Førsteinntrykk

The Settlers II: 10th Anniversary

Først; en historieleksjon. The Settlers kom i salg i 1993, før det var noe som het sanntidsstrategispill. Tidlig på nittitallet var spillindustrien preget av helt andre sjangere enn de vi er vant med i dag, og selv om pionerer som Warcraft og Dune II dukket opp på markedet var det langt fra noen selvfølge at en hel verden av strategispillutviklere skulle følge i Blizzard og Westwood sine fotspor. Blue Byte gjorde det ikke. Arbeidet på The Settlers ble igangsatt lenge før Dune II ble lansert, og Warcraft var fortsatt under utvikling da verden først fikk stifte bekjentskap med nybyggerne fra Tyskland.

Derfor var The Settlers annerledes, på en måte vi sjeldent ser i dagens marked. Blue Byte hadde ingen Blizzard eller Westwood å se etter, og måtte lage sitt eget gameplay - helt fra bunnen av. De kikket nok selvfølgelig litt på gudespillet Populous (fra Peter Molyneux), og titler som Mega lo Mania, Civilization og Sim City, men stort sett måtte de komme opp med gameplayideene sine selv. Det de skapte var et mesterverk som på mange måter var langt forut for sin tid, og som fortsatt er relativt unikt.

Mitt kongerike for en planke

The Settlers lot spillerne bygge opp sine egne, enorme kongeriker på tilfeldig genererte verdener. Fokuset var i stor grad på å skape en velfungerende infrastruktur som kunne støtte opp om spillerens militære ambisjoner, og detaljnivået var enormt. Spilleren kunne bokstavlig talt følge hver eneste byggekloss i kongeriket sitt fra skapelse til bruk. Du kunne se mens tømmermannen hugde ned et tre, følge det til sagen hvor det ble sagd opp til planker, og så følge det videre mens det ble fraktet til sin endelige destinasjon – en bygning under konstruksjon, en båtbygger eller en produsent av verktøy.

Dette resulterte i et spill hvor alt hang sammen. For å lage soldater måtte du ha sverd og skjold. Disse ble laget hos smeden, som trengte jernplater og kull. Jernplatene fikk du hos smelteren, og disse kunne også brukes i produksjon av verktøy (som var nødvendige for å trene nye håndtverkere, slik som smeder, snekre, båtbyggere og steinhuggere). Han trengte igjen råjern og kull, og begge dette fikk vi i gruvene. Disse kunne ikke plasseres hvor som helst - de måtte selvsagt plasseres der det var forekomster av jern, kull, gull eller stein. Og i gruvene jobbet det gruvearbeidere, som streiket hvis de ikke fikk nok mat.

Mat kunne vi få fra fisking, men seriøs matproduksjon trengte en bondegård, en vindmølle, en baker, en grisebonde og et slakteri. Alle varene ble fraktet rundt på et intrikat veinett, og om produksjonen var høy ble det lett kaos på veiene. Derfor måtte man gjerne bygge flere produksjonssentre med egne produksjonskjeder og varehus. Disse måtte igjen beskyttes, for det tok lang tid å bygge opp slike produksjonssentre, og et vellykket fiendeangrep kunne ikke bare påføre deg store tap av ressurser, men skape totalkaos på veiene og dermed lamme deg fullstendig.

Tross det høye detaljnivået var brukergrensesnittet enkelt. Dessuten var grafikken fabelaktig, i motsetning til nittini prosent av de andre strategispillene på markedet på den tiden. De små innbyggerne kunne følges i alle deres gjøremål, enten det var å bake brød for sultne gruvearbeidere, smi våpen for kongerikets soldater eller beskytte landet mot glupske fiender. Få spill har klart å bringe et lite land til live så godt som The Settlers gjorde. I tillegg gav Blue Byte oss mulighet for to spillere ved hjelp av delt skjerm og to mus, noe som var - og fortsatt er - omtrent uhørt i strategisjangeren.

En serie er født

Etterfølgeren kom tre år senere, i det herrens år 1996. Det var i stor grad The Settlers om igjen. Gameplayfundamentet var det samme, men Blue Byte utvidet konseptet med flere nyheter. De introduserte store frakteskip og pakkesler for å gjøre transport lettere, katapulter for å utvide mulighetene for krigføring, og ølbryggere, brønner og andre nye bygninger. I tillegg fikk vi flere sivilisasjoner og en omfattende historie. De tilfeldig genererte kartene fra originalen måtte imidlertid forlate skuta, og det kan diskuteres hvor godt implementert enkelte av nyhetene var. Skipene fungerte ikke alltid på en tilfredsstillende måte, og gameplayet ble langsommere da produksjon av soldater ble gjort mer omstendelig etter som den nå også trengte øl.

I tiden etter The Settlers II har vi fått tre nye spill i serien, hvert dårligere og mindre trofast mot forgjengerne enn det forrige. Det hele kuliminerte med Ubisofts tragiske Heritage of Kings, som tok bort alt som gjorde forgjengerne unike, og erstattet det med generisk sanntidsstrategigameplay. Da hjalp det lite at det endelig hadde fått kverket den alt for sukkersøte grafikken fra treeren og fireren. Men la oss glemme alt dette; nå er det klassiske Settlers-gameplayet tilbake, med The Settlers II: 10th Anniversary.

Gammelt spill i ny drakt

Det er en grunn til at såpass mye av artikkelen har blitt brukt til å dekke tidligere spill i serien. The Settlers II: 10th Anniversary er nemlig The Settlers II i ny drakt. Her får vi akkurat det samme gameplayet og akkurat de samme utfordringene som i spillet det er basert på. Det er enkelte forskjeller her - grafikken er for eksempel litt mer avansert enn tidligere, som seg hør og bør etter ti år. Brukergrensesnittet har også blitt litt glattere, og vi har fått mulighet til å spille flerspiller over nettet. Dessuten virker det som om skogene har blitt tettere siden sist, noe som påvirker veibygging på en subtil, men merkbar måte.

Men i det store og hele har Funatics, som for øvrig har brukt det siste tiåret på sin egen serie med Settlers-kloner, klart å gjenskape den gamle Settlers-opplevelsen slik vi husker den. Alle de gamle bygningene er her, og de gjør akkurat det samme som før. Veiene, som dannet grunnlaget for den komplekse infrastrukturen, er tilbake, og fungerer også slik de gjorde i originalen. Her fraktes varer og ressurser enkeltvis gjennom landet ditt, fra flagg til flagg med bærere som hver står for sin vesle bit av veinettet. For mange er dette selve grunnpillaren i The Settlers, og det er flott å se dette systemet igjen, etter mange års fravær.

The Settlers II: 10th Anniversary er, som bestefar fra 1996, et veldig koselig spill. Når du bygger deg opp et lite land, og ser hvordan alt fungerer – med bondegårder, tømmermenn, smeder, fiskere og bærere, føles det nesten som du har laget din egen idealistiske lille fantasiverden, full av liv og røre. Det er lett å bare glemme seg bort, og sitte å titte på skaperverket ditt der det tikker og går, mens du egentlig burde ha fokusert på ekspansjon og nye produksjonssentre.

Selv om dette er et langsomt spill (eller kanskje nettopp fordi det er et langsomt spill) er det lett å komme på etterskudd, hvis du ikke hele tiden sørger for å bruke tiden og ressursene dine så fornuftig og fremtidsrettet som mulig. Ekspansjon er hele tiden viktig, og det samme er solide forsvarsverker når du nærmer deg motstanderne. Det er lett å bli lokket inn i en naiv og pasifistisk tankegang av den koselige verden du råder over, men tro ikke at de datastyrte spillerne tar hensyn til slike ting. Om du ikke passer på, står det flotte landet ditt raskt i flammer.

Grafikken har som nevnt fått en overhaling, og det hele er nå i full 3D. Dette betyr lite for gameplayet – det er fint å kunne zoome inn og sjekke detaljene på nært hold, men spillingen vil uansett foregå fra det klassiske isometriske perspektivet. Stort sett har Funatics klart å gi oss en nyversjon som grafikkmessig er rimelig tro mot originalen, selv om det kanskje er litt søtere. Jeg skjønner forresten ikke helt hvorfor mineralrike fjellområder skal glinse så fælt, og jeg synes de nye gruvene ser litt kjedelige ut.

Muligheten for å spille to stykker på samme maskin er dessverre borte, tross den store tilgjengeligheten av USB-mus og widescreen-monitorer som burde gjøre det mye enklere å spille to på samme maskin enn det var tidligere, i alle fall på PC. Jeg spiller faktisk fortsatt Amiga-versjonen av The Settlers sammen med en venn, og jeg vet jeg er langt fra den eneste som fortsatt synes dette er enormt morsomt. Dessuten er det langt mer personlig og sosialt enn når to personer sitter på hver sin ende av nettet og spiller mot hverandre (selv om det jo er en viss trøst at vi får denne muligheten i 10th Anniversary).

Konklusjon

For gamle The Settlers-spillere er The Settlers II: 10th Anniversary et velkomment gjensyn med det klassiske gameplayet vi kjenner så godt fra før. Det er heller ikke særlig mye mer – dette er en nyversjon, tross alt. Forhåpentligvis vil Ubisoft, Blue Byte og Funatics bruke dette spillet som fundament for nye etterfølgere i serien, i stedet for det miserable femte Settlers-spillet. Nostalgi er vel og bra, men det burde fortsatt være mulig å utvikle de gamle konseptene i nye retninger. Uansett, gamle Settlers-tilhengere bør glede seg til dette spillet, selv om de i praksis har spilt det før.

For nye spillere bør The Settlers II: 10th Anniversary være en kjærkommen mulighet til å prøve en annerledes tilnærming til "hersk over ditt eget kongerike"-sjangeren. Spillet er tidvis langsomt og omstendelig, og de som liker krigføring vil utvilsomt føle seg snytt av mangelen på strategiske muligheter, men det har en sjarm og et fokus på detaljer som vi ikke ser så alt for mye av i dagens marked.

The Settlers II: 10th Anniversary slippes i september. Konkret dato er foreløpig ikke bestemt.

Kommentarer (25)

Forsiden akkurat nå

Til toppen