Anmeldelse

Tom Clancy's Rainbow Six: Lockdown

Stram kevlar-vesten, fest hakeremma på hjelmen og sjekk at børsa er ladd. Onkel Tom har ringt og satt oss på en ny sak - igjen.

Side 1
Side 2

Forferdelig kunstig intelligens
Den såkalte spillbarheten man finner i karrieremodusen er nærmest ikke-eksisterende. En stor del av dette skyldes det jeg har nevnt på forrige side, men også den kunstige intelligensen er nødt til å stå i stram givakt. Rainbow Six: Lockdown har to vanskelighetsgrader men ingen av disse skal høste skryt for dyktige med- og motspillere. Å drive anti-terror med de datastyrte medspillerne kan før du aner det utvikle seg til å bli en farse hvor du har barnehageunger med i en godtebutikk. Du kan aldri være helt sikker på hvor du har hele laget ditt, selv om dette er noe av det viktigste i et slikt yrke. Det verste jeg ser er når personen som skal først inn i et rom etter døra er åpnet, går baklengs inn i rommet med geværmunningen pekende ut mot sine lagkamerater. At de løper inn i hverandre eller setter seg fast på de helt utroligste plasser er heller ikke uvanlig.

Hvis medspillerne er dårlig, så er motspillerne om mulig verre. De titter frem fra en kasse, skyter noen skudd og gjemmer seg bak kassen sin igjen. Denne sekvensen repeteres i samme tidsmessige intervaller med samme bevegelser til det uendelige. Mens du skyter på mannen bak kassa, spaserer en annen terrorist helt apatisk og uanfektet rundt i rommet selv om kulene hagler rundt ham.

Middelmådig grafikk
Jeg skal ikke påstå at Rainbow Six: Lockdown er den fineste andungen i flokken. Grafikken er som man sier det; helt grei, men plages til tider av et slags pikslete slør og en dårlig fysikkmotor på omtrent alt utenom kulissene. Nivåene er lite detaljerte og enkelte ganger nesten identiske. Til å begynne med ser det ut som store og flotte arealer for litt action, men når alt kommer til alt sperres deler av disse nivåene av med mer eller mindre heldige løsninger for å komprimere det hele. Enkelte plasser ligger det en stein på størrelsen med et lite tebord foran en døråpning - og nei, selv om disse supersoldatene sikkert løfter hele sin families vekt i benken, blir de i møtet med denne lille steinen degradert til en blind rullestolbruker. Jeg skjønner jo at utviklerne må avgrense spillearealet, men slike løsninger er rett og slett bare irriterende. Jeg savner også et bedre skille av kontrastene lys og mørke. På enkelte nivåer løper du rundt og slår nattbriller av og på i hytt og gevær. Splinter Cell-spillene har en flott balanse på dette feltet, det hadde nok vært noe å lære der.

Lydsiden er på samme måte som grafikken helt grei. Den stadfester sitt nærvær brått med en granateksplosjon, men er ellers bare til stede på godt og vondt. Lyd er viktig, og burde egentlig prioriteres mer enn det blir i mange spill. I Rainbow Six: Lockdown er det stort sett våpenarsenalet som står snakkingen, men når en eller annen tar bladet fra munnen er det ingen salige ord eller hallelujah-forkynnelse, men snarere et snevert og lite dynamisk ordforråd som repeterer seg selv i om og om og om igjen. En ting som enkelt kunne vært gjort for å øke realismen på lydsiden er å ha en troverdig rollebesetning. Man får ofte kommandoer over radioen fra blautfisken Rainbow Five, og det er nesten som om man ikke orker å lytte etter hva han sier engang. Kommandoene i et militært hierarki må komme fra en mann som har baller, ikke VW New Beetle.

Er alt bare svart med dette spillet?
Nei det er ikke helt svart, det er faktisk ikke mørkere enn at du kan se ganske klart med ett rimelig utviklet nattsyn. Selv om spillet har sine dårlige sider, finnes også gode. Jeg mistenker at Ubisoft Montreal har forsøkt å gjøre spillet litt mindre taktisk og litt mer actionpreget for å nå ut til et større publikum. Slik det fremstår, er det en dårlig hybrid mellom actionbaserte førstepersonsskyterne og taktiske skytere med simulasjonselement.

Rainbow Six: Lockdown er - til tross for ganske krass kritikk - ikke et håpløst spill, men snarere en udugelig oppfølger. Det kan nok slukke litt av de taktikkavhengiges tørst, men kommer inn i en sjanger hvor det finnes en bråte overlegne motstandere med Ghost Recon-serien som et godt eksempel. Det er en middelmådig tittel som vakler videre på forrige kapittels utbrente føtter, og jeg er sikker på at om Red Storm hadde tatt det med tilbake på kontoret og finpusset noe av slurvarbeidet, kunne det blitt et bra spill.

Spillets styrke er uten tvil flerspillerdelen. Det er mulighet for både å spille gjennom oppdragene i samarbeidsmodus sammen med venner hjemme i stua. Jo flere kokker jo mer søl sier strofen, og selv om det er morsomt bekreftes absolutt det gamle ordtaket her. Det er Live-delen som blir din makker frem til du legger spillet på hyllen. Her er det en slags karrieremodus som eksisterer parallelt med enspillerdelen. Du får penger, poeng og går opp i level ettersom du spiller rundt omkring på de serverne som finnes. Pengene kan brukes til å kjøpe nytt utstyr, og poengene kan brukes for å øke din spillers attributter.

Konklusjon
Tom Clancy's Rainbow Six: Lockdown er et spill som ser ut til å dele seg i to fraksjoner på to måter. På den vertikale skalaen strides den negative enspiller og den positive flerspillerdelen. På den horisontale slites det mellom det nesten fraværende taktiske og det mer vektlagte actionpregede aspektet. En proporsjonal linje på grafen viser da at spillopplevelsen er best om du skal spille med andre for litt ren action, og aller dårligst om du er en sann taktiker uten online-planer. Hvis du ikke har tenkt og spille på Internett er en investering i dette spillet helt håpløs. Hvis du bruker Xbox Live skjer et eventuelt kjøp på eget ansvar og jeg tror kanskje du kommer til å bli skuffet, for alternativene er så mange flere og så mye bedre. Ubisoft Montreal prøvde kanskje å utvikle Rainbow Six-serien, men det endte med at de skjøt seg selv i leggen og leverer et litt slurvete og middelmådig produkt, et produkt som ikke har noe annet formål enn å fungere som sammenligning for å vise hvordan slike kan lages bedre. De har rett og slett tatt spillet for langt fra sine røtter.

Side 1
Side 2

Siste fra forsiden