Anmeldelse

Tom Clancy's Splinter Cell

I Splinter Cell spiller du agenten Sam Fisher, som jobber for en underavdeling av NSA kalt Third Echelon. Du jobber alene, og med hele verden som ditt arbeidsområde. Din hovedoppgave er å bekjempe terrorisme, på terroristenes egen banehalvdel. Nå skal du bevise at du duger til jobben som verdensfredens beskytter. Som verktøy til å gjøre dette har Ubi Soft gitt oss årets desidert peneste spill.

Side 1
Side 2
Side 3

Spillbarheten
Som sagt er grafikken i spillet helt utrolig bra, det samme gjelder spillbarheten. Da er to av elementene som trengs for å gi et godt spill på plass. Hvordan er det så med lyden? Lyd er jo også en veldig viktig del av spill i dag. Du kan ha så fet grafikk du bare vil, hvis ikke lyden holder samme standard blir ikke illusjonen komplett. Heldigvis kommer ikke spillet til kort her heller. Det er tydelig at det er gjort en grundig jobb med lyden i spillet, det være seg det gjelder lyder fra omgivelsene, dialog eller lydeffekter. Jeg skal innrømme at jeg har hatt begrenset med erfaring i bruk av lyddempede våpen, men det høres i alle fall bra ut i spillet.

Det samme gjelder eksplosjoner, dirking av låser og bruk av andre hjelpemidler Sam Fisher har med seg. Ellers er lydene fra omgivelsene gode. Du hører hunder som gjør, musikk og andre lyder du vanligvis hører om du går rundt i byen en sen kveld. Spillet nyter godt av 5.1 surround lyd. Det er ikke bare en morsom detalj, det er også et viktig verktøy. Det er mye lettere å kverke en vakt når du faktisk kan høre hvor han er, som når han kommer snikende opp bak deg. Heftig er det også å høre kulene fra fienden smelle i veggen bak deg, eller å høre vakter som roper og skriker bak deg i det du stikker fra et sted. Ubi Soft har leid inn skuespillere til å ta seg av dialogen i spillet, og disse gjør jobben sin på en tilfredsstillende måte.

Dialogen i filmklippene mellom oppdrag høres bra ut, og binder spillet sammen på en fin måte. Det er også store mengder dialog inne i spillet, alt fra vakter som diskuterer helt meningsløse ting, til vakter som uvitende gir deg masse nyttig informasjon. Ellers går det mye i korte setninger, som når Sam Fisher truer folk, eller når folk løper livredde bort fra deg. Det er også en del musikk i spillet, både i menyene og in-game, og denne er av den typen musikk vi er vant til fra andre Tom Clancy-spill. Straks du kommer opp i en farlig situasjon, som når noen har oppdaget deg, vil musikken bygge seg opp. Når faren er over roer musikken seg sakte ned igjen. Alt i alt er lyden godt gjennomarbeidet i spillet, den scorer ikke fullt så høyt som grafikken, men jevnt over er opplevelsen god.

Konklusjon
Splinter Cell var på forhånd regnet som årets beste spill. Det vant en haug med priser allerede før det kom ut, deriblant spillkritikernes pris på E3. Splinter Cell er en nytelse, grafikken er bunnsolid, sannsynligvis den beste i et konsollspill noensinne, og blant det beste som noensinne har blitt prestert i et spill. Når lyden følger opp i samme sporet, gir det en meget god audiovisuell opplevelse, da sitter vi allerede med et vanvittig sterkt spill. Derfor er det deilig å kunne konstatere at Splinter Cell ikke bare er eyecandy og lekker lyd, spillbarheten er av en annen verden. Det var reint vondt å legge fra seg spillet til tider, men dessverre er det slik at kroppen trenger næring og søvn. Det hele kan summes opp slik; Alle som eier en Xbox er pliktet til å ha dette spillet, det er en nytelse fra ende til annen!

Side 1
Side 2
Side 3

Siste fra forsiden