Anmeldelse

Sudden Strike: Resource War

Krig er og blir et kaosfylt helvete. Et mylder av spillutgivelser har demonstrert dette til gangs de siste årene, da særlig med henblikk på andre verdenskrig. Sudden Strike-serien er kjent i så måte, og nå har det kommet en selvstendig tilleggspakke til Sudden Strike II.

Side 1
Side 2
Side 3

Tyske Fireglow utvikler i disse dager Sudden Strike III, utgivelsesdato er foreløpig ikke fastsatt. En meget god nyhet er at denne prosessen må gå på skinner for dem, for jammen har ikke Fireglow tatt seg tid til å gi ut nok et spill fansen kan knaske på mens de venter.

Sudden Strike: Resource War er et strategispill der du har muligheten til å ta over som genial hærfører og taktiker for tyskerne i 1941 og 1945, amerikanerne i 1945 og britene i 1944. Noe for enhver smak og lojalitet med andre ord. Under hver av disse fire kampanjene er det 16 oppdrag, så du har mye død og lidelse å gå igjennom før verdensfreden er sikret (utgiver CDV oppgir 100 timer!). I tillegg til dette kommer selvsagt flerspillerdelen. Spillet har en middels læringskurve, så du må nok regne med en del timer med spilling før alt sitter som det skal.

Det ”store” i Sudden Strike: Resource War er at du slipper å samle ressurser og bygge fasiliteter for å lage en slagkraftig hær. Du kan simpelthen ta over bygninger som kan skaffe deg forsterkninger, eksempelvis sykehus (infanteri) og fabrikker (stridsvogner). I tillegg til dette får du på enkelte brett en viss mengde rekrutter under spillets gang, etterhvert som styrkene dine dør. På noen brett kan du altså bare sitte og vente, så har du etter kort tid en fersk hær som kan erstatte den du nettopp sendte i graven.

2D or not 2D
Når du setter i gang har du valget mellom fire kampanjer, ti enkeltoppdrag eller flerspiller. Velger du kampanje må du som nevnt velge en av tre nasjoner, og så braker det løs. Før hvert oppdrag får du en briefing som består av en rulletekst og et kart med animerte piler og fronter. Disse er forøvrig slående like de du kan se på Discovery Channel sine krigsdokumentarer ut i de sene nattetimer. Dette kartet forsøker å klargjøre den optimale gangen i slaget, noe det lykkes ganske bra med.

Den rullende teksten derimot, er lite hjelpsom. Den er ofte unødvendig lang og lite forklarende. Èn ting er at det til tider skrives klønete engelsk, en annen er at man bruker tre min. på å fortelle noe som kunne tatt 40 sekunder. Vanskelig blir det også når det ikke kommer tekst i det hele tatt, og du må kun basere deg på pilenes bevegelse. Toppen av kransekaka er når du skal sjekke dine mål inne i selve spillet. Disse er ofte for generelle og mangelfulle, av og til har man rett og slett utelatt kriterier som skal oppfylles for at et brett kan ”vinnes”.

Vi er flere som har blitt bortskjemt med strategititler den siste tiden. Det holder å nevne Ground Control II og Rome: Total War. Disse titlene var begge i 3D, noe Sudden Strike: Resource War dessverre ikke er. Dette er en medvirkende faktor til skuffelsen som venter når du kommer ut på selve slagmarken. Nå er det ikke slik at bruk av 2D betyr en dårlig grafisk fremstilling, men i Sudden Strike: Resource War er dette dessverre tilfellet. Grafikken er mildt sagt middels, og enkelte brett gir inntrykk av at andre verdenskrig foregikk i Chris Sawyers’ Locomotion.

Det skal nevnes at grafikken er ikke alltid er like viktig for en tittels spillbarhet (eksempelvis Locomotion), men i denne typen spill er den sterkt medvirkende. Det handler om å formidle sterke inntrykk; død, blod og lidelse. Da holder det ikke at soldatene dine ser ut som de har kommet på fri overgang fra klassikeren Cannon Fodder, og at blant annet vannet ser ut som det ble tegnet av et barnehagebarn. Det blir bare komisk og undergraver det spillet forsøker å få frem.

Lyden gjør faktisk en veldig god jobb, og retter opp noe av inntrykket. Herlig mitraljøseknatring, dyp flydur og høye eksplosjoner gir deg følelsen av at du befinner deg i krigen sammen med dine tropper. Uheldigvis forutsetter dette at du lukker øynene, eller ganske enkelt skrur av skjermen. Lyd og bilde er rett og slett ikke av samme kvalitet, man skulle tro de kom fra to ulike spill. Stemmene på enhetene er gode, da særlig tyskerne og japanerne. Som alltid i slike spill blir de til tider litt repetitive, og det er overraskende hvor mange soldater med amerikansk/tysk aksent som befinner seg i britisk uniform. Musikken i spillet begrenser seg kun seg til hovedmenyen, noe som er positivt siden det gir slagene et mer autentisk lydbilde.

Side 1
Side 2
Side 3

Siste fra forsiden