Anmeldelse

The Suffering: Ties That Bind

Lider du av svakt hjerte, ustabil blære eller en frykt for å komme til helvete? Da holder du deg langt unna The Suffering: Ties That Bind.

Side 1
Side 2

Du er Torque, samme sinnsforvirrede mann som du kontrollerte i det første The Suffering. T., som han fortsatt(!) kalles av sin avdøde kone, har nettopp brutt seg ut av et toppsikkert fengsel. Livet innenfor murene, dømt for drap på kone og to barn, var et sant helvete. Det samme helvete fortsetter ute i fri luft, nærmere bestemt Baltimore. T. har nemlig hodet fylt til randen av demoner, og det hjelper ikke at slemminger ved navn Blackmore og The Creeper gjør alt for at disse skal lage rabalder. Monsterjakten blir så omfattende at du til slutt står til neseborene i blod, her sparer man ikke på vold og lemlestelse for fem flate øre.

Glimrende presentasjon
Historien i The Suffering: Ties that Bind (heretter The Suffering 2) er svært solid, om bisarr og forstyrret. Den blir presentert i form av flashbacks, hallusinasjoner og ved hjelp av hendelser i selve spillet. Her må du tenke litt selv, og sette bitene sammen til et helhetlig bilde. Spillet har en film noir-følelse over seg, det er litt i samme gate som for eksempel Max Payne. Der stopper også likhetene, for galskapen vil ingen ende ta i The Suffering 2. Mye av spillet går med til å finne ut hva som er grunnlaget for det som skjedde i spill nummer én. På den måten føles dette mer som en smårepeterende tilleggspakke fremfor en ”alenestående” oppfølger. Måten du spiller på er så å si identisk i begge titlene, overraskelser er det dermed få av.

Det geniale med The Suffering 2 er at du har du to tilgjengelige synsvinkler når du spiller. Førsteperson brukte jeg mest under intense kamper og når jeg befant meg i trange korridorer. Tredjeperson fungerer godt når du skal utforske miljøer og virkelig suge inn atmosfæren. For atmosfære er det nok av, og den tar deg med på en uhyre ubehagelig berg- og dalbane-tur uten sidestykke. Eksperimenter deg frem for å finne når du bør bytte synsvinkel. Selv om en slik byttemulighet er fin, så er det ikke sikkert den er nødvendig for akkurat deg.

Noen kamper blir så voldsomme at du synes sjanseløs mot overmakten. I enkelte sekvenser fylles trange rom og ganger opp til taket av blodtørste fiender. Det er i slike situasjoner du risikerer å få en liten overdose av monsteraction, det blir rett og slett for mye av det onde Til alt hell kan du lagre når som helst. Benytt deg flittig av denne muligheten, hvis ikke er du nærmest sjanseløs mot hordene som se deg dø på de mest bestialske måter. Du slipper også for mye omspilling av de samme sekvensene om du lagrer hyppig.

Rettesnor
Skytespill lider av at de fleste av dem er litt i overkant lineære. The Suffering 2 er intet unntak. Selv om spillet forsøker å skape en illusjon av frihet, blant annet med uryddige og hektiske brett, så går det meste på skinner også her. Du blir elegant geleidet igjennom hvert enkelt nivå, og det er sjeldent tvil om hvor du skal. Det finnes noen små gåter, men de består stort sett i å dytte vekk kasser for å finne hull i veggen. Spillet lineære natur medfører at det til tider blir forutsigbart, og dermed ikke så skremmende som det kunne vært.

The Suffering 2 gjør en god jobb når det gjelder å blande action med grøsserier. Jeg gikk hele tiden med følelsen at noen iakttok meg, det var ikke spesielt behagelig. Dermed er det rart at jeg sjeldent ble direkte skremt, men det er ikke nødvendigvis negativt. Småkvalm ble jeg derimot av den dystre stemningen, den ligger som et teppe av stinkende mugg rundt hele spillopplevelsen. Kombinasjonen av drømmer, flashbacks og action er såpass god at det hele blir spennende og engasjerende. Dessuten representerer flere av monstrene kjente "demoner" i samfunnet. Et monster med sprøuter stikkende ut av kroppen skal eksempelvis være et symbol på heroinavhengighet.

Den kunstige intelligensen på fienden er på det jevne. På den øverste vanskelighetsgraden for du utfordringer så det holder, men det har en større sammenheng med antall fiender framfor deres taktikker. Fiender virker faktisk å ha en taktikk når de er flere, men det er ikke alltid like ofte de lykkes i å utføre den til S i drepefag. Ikke-spillende karakterer du kommer i kontakt med er som regel lite intelligente. De lar ofte være å bry seg om fienden, til tross for at vi snakker om utstygge demoner.

Side 1
Side 2

Siste fra forsiden