Anmeldelse

The House of the Dead 2 & 3 Return

Når man skal velge strategi for hva man ønsker å gjøre for å tjene penger på den vanvittig populære Wii-konsollen, har man tre alternativer. Man kan lage noe nytt, billig og kjapprodusert ræl, man kan lage noe forseggjort og dyrt noe og håpe at konseptet eller markedsføringen selger – eller man kan grave i skapet og gi ut gamle spill om igjen.

Eksemofre med lange negler.
Eksemofre med lange negler.

Det er mye pent man kan si om Sega, men de er noen ringrever når det gjelder å gi gamle konsepter, eller til og med hele spill, en ny omgang i tørketrommelen – og det er også nøyaktig hva de har gjort her. The House of the Dead 2+3 Return er en samlepakke med to arkadeskytere av klassisk nittitallsmerke – og det er det hele. Ingen onlinemodus, ingen redesign, og såvisst ingen tilpasning av konseptet.

Dermed er opplevelsen i all hovedsak slik du kanskje husker den om du frekventerte en arkadehall på nittitallet, eller om du eier Xbox-, PC- eller Dreamcast-utgaven fra før. Det er en vaskeekte skinneskyter – alle bevegelser er helautomatiserte, og din rolle er å nyte berg-og-dal-bane-turen samtidig som du forsøker å skyte ned alle skumle troll og vetter som viser seg på skjermen.

Når du har plaffet ned alt som rører seg, beveger kameraet seg automatisk videre, til nye, hektiske situasjoner – og slik fortsetter det. Skuddsmellene og ladepausene veksler stadig og danner fort en våpenmekanisk rytme. Din oppgave er å lære spillet å danse etter din egen pipe.

Det meste som før

Når det gjelder selve spillinnholdet, er det lite som har forandret seg. Etter oppstart får du velge om du ønsker å spille The House of the Dead 2 eller The House of the Dead III. Deretter sendes du videre til en ny meny, hvor alt føles som det gjorde da spillene ble gitt ut på konsoll første gang.

The House of the Dead 2 er ... gammelt.
The House of the Dead 2 er ... gammelt.

Både toeren og treeren er korte spill, som kan gjennomleves av erfarne spillere i løpet av en times tid – og begge to baserer seg derfor på å gi deg mange ruter å følge, samt lokke deg til å spille på nytt ved hjelp av poenglister og rangering. Med jevne mellomrom får du velge hvilken rute du vil følge videre, og selv om man havner innom de samme storfiendene og mange av de samme situasjonene uansett, føles ting friskt lenger som en følge av denne overfladiske variasjonen.

Selve spillsituasjonene er som regel enkle, og består av at noen busemenn, eventuelt larver eller apekattaktige zombier, hopper frem på skjermen og begynner å bevege seg i din retning. Er de riktig ufyselige har de kanskje mer aggressive angrep tilgjengelig også, slik som motorsager eller økser. Dine bekymringer er imidlertid av en enkel natur uansett: Din jobb er å skyte alt som rører seg.

Riktig så enkelt er det imidlertid ikke. For det første har du kun plass til seks skudd i geværet ditt om gangen, noe som gir spillet en slags marginal taktisk dybde. Det tar ikke all verdens tid å lade, men det går sakte nok til at fiendene vil ha rukket å plage deg en hel del om ladepausen havner på feil tidspunkt.

Dessuten finnes det naturligvis fiender som må behandles på spesifikke måter – og igjen er spillreglene tydelige. Sjefsfiendene har alle som én markerte, svake punkter du må sikte mot om du vil ha noen sjanse, men også andre fiender er i stand til å beskytte deler av seg selv, slik at du tvinges til å sikte på ubeskyttede deler. Dette systemet brukes imidlertid kun sporadisk, og er åpenbart ment mer som krydder enn som elementær spilldynamikk. For det aller meste er det nok å skyte fort og effektivt.

Å, så sinna!
Å, så sinna!

Ullen logikk

The House of the Dead sliter dog en hel del med å kommunisere hva som faktisk er «effektivt» spill – og det er kanskje mest her vi ser spillets opphav gjøre at konseptet sliter litt mer med å overbevise i 2008. Siden spillet er kort, og basert på gjenspillingsverdi og perfeksjonsbehov, er det naturligvis viktig at det kommuniserer tydelig hva man gjør riktig og hva man gjør galt, slik at det frister å prøve igjen. Din eneste vesentlige samhandlingsform med spillet er skytevåpenet du bærer, og dermed er det skuddene dine som må «besvares» av spillet med en meningsfylt reaksjon.

Her skusler spillene bort mye av sitt potensiale. Mange fiender faller sammen etter kun ett skudd, og er slik sett tydelig truffet, men med fiender som tåler mer enn ett skudd kan det ofte være vanskeligere å avgjøre hvor godt man treffer. Dette gjelder ikke minst storfiendene, hvor eneste indikasjon på at du lykkes ofte kan være at livsmåleren til storfienden krymper litt.

Problemet med dette er at i den grad spillet bør eller kan spilles som en ferdighetsbasert øvelse, er det vanskelig å lese seg fram til hvor godt man faktisk spiller – og dermed blir det også vrient å spille The House of the Dead 2 og III taktisk. Hvis Sega ikke hadde nøyd seg med å gi ut gamle spill om igjen, men i stedet hadde satt seg fore å lage en så god skinneskyter som mulig, burde de naturligvis kikket lenge og vel på hva det var som fikk Zombie-dynamikken i Resident Evil 4 til å fungere så godt, for eksempel. For til tross for at The House of the Dead er drevet på skinner, og tilfredsstillende raskt og smidig sammenliknet med Resident Evil 4, er det klart at selve den stillestående drep-dem-før-de-rekker-fram-dynamikken er så godt som identisk i de tre spillene – bare latterlig mye bedre implementert i Capcoms nyere zombiefest.

Øks-sluking. Ikke prøv dette hjemme.
Øks-sluking. Ikke prøv dette hjemme.

Litt av grunnen til at The House of the Dead kan føles litt ullent rent grunnmekanisk, er dessuten de nye Wii-kontrollene. Selve kontrolloppsettet fungerer i og for seg godt – du peker rundt med Wii-fjernkontrollen og plaffer løs – men kalibreringen er ikke i nærheten av å få dette til å føles som en ekte lyspistolskyter, som The House of the Dead var den gangen det stod i arkadehallene. En optimal opplevelse av disse spillene krever en umiddelbar, presis opplevelse av at man treffer der man sikter – ikke minst når man bruker Wii Zapper eller andre pistoltillegg til Wii-en. Det klarte aldri The House of the Dead 2 & 3 Return å gi meg, enda jeg forsøkte å kalibrere etter beste evne med den medfølgende programvaren. Det er og forblir en tilnærming man må venne seg til, framfor den latterlig intuitive løsningen lyspistoler har budt på siden Duck Hunt.

Moro lell

Når det kommer til stykket, er imidlertid Wii-kontrollene mer enn gode nok til at det fortsatt er befriende enkel moro å plaffe rabiesbefengte gærninger. The House of the Dead 2 & 3 Return er gledelig teit og fullt av gørr, og selv om historien og konseptene er såpass teite at det egentlig hadde vært bedre om spillet bare var enda mer på syre, er det gledelig å igjen stifte bekjentskap med en av spillhistoriens dårligste stykker stemmearbeid. «How could anyone do this?» har aldri hørtes mindre overbevisende ut.

Mer enn den døve historien er det imidlertid nettopp den enkle spillflyten og den flotte tospillermodusen som gjør denne pakken brukandes. Det å spille med en venn gjør ikke egentlig noe særlig med den taktiske dybden – som regel dreier det seg bare om at begge skyter unna som best de kan, som vanlig – men det gjør som vanlig helhetsopplevelsen tre ganger koseligere.

Gørr er gøy.
Gørr er gøy.

Dessuten kommer faktisk spillene ut av det helt greit rent teknisk. The House of the Dead 2 fra 1998 er åpenbart eldre enn Wii-maskinvaren, men The House of the Dead III fra 2002 ser fortsatt stabilt ut, selv i dag. Begge spillene kjører dessuten silkemykt på Wii-en, noe som hjelper til med å opprettholde den hektiske, gode flyten.

Konklusjon

Når Sega nå gir ut The House of the Dead 2 og III for n-te gang, er det selvsagt noe de gjør fordi det gir økonomisk mening, mer enn det egentlig byr på noe av vesentlig verdi for de av dere som har spilt disse spillene tidligere. Wii-kontrollerne byr på en brukbar løsning for å plaffe ned bølger av udyr og avskum, men de er ingen skikkelig erstatning for lyspistoler enda, og spillene gjør lite for å kompensere.

Som ferdighetsbaserte øvelser fungerer ingen av spillene spesielt godt, og det er ofte vanskelig å avgjøre hvor godt man faktisk spiller. Skal du spille alene, liker vandøde og vil øve deg på å bli god, bør du med andre ord først og fremst gå for noe helt annet, slik som for eksempel «Mercenaries»-modusen i Resident Evil 4.

Som overfladisk, hyggelig flåsegørr for deg og en kamerat eller venninne er imidlertid The House of the Dead fortsatt i stand til å more – det er kjapt, det flyter godt og det holder på oppmerksomheten for en aften.

Vurdering


The House Of The Dead 2 & 3 Return Wii Wii 5/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 28. mars 2008
  • Plattform: Nintendo Wii
  • Utgiver: SEGA Europe
  • Utvikler: Sega

Kommentarer (8)

Forsiden akkurat nå

Til toppen