Tokyo Game Show 09: Dag 2

Tokyo Game Show 09: Dag 2

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på nettstedet Spillverket, og er ikke skrevet av redaksjonen i Gamer.no. Spillverket ble slått sammen med Gamer.no den 12. januar 2011, og vi har lagt ut artikkelarkivet som en tjeneste for gamle og nye lesere. Les mer

(Tokyo, Spillverket.no) Fredag, andre dag av Tokyo Game Show går mot slutten og i dag var den siste dagen hvor bare journalister og bransjefolk var til stedet. Derfor måtte jeg benytte anledningen til å få sett mest mulig av det som skjedde på gulvet, for når dørene åpnes for de spillglade massene i helgen vil det bli ganske umulig å rekke over noe som helst.

Assassins Creed 2 var spillbart for alle på gulvet i messehallen.
Assassins Creed 2 var spillbart for alle på gulvet i messehallen.

Mitt første mål for dagen var å få testet ut Assassins Creed 2, et spill som jeg har gledet meg til å få prøvd lenge. Etter å ha bekreftet at jeg var gammel nok ble jeg sluppet inn i køen, og det føltes ganske rart å ha et skilt rundt halsen som konstaterte at jeg faktisk var over 18 år. Etter å ha ventet i omtrent en halvtime foran en skjerm som viste den samme traileren til spillet om og om igjen, slapp jeg endelig inn.

Spillet var dubbet til japansk (selvfølgelig) og det var også all tekst og dermed også alle kontrollbeskrivelsene. Heldigvis kunne herren som skulle forklare meg hvordan spillet fungerte prate litt engelsk og etter som jeg kom igang gikk det fint å spille. Jeg fikk kontroll over Ezio i det han fikk et oppdrag som gikk ut på å ta ut fem spesifikke vakter for å klargjøre for et større oppdrag.

Det er litt vanskelig å bedømme hvor flott ting ser ut når du spiller på en stor flatskjerm og står bare 30 cm unna, men Venezias gater virket i hvert fall imponerende lekre ved første øyekast. Gameplaymessig er spillet veldig likt det forrige. Du klatrer på vegger og tak, tar ut vakter og hjemmer deg i vogner med høy. Så vidt jeg kunne se var det ingen flaggsamling denne gangen.

Dette var vel ikke det mest praktiske stedet for en duell...
Dette var vel ikke det mest praktiske stedet for en duell...

Michael Capps, president i Epic, hevder at den beste måten å lage en oppfølger på er å lage det samme spillet på nytt, men med mer av alt. Det virker som om Ubisoft Montreal har valgt å følge dette mantraet. Protagonisten har nå et mye bredere arsenal å velge mellom. I tillegg til de gamle våpnene har du blant annet fått forgiftede kastekniver, røykbomber og skal vi tro traileren som jeg så 30 ganger mens jeg stod i kø, en pistol. Du kan også kaste mynter for å sende vaktene ut på villspor mens du sniker deg forbi dem.

Det er nå innført et pengesystem hvor du tjener penger for å utføre oppdrag og kan bruke disse på å kjøpe nye våpen og gadgets, og også ansette folk til å beskytte deg i enkelte områder av byen. Den mest etterlengtede forandringen er kanskje at du endelig kan svømme, noe som er særs praktisk med tanke på at spillet er satt til Venezia. Desverre er det fortsatt litt kronglete å bevege seg på områder hvor det er mange kanter, som for eksemplel de smale bryggene. Karakteren din skjønner aldri helt om du ønsker å hoppe i vannet eller fortsette på land og dermed må du ned i ruslefart for å komme deg dit du skal.

Svalestup fra høye tårn til små høystakker fungerer like bra i Venezia som det gjorde i Levanten.
Svalestup fra høye tårn til små høystakker fungerer like bra i Venezia som det gjorde i Levanten.

De som hadde håpet at spillet skulle legge mer vekt på sniking enn forgjengeren, tror jeg vil bli skuffet. Det er fortsatt et actionspill med snikeelementer, og det er mer fokus på å rømme etter du har tatt noen av dage, enn å drepe uten å bli lagt merke til. Nå må det sies at jeg fikk ganske begrenset tid med spillet så dette er på ingen måte noen endelig dom, men til syvende og sist satt jeg igjen med et ganske positivt inntrykk av spillet. De hadde kanskje ikke gjort alle de forandringene som jeg hadde håpet på, men det er kanskje bare jeg som egentlig ønsker at Assassins Creed skal bli et Hitman-spill satt i middelalderen. Jeg er rimelig overbevist om at Ubisoft med Assassins Creed 2 gjentar suksessen fra det forrige spillet.

Ååå så sint!
Ååå, så sint!

Så mange spill å prøve og så liten tid. Jeg rakk ikke å spille God of War 3, men fra hvordan det ser ut kan jeg love at det er akkurat det fansen vil at det skal være. Nok et ekstremt episk eventyr, hvor Kratos hogger og lemlester seg på tvers gjennom en pervertert utgave av gresk mytologi. Når spillet kommer i mars vil gudene få føle Kratos' vrede og med nye våpen, ferdigheter og enda mer sinne, ser det ut til å bli en actiontrip fra første til siste stund.

Det spillet som kanskje ser vakkrest ut er Heavy Rain. Det er veldig vanskelig å forklare hva dette spillet egentlig er, men dersom du har spilt Quantic Dreams' forrige spill, Fahrenheit (Indigo Prophecy) er det lettere å danne seg et inntrykk. De går for å lage en så realistisk gjengivelse av mennesker som mulig, og at utviklerne innehar et eget motioncapture-studio virker ganske åpenbart. Med faren for uncanny valley-effekten hengende over seg er dette et tøft designvalg, men tilsynelatende har de lyktes med det.

Om ikke menneskenes bevegelser i Heavy Rain er helt identiske med virkeligheten, må likevel Quantic Dream regnes som pionerer på området.
Om ikke menneskenes bevegelser i Heavy Rain er helt identiske med virkeligheten, må likevel Quantic Dream regnes som pionerer på området.

Heavy Rain fokuserer på realistiske karakterer og en voksen historie. Gameplayet er basert på quicktime-events og det er lett å ta ordene "interaktiv film" i munnen når man ser spillet. Hvis man skal tro utviklerne vil spillets historie ha så mange mulige vendinger basert på spillerens handlinger at man ønsker å spille det gjentatte ganger. I en verden full av actionspill seiler Heavy Rain opp som ett av de aller mest interessante spillene for 2010.

I jungelen av alle spillene glemte jeg nesten bort at jeg hadde an avtale med skjebnen. Rundt 40 journalister skulle møtes i en episk duell om hvem som er mest hardtslående og har best reaksjonsevne. Nasjonal stolthet stod på spill, hvem skulle ha æren av å løfe den store papp-plakaten som bevis på å være den beste Tekken 6-spilleren? Når ingen andre nordmenn tok kallet, ble det opp til meg å forsvare konge og fedreland på storscenen til Namco Bandai.

Innledningsvis kan jeg kanskje fortelle at jeg aldri har eid et Tekken-spill i hele mitt liv. Jeg har spilt en del fightingspill, men siden PS3 er min første Playstation-konsoll har jeg ingen Tekken-tradisjon. Derfor satte jeg meg til hos Sony og tjuvtrente litt. Karakteren min ble Christie og jeg lærte meg noen "sweet moves". Så, med en halvtimes trening bak øret var jeg klar for kamp.

Deltakerne ble delt i to puljer, en skulle spille på Playstation 3 og den andre på Xbox 360. Jeg havnet i den siste gruppen. Alt foregikk på japansk så det var litt vanskelig å følge med, men jeg allierte meg med Dan Maher fra Xbox Insider og sammen klarte vi å gjette oss frem til hvordan dette skulle foregå. Første runde ble en lett match. Da journalisten jeg skulle møte i første runde ikke møtte opp, gikk jeg videre på walkover. Uten å løfte en finger hadde jeg oppnådd mitt mål for turneringen.

Min motstander måtte bite i det sure eplet, og plutselig var jeg i semi-finalen.
Min motstander måtte bite i det sure eplet, og plutselig var jeg i semi-finalen.

I andre runde skulle jeg opp mot en representant fra Weekly Famitsu, et av de største japanske spillmediene. Det virket som om han hadde kontroll på hva han gjorde, men jeg hadde en enkel strategi; å angripe så raskt og så mye som mulig. Jeg kastet alt jeg hadde på ham, og selv om han fikk inn et par slag kunne han ikke stå i mot mine sparkkombinasjoner. Han gikk i bakken både i første og i andre runde og jeg gikk videre til semifinalen.

Nok en gang beseiret jeg Famitsu. Regner med at jeg nå er svartelistet fra alt fremtidig samarbeid med dem.
Nok en gang beseiret jeg Famitsu. Regner med at jeg nå er svartelistet fra alt fremtidig samarbeid med dem.

I semifinalen ventet nok en japaner, også han fra Famitsu. Han var veldig utagerende og hadde åpenbart troen på seg selv. Nå var det ingen europeere eller amerikanere igjen. Det var meg mot Japan. Kampen begynte og igjen slengte jeg alt jeg kunne på ham. Med mange lave spark og et par flotte unnamanøvre vant jeg første runde med minst mulig margin. Nå måtte jeg bare klare en runde til, så ville jeg være i finalen. Min taktikk var den samme og igjen ble han tatt litt på senga, men nå ble han raskere med på notene og blokkerte meg hele veien. Vi var netsten tomme for liv begge to da vi begge satte inn nådestøtet. Det ble en dobbel knockout og vi gikk begge i bakken. Siden jeg vant første runde var jeg da plutselig i finalen.

Finalistene skulle intervjues og Namco Bandai hadde heldigvis tatt forbehold og skaffet en oversetter. Så der stod jeg, en arm spilljournalist fra lille Norge foran folkemassen og ble intervjuet som om jeg var en stor idrettsutøver. Hva syns du om kampen? Hvordan føltes det å vinne? Hva tror du om finalen? Min motstander var en japansk journalist fra Game Watch som vistnok var en tidligere Tekken-mester. Kunne det holde helt inn? Skulle jeg vinne en "figthing stick" signert av Harada-san, skaperen av Tekken?

Min taktikk var ikke forandret. Storme i angrep uten noen tanke på å forsvare seg. Dette så ut til å fungere for jeg fikk inn mange kombinasjoner og plutselig hadde jeg vunnet første runde. Så nær. Jeg kjente smaken av seier i munnen. Enorm ære og prestisje var innen min rekkevidde. Men da andre runde startet sluttet angrepene mine å virke. Han hadde skjønt taktikken min og blokket meg, for så å slå til når det åpnet seg et vindu. Dermed gikk neste runde til ham.

I finalen måtte jeg gi tapt. Hvordan skal jeg konkurrere mot et grep som det?
I finalen måtte jeg gi tapt. Hvordan skal jeg konkurrere mot et grep som dette?

En runde gjenstod og hjertet mitt banket. Plutselig kjente jeg varmen fra lyskasterne og de mange øynene som tittet opp på meg. Hadde jeg vært en mer erfaren Tekken-spiller hadde jeg lagt om taktikken min. Men jeg hadde ikke øvd inn en plan B og trodde vel heller ikke at jeg ville trenge en. Runde tre gikk som den forrige og min motstander vant lett. All heder og ære til min motstander som vant fortjent, men jeg hadde vel all grunn til å være fornøyd med egen innsats. Jeg hadde forsvart vestens ære på østens hjemmebane og tilsynelatende levert god underholdning.

Selv om denne turneringen på ingen måte var offisiell, liker jeg nå å tenke at jeg er verdens nest beste spilljournalist i Tekken 6 på Xbox 360. Det har så langt vært skuffende få agenter som har kontaktet meg og jeg har heller ikke blitt tilbudt noen sponsoravtaler. Men jeg er ved godt mot. I morgen skal jeg prøve Project Natal, da slippes også alle japanske spillentusiaster inn på gulvet. Det er jo disse deltakerne som setter "show" i Tokyo Game Show.

Kommentarer (12)

Forsiden akkurat nå

Til toppen