Anmeldelse

The Hulk

Hulk slem. Hulk snakke om seg selv i tredjeperson, fordi mer styrke betyr mindre intelligens. Akkurat dette kommer temmelig godt frem hvor enn du snur hodet ditt om dagen. Denne sommeren er det store muligheter for at vi kan gå inn i en slags Hulk-mania.

Side 1
Side 2

Grønt lys for morsom ødeleggelse
Å være Hulken er som sagt spillets morsomste side. Selv om han har ti grønne fingre, tar han ikke særlig hensyn til floraen og tramper over grasset, røsker opp trær og ødelegger miljøet generelt. Selv om Xbox-kontrollene er overlegne, da Hulk-opplevelsen er mer underholdende på konsoll, er det slettes ikke vanskelig å spille kjempen enten på Xbox eller PC. Følelsen spillet gir deg av å være Hulken er så og si fullkommen. Du trenger ingen grønn spinat som skipperen gjør for å komme deg inn i slagkraftig tilstand. Som Hulken kan du bruke et enkelt slag som i og for seg er svært dødbringende for mennesker av normale proporsjoner, men også langt mer kraftige teknikker. Du kan også "lade opp" slagene dine ved å holde inne knappene, noe som vil gjøre mer skade, men som også gir en spennende grafisk effekt på den ertefargede kolossen. Hopper du, vil du etterlate deg et dypt søkke i bakken, og sement sprekker som knekkebrød når de enorme potene gjør nedslag. Utfører du et oppladet slag mens du er i luften, vil Hulken stå stille litt i luften før han suser ned mot de stakkars fiendene som pent venter på bank. Du har også en såkalt "Rage"-måler som er en slags identikator på hvor sint du er. Det er forskjellige elementer som spiller inn på denne, men hvis du greier å få full pott etter hvert, vil Hulken gå inn i en tilstand hvor han deler ut ekstra skade når han slår fra seg.

Miljøene i spillet inneholder en mengde gjenstander og geometri som kan ødelegges til det ugjenkjennelige. Vannrør kan du rive fra bakken og veggene, for så å kaste dem mot fiendene eller bruke dem som våpen. Du kan knuse alt fra vinduer til tykke sementvegger, og sementblokkene kan du igjen bruke som kastevåpen. Det morsomste er kanskje å plukke opp en personbil, og leke "knus insektene" med motstanderne. Alt i alt bør det kunne kategoriseres som svært morsomt å knuse seg gjennom bygninger, slå soldater pannekakeflate med personbiler og spille tennis med stridsvogner. Ja, det er ingenting i veien for å slå rakettene tilbake når de holder stø kurs mot hodet ditt. Men morsomhetene tar titt og ofte slutt. Av og til dukker Banner-nivåene opp, hvor veien til suksess ikke går gjennom sementvegger eller horder av ondskapens undersåtter som kan stoppes med dine giantiske, grønne hender. I følge utviklerne handler disse oppdragene om den sitrendre spenningen når du skal snike deg til løsningen. I følge allmenn folkevett blir dette fort kjedelig. Det kan oppsummeres slik: Du skal altså ikke oppdages, og du må unnvike sikkerhetskameraer og vakthunder. Her skal du også flytte litt på kassene så du finner hemmelige ganger eller bruke dem til å klatre opp på uoppnåelige høyder. Av og til kommer du over datamaskiner hvor du må gjennom et simpelt mini-spill inspirert av hacking. Du får opp en rekke med tall, og du skal stokke dem om i den rekkefølgen maskinen vil ha dem i. Det kan kanskje være litt utfordrende for enkelte, men da er det store sjanser for at du ligger i respirator som en total grønnsak.

Konklusjon
Bortsett fra Hulk-nivåene, er kanskje det mest imponerende med spillet den stilfulle grafikken. Grønt har aldri vært så stilig å se på, som når en tegneserie-lignende Hulken kommer stamperende inn i rommet. Utviklerne har brukt en slags "cel-shade"-metode, men den er ikke like "barnslig" som i mange andre spill som bruker samme teknikk. Miljøene er lite imponerende, og svært vanlige. Litt for vanlige, faktisk. Det er lett å irritere seg grønn over hvor mye mer som kunne vært gjort i spillet, og litt mer involverende og dynamiske bymiljøer hadde ikke vært å forakte. Hovedrolleinnhaveren i filmen, Eric Bana, har vært med å spille inn stemmen for Banner i spillet, noe som naturligvis er med på å skape litt mer innlevelse - i hvertfall når alle har fått sett ham på lerretet. Alt i alt er The Hulk en god audiovisuell opplevelse, med relativt pen grafikk, musikk som blender inn i bakgrunnen, og lydeffekter som gir en ekte, og ikke minst stilig ramme rundt gameplayet. Det er bare så synd at gameplayet svikter. Som alltid vil dette spillet helt klart appellere til Marvel-entusiaster og tilhengere av den grønne kjempen. Dessverre er spillet alene middelmådig for oss andre, og til tross for sine lyspunkter på Hulk-nivåene, skal det ikke mye til for at grønnfargen snart begynner å minne farlig mye om mugg.

Side 1
Side 2

Siste fra forsiden