Anmeldelse

The Day After

Kubakrisen ble ikke løst, full atomkrig er dermed et faktum. Verden er delt i fire stridende faksjoner. Din oppgave blir selvsagt å lede en av disse på slagmarken.

Side 1
Side 2

Full tank
Hva med enhetene? Majoriteten av dem er historisk korrekte fra perioden og varierer selvsagt i henhold til hvilken side du styrer. Noen unike enheter er det også å finne, kanskje ikke så rart siden scenarioet spillet bygger på er helt enestående. Trist nok så ser alle soldatene dine nesten like ut, det å bruke dem på en strategisk måte blir dermed fort et ork. De motoriserte enhetene er litt mer spennende, her tilbys i hvert fall en større bredde når det kommer til slagkraft. Alle enhetene har begrenset med ammunisjon, helse og drivstoff. Du må derfor sørge for å ha støttegrupper bak frontlinjen som kan hjelpe deg om stridsvognen din for eksempel går tom for diesel. Enheter samler også erfaringspoeng, og går som resultat opp i nivå dersom de holder ut på slagmarken. En fin detalj, og du får utvilsomt en sterkere motivasjon til å vedlikeholde dine enheter kontinuerlig og dermed skape en mer slagkraftig hær.

Et vanlig problem i denne typen spill er at enhetene sliter når de blir mange på én plass, noe som er relativt vanlig i krigssituasjoner. Veivalg virker ikke å være styrken til dine trofaste, og de liker godt å svirre rundt eller stå på stedet hvil når de kommer for tett innpå hverandre. Vil du føre en effektiv krig kan det derfor være lurt å dele opp dine enheter, og for eksempel bruke flankene mot kjente fiendtlige posisjoner. Ved bruk av kikkertmodusen og speidere kan du raskt kartlegge troppekonsentrasjoner uten at de slemme soldatene ser deg. Har du artilleri, vil deres eksistens fort bli en saga blott. Videre har du med jevne mellomrom anledning til å be om luftstøtte, herunder alt fra bomber til rekognosering.

Deja vu
Blitzkrieg-motoren er voldsomt populær for spill av dette kaliberet, og jeg begynner etter hvert å få en sterk følelse av deja vu hver gang et sanntidsstrategispill med denne motoren mates inn i min PC. Selv om grafikken er litt utdatert, tåler miljøene fortsatt tidens tann. Det er heller ingen mangel på detaljer, både når det kommer til de fleste enhetene og landskapet. Likevel savner jeg litt mer variasjon visuelt sett, alt blir liksom så grått og trist (nei, dette er ikke bare på grunn av atombombenes nedfall). Effekter som eksplosjoner og artilleriild er gode, men ellers er det lite som imponerer i The Day After grafikkmessig.

Lyden er helt grei, men blir som spillet for øvrig ganske pregløs. Du får servert de klassiske lydeffektene uten noe som helst av ekstraordinær kvalitet. Musikken kan du like godt skru av med det samme, den er altfor pompøs og ikke minst repeterende til å være utholdelig. Plusspoeng deles ut for språkmangfoldet hos enhetene dine, selv om du ikke forstår hva halvparten av dem sier. Dette er en fin vri som skaper tilhørighet til dine tropper og de ulike oppdragene.

Flerspillerdelen, hva skal jeg si om den? Liker du å kjøre LAN med halvgode strategispill så er det ingenting i veien for å satse på The Day After, spillet er unektelig mer spennende med menneskelig motstand. Kartene er dessverre like ensformige som i enspillerdelen, så ikke forvent dagesvis med underholdning på LAN når dere spiller i postatomkrigens apokalyptiske samfunn.

Konklusjon
Det at du har fulgt med helt hit viser at du i hvert fall ikke er helt fremmed for ideen The Day After forsøker å selge. Hvis du aldri har spilt et sanntidsstrategispill før, kan du godt kjøpe dette, greit tidsfordriv er det jo vitterlig. Men hvis du er erfaren innen sjangeren synes jeg like godt du kan se deg om etter bedre alternativer. Det eneste som er litt utenom det vanlige her er oversiktskartet, men selv det har blitt gjort flere ganger bedre av tidligere titler. Spillet er morsomt i én time, etter det føles det som at alt du gjør er å repetere deg selv. For å summere opp er The Day After en koksgrå mus uten gode venner, venner spillet uansett ikke fortjener.

Side 1
Side 2

Siste fra forsiden