The Polynomial

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på nettstedet Spillverket, og er ikke skrevet av redaksjonen i Gamer.no. Spillverket ble slått sammen med Gamer.no den 12. januar 2011, og vi har lagt ut artikkelarkivet som en tjeneste for gamle og nye lesere. Les mer

The Polynomial er ikke et vanlig videospill, for det er ikke utviklet av noen sedvanlig videospillutvikler. Det er hobbyprosjektet til en programmerer ved navn Dmytry Lavrov som til vanlig fikler med fraktaler og leverer volumetriske partikkeleffekter til film og fjernsyn. Særlig denne vignetten (og Lavrovs beskrivelse av den) er både minneverdig og svært indikativ for Herr Lavrovs forhold til media: Han ser på dem som fartøy for partikler, uttrykkets overordnede estetikk ser ikke ut til å hefte ham særlig.

Så la oss snakke om Dmytry Lavrov og spill.

Tall og sånn

The Polynomial er et spill om tall. Ikke slik mange spill handler om tall, slik som rollespillene, der remser med tall og spillerens evne til å manipulere dem gir en falsk følelse av skaperkraft. Det antas at tallene dikterer det mulige utfallsrommet i spillopplevelsen: Det er kontrakten mellom spillutvikler og spiller.

I virkeligheten er ikke disse tallene noe mål av spillerens grad av handlekraft eller en ramme innenfor hvilket fri utfoldelse er tillatt. De skaper derimot inntrykket av dette. Så snart dette inntrykket er etablert er forventningene satt, og spillutvikleren kan gjøre nesten hva han vil. Han skjuler seg bak en illusjon, slik som trollmannen fra Oz.

Slik skaper ikke tallene verdenen per se, de iscenesetter den. Verdenen er bestandig og definert på forhånd, mens spillerens sjonglering av statistikker skaper forventninger og dermed også motivasjon til å skue spillet fra et særskilt ståsted. Spilleren tar på seg og forsøker å passe inn i et utvalg roller spillutvikleren allerede har tatt hensyn til at kan oppstå.

Lavrov gjør det motsatte – han levner spillverdenens utforming helt opp til spilleren, mens selve spillet forblir urørt, det er det samme skytespillet uansett.

The Polynominals verden er bokstavelig talt laget av tall, mens spillerens opplevelse av tallverdenen og utfordringene den byr på er totalt uavhengige av disse. Samtidig er også motivasjonen til mestring av tallverdenens utfordringer helt fullstendig knyttet til disse tallene.

Du spiller fordi Lavrov er så fryktelig flink til å fremstille attraktive punkter i et rom, pulserende og glødende hav av lys som vrir og vender seg i takt med musikken mens umulige fasonger danser dovent i bakgrunnen.

Spillrommet består nemlig av digre partikkelfraktaler. Disse fraktalene gjør ingenting, de utgjør bare spillrommet. Du kan ikke skyte på dem, prate med dem eller kollidere med dem. Du kan bare se på dem.

Som du kan se er de veldig vakre, og de er hele poenget med spillet.

Fluorescerende paradis

The Polynomial er nemlig svært enkelt. Du svever omkring i et tomt rom omgitt av glødende partikkelskyer mens du skyter på svevende, oransje tanngarder. Hvis du ikke skyter dem vil de skyte deg, og de etterlater ofte power-ups som gjør skuddene dine sterkere eller målsøkende, eller som øker hastigheten din.

Du kan også vinne tilbake helse og øke hastigheten din ved å sluke manetaktige skapninger som svever omkring i nordlyset eller svinge innom blomsterskyer. Dette krever sin presisjon, men spillet – som kan kontrolleres helt og holdent med musen, eller en kombinasjon av mus og tastatur – er lett å styre og man føler seg raskt hjemme i The Polynomial. Spillrommet oppleves mer som vann enn luft.

Ettersom du bekjemper de glefsende neonkjeftene dukker det opp stadig flere av dem, og det stilles raskt krav til hurtig manøvrering. Beveger du deg langs en ubrutt linje blir du raskt skutt i senk, og spillets dybde ligger i å planlegge ruter mellom energimanetene som gir deg godt med helse og hastighet til et tokt inn i skyen av glefsende tenner.

Det høres sikkert ikke ut som store spillet, men til syvende og sist er det en utsøkt ramme for å oppleve Lavrovs virke. The Polynominal ville vært et kompetent romskytespill i samme gate som Wing Commander eller X-Wing om tanngardene var erstattet med romskip.

Det kan by på heseblesende bikkjeslagsmål hvor laserstrålene hagler omkring deg mens du legger en frenetisk rute mellom livgivende partikkelmaneter og forsøker å tynne ut fiendens rekker. Likevel er aldri det kjernen i opplevelsen.

Lavrovs verden

Det virker som om den ideelle eller tiltenkte spillopplevelsen i The Polynomial ligger i å delta i Herr Lavrovs lidenskap: Å skape noe vakkert og uforutsigbart med partikler. The Polynominal kommer nemlig utrustet med et innviklet verktøy for å lage fraktaler. Dette er spillets variant av å lage din egen spillfigur i et rollespill.

Tallene du stokker omkring på gir nemlig en underlig tilfredsstillende følelse av deltakelse og forutbestemmelse. Du avgjør det viktigste i The Polynomial, nemlig hvordan det ser ut. Du justerer kontrasten og fargemetningen, avstanden mellom gravitasjonspunkter og hvordan partikler bukter seg mellom dem.

Slik tallene i et rollespill fungerer som terskel til en klart definert opplevelse, sørger tallene i The Polynomial for at du opplever en større deltakelse, kanskje et visst eierskap, over spillopplevelsen. Eierskapet er kanskje ikke knyttet direkte til hvordan du deltar i spillsystemet, men du har likevel formet en sentral del av spillopplevelsen. Iallfall slik Lavrov ser den.

Jeg ser for meg at man iherdig, utforskende – slik jeg ser for meg Lavrov lage skyer, i en rovdyraktig iver etter resultat – bygger seg en særs sensuell partikkelsky mens kaffen koker eller kjæresten forbereder annen stimuli. Dernest inntas stimuli dovent mens man fornøyd flyr rundt i hvelvingen av skjønnhet og av og til agerer aggressivt mot dens beboere.

Av og til gripes man av en midlertidig hunger etter resultater og går ivrig på jakt etter glødende kjefter å føye til protokollen mens man utfører halsbrekkende manøvre for å fylle helse og holde på hastigheten. Etter at man er blitt overveldet rykkes man plutselig tilbake til virkeligheten. Man får nok av fraktalen sin for en stund, og gjør noe annet. Seansen varte kanskje i femten minutter.

Konklusjon

Senere, mens katten ligger og maler i fanget ditt, begynner du plutselig å dille med en ny fraktal. Du hadde en liten aha-opplevelse på do, og er i ferd med å lage et innfløkt verk i form av en moebius-stripe. Underveis vil du skifte vinkel, noe du gjør ved å manøvrere gjennom fraktalen din i en høyhastighetsutgave av det vanlige spillet.

Plutselig er du fanget av den milde nytelsen i å utforske ditt eget verk mens vage mål duver på kanten av besinnelsen din. Tallene du eksperimenterte med er blitt en egen verden der det foregår småinteressante ting som tillegger den retningsløse utforskingen din litt mer motiv. Kanskje du har satt opp din egen spilleliste inne i The Polynomial fordi du liker hvordan det farger opplevelsen. Plutselig skjønner du hakket mer av hvordan det er å være Dmytry Lavrov.

Kommentarer (15)

Forsiden akkurat nå

Til toppen