Anmeldelse

TOCA Race Driver

Nå er PC-verdenens etterkommer av TOCA 2 endelig tilgjengelig. Alt som kommer sent kommer ikke godt, men at spillet ikke ble rushet til julesalget er et godt tegn. Det har vært tynt med gode simulatorer for standardbiler en stund, og det var derfor svært spennende å se hva TOCA Race Driver kunne tilby.

Side 1
Side 2
Side 3
Side 4

Realistisk lyd
Et punkt det syndes mye på i spill, og kanskje spesielt i bilspill, er lyd. Også her har Codemasters bestemt seg for å legge listen høyt for konkurrentene. Med Sweet Home Alabama i begynnelsen kunne førsteinntrykket vanskelig vært bedre. Videre i spillet er det dårlig med musikk, men så er det heller ikke vanlig med stereoanlegg i slike biler. Bakgrunnsmusikk er ikke noe savn, snarere er det befriende å kunne konsentrere seg 100% om selve kjøringen. Motorlydene er svært realistiske, det er for eksempel mulig å høre hvor mange sylindere som arbeider under panseret, selv om noen motorer kanskje mangler litt kraft. Lydene varierer dessuten innen hver motortype. Surround er også godt gjengitt. Med høyttalerne riktig plassert hører du straks hvilken side motstandere kjører på, og blir du påkjørt bakfra hører du tydelig at det smeller "der bak". Fra tid til annen får du informasjon fra teamet, noe som aldri er plagsomt, men sjelden direkte nyttig. Det hjelper til med å få den rette følelsen, og en sjelden gang kan det være greit å få en påminnelse om at det er siste sjanse til å gå i depot.

I tillegg til at spillet er historiedrevet er også den kunstige intelligensen (AI) nyvinnende. Det mest markante er at motstanderne legger merke til hvordan du kjører og oppfører seg deretter. Dundrer du inn i baken på en av dem i full fart kan det godt hende du får smake din egen medisin ved en senere anledning. Slike hevnaksjoner tilfører spillet litt krydder. Det er bare litt synd at konkurrentene har tygd litt for mange hormontabletter, de kan til tider være plagsomt aggressive. Det blir et dillemma hvordan en skal kjøre. På den ene siden kan det være fristende å benytte motstandere som rekkverk for å stjele et par plasser i en krapp sving, men på den andre siden kan du risikere at en motstander sender deg rett i rekkverket i en vendetta senere i løpet.

Dette gjør at du alltid må være påpasselig med hvordan du kjører. Det nytter ikke å brøyte seg vei. Litt synd er det likevel at det er frykten for hevnaksjoner som tvinger deg til å kjøre pent, og ikke regelverket. AI-en briljerer når det gjelder konkurranse de andre bilene seg i mellom. Bli ikke forundret om du ser en motstander snurre en annen. Fra tid til annen feilberegner de også svinger, får sleng på bilen, eller kolliderer med andre. De holder seg stort sett til idealsporet, men forbikjøringer foretar de overalt hvor en sjanse byr seg. Blokkerer du på den ene siden prøver de seg på den andre. Hvor motstanderne befinner seg ser du på en rød pil som viser deg når og hvor de kommer, dette gjør at blokkering blir en viktig strategi, akkurat som i virkeligheten. Pilen fungerer utmerket, men det er likevel litt rart at det ikke finnes noe speil. En skikkelig simulator burde ikke mangle noe så enkelt og vesentlig som et speil.

Veien til suksess
I noen løp er det obligatorisk med et depotstopp, da gjelder det å være litt taktisk. De AI-styrte bilene har en tendens til å kjøre inn etter første eller andre runde, er du ikke så tidlig i depotet at du er sikker på å komme først ut igjen risikerer du å kjøre i kø på vei ut. Slikt kan fort ruinere et løp fullstendig. Da er det kanskje bedre å vente til alle andre har vært inne, og krysse fingrene for at forspranget du opparbeider er stort nok til at du kommer ut i tet etter ditt stopp. Det er opp til spilleren å velge hvor mye mekanikerne skal rette opp, det tar tid å reparere et totalvrak fullstendig, da kan det lønne seg å kjøre et par runder med nedsatt bil isteden. Motstanden er varierende, men stort sett hard, og ofte må en ta til takke med en plass midt på resultatlista. Dette fordi noen av motstanderne kjører bedre enn andre, slik at det som regel blir en viss spredning i feltet. Det er mulig å utkonkurrere motstanderne, men det krever at du er godt kjent med banen, og at du har en god dag. Her vinner du ikke fordi bilen din går fortere enn motstandernes. Forbikjøringer må du, som i virkeligheten, foreta ved hjelp av optimale bremsepunkt og godt sporvalg, ikke ved overlegen toppfart.

Force Feedback må nevnes i dette spillet. Den er meget naturtro. Kastene bilen får når den blir påkjørt virker ekte, og avhengig av hvilke hjul bilen drar på kan du formelig føle kreftene som er i sving. Det merkes lett når bilen snurrer. Det er lett å vri hjulene i samme retning som piruetten, men vesentlig tyngre å svinge motsatt for å rette opp. Dette virker spesielt godt inn på kontraslenger, men det kan ta litt tid å venne seg til dette. Det kan virke som Codemasters er litt for stolte av systemet sitt. Som standard er effektene alt for sterke, og det er nærmest umulig å kjøre. Dette kan heldigvis finjusteres i spillets konfigurasjon. De som måtte ha problemer med kontrollene kan glede seg over at det slippes en oppgradering i løpet av få dager.

Denne skal blant annet tilby en ny kontrollmodus spesielt beregnet på ratt. Codemasters har forstått noe ikke alle bilspillutviklere har; kurbs er ikke glatt. Det rister godt når forhjulet kommer opp på kurbsen, også dette er svært realistisk. Gameplaymessig virker spillet også ganske gjennomarbeidet. Et smart trekk er for eksempel en ventetid på et par sekunder fra pause blir slått av til spillet fortsetter. Det gjør det mulig å sitte klar med gassen i bunn og begge hender på rattet når spillet kjører i gang. Lagring er også løst på en god måte. I seriene er det kun mulig å lagre mellom annet hvert løp, du kan altså ikke prøve hvert enkelt løp om og om igjen, men må takle et par løp på strak arm hvis du skal gjøre det bra sammenlagt.

Side 1
Side 2
Side 3
Side 4

Siste fra forsiden