skal ikke bli overrasket hvis du observerer forsterkningen gå rundt og rundt i en sirkel. Rett som det er står de i veien for deg, setter seg fast i hindre og blir alt for ofte tatt igjen av deg.. Hvis du skyter på dem gjør de ingenting for å slå tilbake, men går inn i døden med et ønske om 9 jomfruer i himmelen. Står det en bygning i veien skyter de den hemningsløst ned istedenfor å spare på ammunisjonen og gå rundt. Det gjelder også for fienden, men generelt er fienden grenseløst mer intelligent enn vennene dine.

Greit musikk, utrolige lydeffekter
Musikken i Steel Battalion velger du ved at du kjøper en Boom Box til din VT og lader den med en kassett. Det er en del forskjellige sanger du kan velge mellom, men utvalget er langt fra overveldende. Sangene skiller seg fra hverandre, men alle er litt futurisk techno og passer godt til et spill som Steel Battalion. Underveis når du spiller konsentrerer du deg såpass mye at du egentlig ikke legger så godt merke til musikken. Lydeffektene legger du derimot godt merke til, de er rett og slett ekstremt gode. Mens du går kan du høre VT-en din knirke og bråke. Når du starter opp VT-en din før et oppdrag hører du et helt symfoniorkester av små lyder. Alle våpnene i spillet høres forskjellig ut, det er lett å skille mellom et 67mm maskingevær og et 100mm maskingevær. Har du for en eller annen grunn tatt vekk kartet kan du høre hvor rakettene kommer fra og hvor fiendene står. Når VT-en din tar fyr gir lyden på alarmen deg en indikasjon på hvor mye trøbbel du er i, og hvor lang tid du har på å skyte deg ut. Lyden av alle eksplosjonene og bråket fra raketter og maskingevær får virkelig blodet i kroppen til å pumpes fortere når du er midt inni et oppdrag.

Konklusjon
Spørsmålet vi sitter igjen med er om Steel Battalion er verdt pengene. Svaret mitt vil være et betinget ja. Teknisk sett er spillet veldig bra, men savesystemet er utrolig irriterende og holdbarheten pr krone er ikkke veldig høy. Det har en del små mangler, men du vil nok tilgi de fleste med en gang du ser den gigantiske kontrollen som har alle knapper du kan tenkte deg inkludert vindusvask- og utskytningsknapp. At dette ikke er et spill for "mannen i gata" er vel helt klart, og det vet også Capcom som kun selger Steel Battalion i begrenset opplag. Har du noen penger som bare ligger og slenger (kanskje ikke så veldig sannsynlig) og er en stor fan av mech-spill er det bare å kjøpe spillet, eller så kan du jo spleise med noen kompiser på doningen og spille etter tur. At Steel Battalion er en stor underholdningsopplevelse er utvilsomt.

Forsiden akkurat nå

Til toppen