ANMELDELSE: The Hunter
Anmeldelse

The Hunter

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på nettstedet Spillverket, og er ikke skrevet av redaksjonen i Gamer.no. Spillverket ble slått sammen med Gamer.no den 12. januar 2011, og vi har lagt ut artikkelarkivet som en tjeneste for gamle og nye lesere. Les mer

Jeg har gjennom årene prøvd det jeg anser som unormalt mange jaktspill, få av de har gitt meg noen særlig glede – enten har de vært for kjedelige, vanskelige eller rett og slett for enkle. For i motsetning til spill flest, skal jaktspill ta høyde for hvor ofte man faktisk skal få oppleve noe – vi snakker tross alt om jakt.

The Hunter er i så måte et spill som tar realismen et par hakk for langt, noe som er fryktelig synd. For det er utvilsomt et forseggjort og godt spill, derfor er det synd at det tvilsomt vil falle i smak for folk flest.

Realismen på en pidestall

The Hunter er et nokså tradisjonelt spill av hva jaktspill angår, man blir utstyrt med de tradisjonelle redskapene som klær (nei, man kan ikke jakte naken), et par sko, ei rifle, kikkertsikte, og litt ammunisjon. Videre får man også en form for lokkelur, som for øvrig fungerer heller dårlig. Deretter blir man kastet ut i den virtuelle skogen, og herfra må man klare seg selv.

Trailer: The Hunter

Vis større

Trailer: The Hunter


Men der stopper likheten. Ingen jaktspill jeg tidligere har prøvd har levert en såpass autentisk opplevelse av hva selve dyrene angår. Her vil du møte på noen særdeles oppmerksomme og varsomme dyr. Dyrene reagerer på både lyd og lukt, så her gjelder det å utnytte omgivelsene til sin egen fordel. Ergo er det på ingen måte noe enkel oppgave å jakte i The Hunter. Og her kommer et av spillets største svakheter inn i bildet, siden realismen er såpass høy, blir læringskurven deretter – stupbratt. Bedre blir det ikke av at spillet stiller med en særdeles tynn opplæring, i form av diverse "tips og triks" på spillets nettsted. Det er selvsagt lov å håpe at spillet etterhvert får en bedre innføringsdel, noe som trolig vil gjøre spiller mer nybegynnervennlig.

Man har riktignok en del hjelpemidler til disposisjon, som for eksempel et såkalt sporingssystem som ved hjelp av PDA-en din, "Huntermate", skal gjøre det enkelt å finne spor og dermed dyr. Vel, slik lyder i hvert fall lovordene. Realiteten derimot, er en nokså annen.

Før man begynner jakten blir man oppfordret til å ta noen runder på skytebanen, å skadeskyte et dyr i The Hunter er like lite akseptabelt som i virkeligheten. Heldigvis har man lite å bekymre seg for, man oppdager fort at selve skytingen dessverre er nokså enkel. Her gjelder i hovedsak prinsippet med pek og klikk, verken kulebaner, vindretning eller tyngdekraft har noen merkbar effekt. Litt synd, ettersom selve skuddet for mange er halve opplevelsen med jakten.

En jakthistorie

Man begynner jakten ved å rusle ut i skogen og lete etter spor, og ut i fra om frøken Fortuna smiler til deg eller ei, vil du før eller siden finne et spor. Et spor kan være blant annet klovespor, etterlatenskaper, og blod (sistnevnte finner du som regel kun om du har vært uheldig å skadeskutt et dyr). Deretter kommer den praktiske PDA-en inn i bildet, som ved hjelp av magiske egenskaper analyserer sporet og antyder hvilken retning byttet ditt er på vei.

Med så langt? Flott. Selvfølgelig holder det ikke med ett spor, her skal du ha minst tre, og helst enda flere. Spor nummer én og to lar seg som regel fort finne, spor nummer tre krever som regel litt ekstra arbeid. I teorien skal man etter spor tre ha en nokså god antydning på hvor byttet befinner seg. Stikkordet her er i "teorien". Selv om jeg ålet meg fram som en slange og bevegde meg kun i takt med stråene som raslet i vinden, fant jeg lite som lignet på hjorten jeg var ute etter. Det jeg derimot fant, var nok et spor.

I tro om at jeg kanskje hadde forhastet meg, aksepterte jeg nederlaget og fortsatt å følge sporene. Men etter en god halvtime fikk jeg nok, spor på spor hadde ført meg øst og vest, fortsatt uten å ha sett snurten av dyr. Bedre ble det ikke av at det attende sporet ba meg lete nord, mens det nittende, førtifem meter nord for spor atten, ba meg lete sør. Logikken brast, mildt sagt.

Lei av det som virket som en evig vandring gjennom skogen, ruslet jeg forsiktig mot en jaktpost. Vel på post fant jeg fram termosen og nistepakken, med rifla klar ved min side. Etter nistepakken var vel fordøyd, hadde jeg fortsatt ikke sett snurten av dyr. Tiden var derfor kommet til å prøve den såkalte lokkeluren, en plastdings som kunne blitt forvekslet med et hundeleketøy – ved å klemme på lokkeluren kommer en lyd som angivelig skal tiltrekke seg bukker, men akk. Etter mange klem på luren og enda flere nistepakker hadde jeg igjen fått nok. Solen var på tur ned, og det var på tide å innse at det ikke ble noe bytte i dag.

Jaktens høydepunkt.
Jaktens høydepunkt.

Jeg var like ved å forbanne min uflaks og skru fra hverandre rifla i det jeg hørte en lyd, PDA-en blinket frenetisk, "Nytt spor funnet. Forlate tidligere spor?". Jeg trykket ja, og oppdaget til min store forskrekkelse at lyden var få meter unna – jeg ladet rifla forsiktig, og krøp meg fremover. Og skulle man sett, der sto det jammen en liten hjort. Langt ifra så stor som trofébukken jeg hadde jaget, men den fikk duge. Jeg trakk pusten, hevet rifla og klemte sakte inn avtrekkeren – det smalt. Hjorten gikk i bakken, et rent skudd. Mitt første bytte, stoltheten var til å bli kvalm av.

Trofébukken som slapp unna ...
Trofébukken som slapp unna ...

Men da seiersrusen hadde lagt seg, og hjorten var kjørt vekk av den usynlige landeieren, var det en nokså sur ettersmak i munnen. Hadde jeg ikke nettopp brukt timevis på å spore et dyr til ingen nytte? Bare for å komme over en tilfeldig hjort som jeg slett ikke hadde verken sporet eller jaget. Man kan selvfølgelig argumentere med at slik er ekte jakt også, av og til er man heldig, av og til ikke. Men dette er et spill, her forventer jeg at enkelte avvik skal skje for underholdningens del. For viss man virkelig vil ha knallhard realisme, hvorfor ikke da bare gå ut på jakt … på ordentlig?

Stemningen intakt

Fantastisk stemning, både grafikk og lyd leverer.
Fantastisk stemning, både grafikk og lyd leverer.

Selv om man aldri finner trofébukken sin, kan man i hvert fall trøste seg med de særdeles flotte omgivelsene. Selv om det er noen år siden jeg så ekte trær, tror jeg i hvert fall de ser nokså like ut med hva de gjør i The Hunter. Fuglene kvitrer, vinden rasler mellom tretoppene, og trekvister knaser under føttene dine mens du endeløst leter etter nye spor. Så selv om The Hunter tidvis er så kjedelig at man løper faren for å trenge gjenoppliving, kan man i hvert fall åpne vinduet og påstå man har vært ute og gått tur.

Kronglete løsning

I motsetning til sine rivaler er The Hunter gratis, i hvert fall nesten. Spillet er gratis for alle å spille, men jaktlisenser, flere våpen og diverse utstyr koster ekte penger. Man får selvsagt det mest nødvendige utstyret gratis, men etterhvert som man vil ha ytterligere utstyr og lisenser må man fram med lommeboka. Egentlig er det en nokså elegant løsning, ettersom man får prøve spillet såpass mye at man trolig har bestemt seg innen man trenger mer utstyr.

Om du foretrekker flygende bytte, kan du jakte kalkuner.
Om du foretrekker flygende bytte, kan du jakte kalkuner.

Spillet startes fra spillets egen hjemmeside, en løsning som derimot ikke er riktig så elegant. Fra hjemmesiden må du velge rute, startsted, utstyr og "oppdrag". Sistnevnte gis fra en nokså gretten, datastyrt medhjelper, som angivelig er en erfaren jeger. Dessverre fungerer dette tidvis nokså dårlig, mye fordi hjemmesiden til spillet av og til kan være treg. Derfor lurer jeg veldig på hvorfor man ikke for eksempel kunne implementert ruteplanlegging, jaktoppdrag, medhjelperne og lignende i selve spillet - det finnes for eksempel flere jakthytter rundt omkring i selve spillet som hadde passet utmerket til dette formålet. Dermed hadde man begrenset bruken av hjemmesiden til utelukkende innkjøp av utstyr og jaktlisenser.

Konklusjon

The Hunter er et meget spesielt spill, og henvender seg til en relativt smal målgruppe. Spillet er på mange måter et særdeles godt og gjennomført spill, men lider av at det ofrer all underholdning for realisme.

De ytterst få gangene man faktisk klarer å finne et dyr er spenningen uhyggelig, derfor er det så fryktelig synd at man så sjeldent får oppleve den – noe som trolig vil gjøre at The Hunter alt i alt, kun appellerer til de ivrigste.

Av den grunn er The Hunter fryktelig vanskelig å gi en karakter. De ivrigste kan ha det fryktelig mye moro med dette spillet. Videre har utviklerne lovet at spillet skal være i konstant utvikling, ergo er muligheten absolutt tilstede for at The Hunter etterhvert kan appellere litt mer til mannen på gata, og ikke kun de ivrigste jegerne.

Om du fortsatt er usikker er på om dette er noe for deg, oppfordrer jeg i sterkeste grad til å prøve. Spillet er jo tross alt gratis.

www.TheHunter.com

Kommentarer (67)

Forsiden akkurat nå

Til toppen