Anmeldelse

TOCA Race Driver

Nå er PC-verdenens etterkommer av TOCA 2 endelig tilgjengelig. Alt som kommer sent kommer ikke godt, men at spillet ikke ble rushet til julesalget er et godt tegn. Det har vært tynt med gode simulatorer for standardbiler en stund, og det var derfor svært spennende å se hva TOCA Race Driver kunne tilby.

Side 1
Side 2
Side 3
Side 4

Fysikk
Fysikken er et av elementene som er mest avgjørende for et bilspills suksess. TOCA Race Driver har nok tatt et skritt i retning av arkade siden TOCA 2, men det heller fremdeles mest mot simulasjon. Bilene er ikke så utilgivende som i forgjengeren. Får du en sleng på bilen er ikke alt håp ute, det er i mange tilfeller mulig å hente denne inn, og du kan glede deg til en og annen kontrasleng. Det er selvfølgelig stor forskjell på de ulike bilene. Det er ikke noe problem å kjenne hvilke hjul de drar på, og alle har sin egen spesielle følelse. Dette sikrer en god bredde i spillet, da det er stort spenn når det gjelder forskjellige biltyper.

Motstandernes biler har blitt litt vanskeligere å snurre, men det er ikke antydning til at de kjører på "skinner" slik som i en del andre spill. Omgivelsene påvirker bilenes handling godt, kommer du for eksempel ut på det sleipe gresset har du vesentlig nedsatt kontroll. Enda verre blir det når du havner i et sandhinder, her har det ikke noe for seg å gi full gass for å komme seg ut, desto mer du gasser desto mer spinner bilen. Videre virker aerodynamikken godt inn når det gjelder skader på bilen. Skulle du være så uheldig å miste bakvingen kan du være sikker på at bilen blir svært overstyrt og vanskelig å kontrollere. Det som imidlertid er synd er at luftmotstanden ikke er mindre bak dine motstandere, du kan like gjerne ligge ved siden som bak dem.

Som forventet er grafikken vesentlig bedre enn i forgjengeren. Alle modeller er svært detaljerte. Spesielt bilene, som også har fått et kledelig lag med høyglanslakk siden sist. Omgivelsene er pene, selv om de realistiske banene begrenser mulighetene for variasjon kraftig. I et slikt spill er det uansett ikke tid til å studere omgivelsene. Får du tid til å studere asfalten ser du at den ser realistisk ut, men da må du flytte på foten, da hviler den nemlig på feil pedal. Skulle du stifte nærmere bekjentskap med sandhauger og gressenger vil du se at de er godt gjennomført de også. Spor på gress og grus blir værende, det samme gjør gummien som samles i idealsporet. Trær, tribuner og bygninger er gjengitt så nært opp til virkeligheten som mulig, og her lykkes Race Driver. Publikum er ”papirdukker” i 2D, men de er animerte, så hvis du har tid kan du stoppe og se dem heie. Grafikken er ikke alltid feilfri, noen ganger kan biler synes gjennom gjerder og bakketopper, men det ser ikke ut til å være et utbredt problem.

Kjente baner
At grafikken gjør jobben sin er tydelig. Det er en enkel sak å kjenne seg igjen på gode gamle baner. Spillet har flere forskjellige serier, og alle banene er virkelige baner fra respektive serier. Slik oppnås mest mulig realisme. Europeiske serier går på europeiske baner, mens australske serier går i Australia. Det er de mest kjente banene som er plukket ut fra hver serie, så du får sjansen til å kjøre på mang en gammel kjenning. Det hadde vært underholdende å svi av gummi i svingene på Rudskogen, men Norge er dessverre ingen sterk motorsportnasjon, så ingen av våre baner er representert. I Sverige står motorsport langt sterkere, og de har fått med en av sine mest kjente, Mantorp.

Noen andre kjenninger å glede seg over er Brands Hatch, Silverstone, Monza, Hockenheim og Nürburgring. Utvalget av biler er også svært godt og variert, bortsett fra at noen tyske og italienske storheter er utelatt. Bilmerkene spenner over det meste fra Mini Cooper og Opel Astra til AC Cobra, Dodge Viper og Corvette. Vekt, kraftfordeling og styrke varierer kraftig, og virker realistisk inn på veiegenskapene. Et stort drog av en amerikaner med flere hestekrefter enn de fleste kan telle til vil for eksempel ha store problemer med å følge en lettvekter med bare brøkdelen så mange hestekrefter. Totalt er det 42 biler og 38 baner å velge mellom, noe som muliggjør mange timer med underholdning.

Det kanskje mest imponerende med bilene er skadesystemet. Codemasters har brukt mye tid og penger på å studere hvordan kollisjoner virkelig påvirker biler. Detter har de lykkes godt med, og det er gledelig å kunne konstantere at skadene i TOCA Race Driver er de mest realistiske så langt i bilspillenes historie. En påkjørsel kan for eksempel føre til at den bakre støtfangeren blir hengende og slenge i det ene festet, eller at eksospotta løsner fra et av festene. Avkjørte spoilere og støtfangere blir liggende i veibanen resten av løpet, og kan være verdt å kjøre rundt hvis du kommer i 250km/t.

Bilen blir naturlig deformert etter sammenstøt, og glassbitene flyr gjennom luften hvis du er uforsiktig. Det er også mulig å kjøre dekket av felgen, eller rett og slett miste hele hjulet. Første sving er, som i virkeligheten, spesielt risikabel. 20 biler tett i tett, med to eller tre i bredden, fører lett til fullstendig kaos. Støtfangere, speil og vinger flyr gjennom luften, det gjelder å holde hodet kaldt om du skal komme helskinnet gjennom mylderet av snurrede biler og vrakgods. Et enkelt oversiktsbilde av bilen dukker opp når du kolliderer. Det viser ved hjelp av farger hvilken stand viktige deler som motor, girkasse, støtdempere og hjul er i. Skader på karosseri vises ikke her, men de kan likevel påvirke bilens egenskaper. Skadene kan bli formidable, men er du av den skvettene typen kan du trøste deg med at sjåføren sitter trygt i buret sitt, uansett hvordan bilen behandles kommer han fra det med livet i behold.

Side 1
Side 2
Side 3
Side 4

Siste fra forsiden