The Simpsons: Hit & Run

Som suksessen til spill som "Enter the Matrix" beviser betyr nemlig et kjent navn på coveret mer for de aller fleste spillkjøpere enn kvaliteten på spillet, og et spill som kan skilte med "The Simpsons" på forsiden er en sikker vinner praktisk talt uansett kvalitet. Dette er slett ikke det første spillet som baserer seg på The Simpsons, men det er faktisk et av de beste, noe som uten tvil er godt nytt for alle Simpsons-tilhengere som løp ut og kjøpte dette spillet uten å sjekke omtalene først. The Simpsons: Hit & Run kan egentlig best beskrives som en litt begrenset versjon av GTA: Vice City hvor handlingen foregår i Springfield. I spillets syv hovedbrett får du spille som Homer, Marge, Bart, Lisa og Apu (innehaveren av det lokale Kwik-E-Mart), og slå deg løs i ulike deler av Springfield. Marge, Lisa og Apu har ett brett hver, mens Homer og Bart har to.

Historien begynner en helt vanlig dag i Springfield. Homer skal på jobb, men først må han kjøpe iskrem (den typen med små mini-paier i), levere tilbake en hel haug greier han har tjuvlånt fra naboen, og en rekke andre ting. Mens han driver på med alle disse småoppdragene legger han merke til at Springfield ser ut til å ha blitt invadert av en type mekanisk veps utrustet med filmkamera. Etter hvert blir det klart at det er Montgomery C. Burns, den onde eieren av byens atomkraftverk (og Homer Simpsons arbeidsgiver) som står bak vepsene. Men hva er planen hans, er den ond, og hvordan kan den eventuelt stoppes?

GTA: Springfield
Gameplayet minner som sagt mye om gameplayet i GTA 3 og Vice City. Mesteparten av tiden sitter du bak rattet på en eller annen bil, og suser rundt i Springfields gater. Oppdragene får du av kjente Simpsons-karakterer, og de består stort sett av å komme seg fra punkt a til punkt b, helst før en tidsfrist går ut eller en konkurrerende bil kommer dit. Av og til må du plukke opp en rekke saker og ting (ved å kjøre over dem) på veien. Noen oppdrag går ut på å ødelegge andre biler (ved å krasje i dem) eller unngå at din bil blir ødelagt.

Variasjonen er litt større enn som så, men ikke så fryktelig mye. Når du har spilt i noen timer vil du ha opplevd det meste spillet har å by på, i forhold til gameplay. Det betyr imidlertid ikke at spillet automatisk blir kjedelig. Spillets versjon av Springfield er full av små og store detaljer, og hvor enn du kaster blikket vil det være ett eller annet som får deg til å flire. I det ene øyeblikket står du på toppen av den gigantiske smultringemannen, og i det andre spinner du i stykker Mr. Burns sitt menneskelige sjakkbrett med bondeknølen Cletus sin pickup.

Springfield inneholder mange små hemmeligheter, og som i GTA-serien har du mulighet til å dra på oppdagelsesferd mellom historieoppdragene. Det kan lønne seg, for ved å snuse litt rundt finner du snarveier som kommer godt med når du har dårlig tid. Dessuten er det en hel rekke små "gags" (vitser) rundt om på kartet. I Kwik-e-mart kan du for eksempel se Frostillicus stå i fryseren, og i bakgården til Homer kan du aktivere den ildsprutende totemguden. Det er kanskje en klisjé, men dette spillet blir utrolig mye morsommere hvis du har sett en del episoder med Simpsons på TV.

The fat and furious
Rundt om på kartet finner du også bifigurer som har oppdrag du kan løse om du vil. Belønningen for disse er stort sett muligheten til å bruke disse figurene sin bil, noe som ikke alltid er like nyttig, men kan være artig nok. Dessuten inneholder hvert kart tre muligheter for kappløp, og vinner du alle disse løpene vil du få en ny (ganske god) bil i belønning. Treffer du på noen skumle mafiosoer (Fat Tony sin gjeng) kan du også kjøre om kapp for penger, men da må du betale litt først.

Det er flere grunner til å utforske kartet, og de to viktigste er penger og samlekort. Penger trenger du hvis du skal kjøpe nye biler eller kostymer (f.eks. Homer sin "kjole" fra den gangen han fetet seg opp for å kunne jobbe hjemmefra, og Marge sin fangedrakt fra den gangen hun og familien ble arrestert for å ha drept ei gammel krokodille), og hvis du skulle være så uheldig å få en bot. Penger får du rett og slett ved å knuse ting (enten ved å krasje i dem eller slå dem i stykker), men det er naturligvis slik at de mest "verdifulle" tingene er gjemt bort slik at du må lete litt for å finne dem.

Samlekort er litt spesielle, og hvis du finner alle samlekortene i en bydel får du tilgang til et bonusspill i samme stil som Super Sprint, Ironman Offroad, Indy 500 og Gene Rally. Her ser du en bilbane fra fugleperspektiv og får muligheten til å kjøre mot tre biler, enten datastyrte eller styrt av venner. Det er artig at utviklerne har inkludert dette, for spillet har ellers ingen multiplayermuligheter. Det blir litt dumt å gi multiplayerkarakter på grunnlag av et bonusspill, men det er i alle fall en grei detalj som gjør spillets levetid litt lengre.

Terror på fire hjul
Spillet inneholder en rekke biler. Du kan når som helst stoppe en forbipasserende bil og låne den, og dette gjør du uten å kaste ut eieren, så hvis du er en minister uten sans for spill hvor du må begå umoralske/ulovlige handlinger trenger du ikke å engste deg. I alle fall ikke så veldig. I tillegg får du som nevnt låst opp nye biler etter hvert, og du kan dessuten kjøpe biler av Springfields uheldigste selger, gamle Gil. Mange av bilene du får tilgang til er kjente fra serien. Homer starter med den klassiske Simpsons-sedanen, mens Marge kjører Canyonero og Lisa kjører en stor Malibou Stacey-bil.

De ulike bilene i spillet oppfører seg alle relativt ulikt, og du må derfor velge riktig bil til riktig oppdrag. Er oppdraget å ødelegge en annen bil kan det kanskje lønne seg å bruke Homer sin robuste snøplog, men hvis du skal kjøre om kapp blir denne for tung og treg. Du kan velge mellom alle bilene du har låst opp eller kjøpt ved å besøke telefonkiosker rundt om på kartet. Bilene styres på helt vanlig måte, og skulle det være noe du lurer på inneholder spillet en flott liten øvingsdel i begynnelsen.

Tegneserieaktig fysikk
Fysikken kan vel egentlig best beskrives som tegneserieaktig, og bilene føles ikke så morsomme som for eksempel i GTA-serien. Det blir rett og slett litt simpelt i lengden, noe som gjør at det å bare kjøre rundt for gøy ikke har helt den samme appellen her som i GTA-spillene. Hvis du krasjer mye i ting og folk vil en måler som viser politiets interesse for deg gradvis stige (forholder du deg helt rolig vil den synke igjen). Når den når et visst punkt vil en politibil komme etter deg, og hvis den klarer å stoppe deg får du ei trafikkbot. I forhold til de heftige politijaktene i GTA-serien er disse relativt latterlige, og mer irriterende enn spennende.

Når du kjører bil fungerer kameraet utmerket, men når du er til fots blir det fort litt problemer, noe som får negative følger for gameplayet. Ved flere anledninger blir du nødt til å være veldig nøyaktig, da spillet inneholder noen plattformelementer, og kameraet gjør ofte disse langt mer vanskelig enn de behøver å være. Stort sett fungerer det greit nok selv om sikten er dårlig, men ved enkelte anledninger er det temmelig irriterende. Kontrollene fungerer imidlertid flott, enten du er bak rattet eller til fots.

Svært profesjonell presentasjon
Grafikkmessig er spillet flott. Hele spillet har et tegnefilmpreg, og har du sett mye på The Simpsons kjenner du raskt igjen både stilen og fargene. Mange av de stedene du besøker i spillet er kopiert fra serien, og det er virkelig artig å kjøre rundt i byen og legge merke til kjente og kjære bygninger underveis. Spillets versjon av Springfield er faktisk troverdig. Karakterene er som alt annet gjenskapt i 3D, og har generelt klart overgangen til den ekstra dimensjonen på en god måte. Dette gjelder imidlertid ikke alle (Lisa ser for eksempel ganske rar ut), og det må sies at de fremdeles ser bedre ut i 2D.

Musikken er virkelig god. I tillegg til kjente temaer fra serien inneholder spillet en rekke flotte komposisjoner som passer utmerket til handlingen, og de ulike karakterene har sine egne bakgrunnsmelodier. Stemmeskuespillet holder også en svært høy kvalitet, noe som ikke er overraskende i og med at skuespillerne er de samme som i serien. Som vanlig gjør de en fantastisk jobb og gir hver enkelt karakter sin helt egne personlighet. Det er faktisk veldig vanskelig å beskrive hvor enormt viktig dette er for spillegleden. Disse skuespillerne har drevet med The Simpsons i snart femten år, og de kan jobben sin ekstremt godt. Resultatet er nærmest perfekt.

Naturligvis er spillet fullstappet med humor, og det er faktisk forfatterne bak serien som står bak historien og dialogene. De har stort sett gjort en god jobb, selv om historien hopper litt plutselig fra det ene til det andre. Humoren er ikke alltid helt på høyde med det vi får servert i serien, men det er slett ikke ille og langt bedre enn det som er normalt i spill. Simpsons-kjennere vil legge merke til en del gjenbruk fra serien (for eksempel setninger som "Save me Jebus!", "My story begins in nineteen dikkety two. We had to say dikkety, because the Kaiser had stolen our word twenty..." og "I am evil Homer!"). Dette gjelder ikke samtalene mellom karakterene, men utropene de kommer med under spillingen. På den ene siden gir det et lite kick å kjenne igjen slike fraser, men på den andre siden føles det litt billig.

Konklusjon
The Simpsons: Hit & Run er ikke like godt som spillet det prøver å etterlikne, men kan likevel tilby mange timers god underholdning for Simpsons-frelste. Jeg skal være ærlig og si at hadde det ikke vært for den geniale Simpsons-humoren, så hadde ikke dette spillet fått så god karakter som det gjør. Gameplayet i seg selv er nemlig ikke mer enn greit nok, og det humoren, stemmeskuespillet og detaljene som hever spillopplevelsen fra helt grei til svært god. Dette gjør også at spillet er perfekt å spille sammen med andre, selv om det ikke egentlig er multiplayer her. Liker du imidlertid ikke Simpsons-humoren bør du nok heller spille gjennom GTA 3 eller Vice City på nytt.

The Simpsons: Hit & Run

PS2
Slippdato: 31. oktober 2003
Utvikler: Radical Entertainment
Utgiver: Vivendi Universal Games

Kommentarer (7)

Forsiden akkurat nå

Til toppen