Anmeldelse

Two Worlds II

Et nytt blikk på magien

Dette rollespillet er mer nyskapende enn tittelen skulle tilsi.

Det er noe grunnleggende appellerende ved rollespill. Å fordype seg i en virkelighetsfjern verden, hvor du selv er personen som bærer verden på dine skuldre er en svært god måte å unnslippe hverdagens kjas og mas på.

Er det en spillsjanger som får undertegnede til å sitte til langt ut på natten så er det rollespill. Men uansett hvor mye privatlivet lider, uansett hvor mange venner og kjærester som forsvinner ut av livet ditt – man er alltid mer enn villig til å ofre tresifrede antall timer for den neste store virkelighetsflukten.

Det første Two Worlds slo aldri an ordentlig, til tross for interessante ideer. Er Two Worlds II i stand til å stenge sprengkulden og mørket ute?

Som forventet?

På mange måter er Two Worlds II akkurat det du forventer av et vestlig rollespill med en middelalder-setting. En stor, vakker verden med massevis av ulike monstre som kan drepe deg når som helst? Jepp. Halvklønete slåsse- og ridesystem og nok våpen til å gjøre selv den mest patriotiske sørstat-amerikaner misunnelig? Jada.

Til tross for at spillet er et typisk rollespill på de fleste måter, gjør også Two Worlds II en hel del som er både nytt og spennende. I Two Worlds II har du som i mange andre rollespill tre forskjellige klasser å grene ut i fra: Trollmann, kriger og bueskytter. Forskjellen er at dette spillet er langt i fra like begrensende som mange andre rollespill, og du kan lett lage en kombinasjon av disse tre.

Graden av valgmuligheter man har i dette spillet kan nesten være skremmende til tider, og en mangelfull manual og lite beskrivelser i spillet sørger for at eksperimentering er absolutt nødvendig. Men derfor blir det desto mer tilfredsstillende når du endelig forstår hvordan ting fungerer.

Tvungen utforskning

Hver klasse, om man i det hele tatt kan kalle det det, har en rekke ulike egenskaper og angrep man kan låse opp og oppgradere etterhvert som man stiger i nivå. Men for å i det hele tatt kunne bruke disse egenskapene må man finne den rette boken eller kjøpe disse for heftige summer. Få av egenskapene er opplåst fra begynnelsen av, og det kan ta ganske mange timer før man får mulighet til å skreddersy karakteren i noen særlig grad.

Ting som dette gjør at man er mer eller mindre nødt til å utforske mye i Two Worlds II. Ikke at det er noen dum ting egentlig, det er mye å vakkert å se i Antaloors nydelige terreng. Mange vil også sette pris på tonnevis av skjulte skatter og grotter med livsfarlige monstre skjult i hver krik og krok.

Det er gøyalt nok å slakte disse monstrene med alt i fra sverd til øks eller kanskje bue. Men det som både er suverent morsomst, og også suverent mest krevende, er å fokusere på magi.

Magisystemet i Two Worlds II er kanskje det beste jeg har opplevd i et vestlig rollespill til nå. Kort sagt finner du ingen ferdige formler i Two Worlds II, vil du ha en formel som setter fyr på fiendene dine og overfører liv til deg samtidig, må du finne oppskriften selv ved å prøve deg frem.

Les også
Bioware har troen på Mass Effect 3

Magi til besvær

Systemet er alt for komplisert til at jeg kan gå i detalj her, men nesten hva som helst er mulig i dette spillet, så lenge man har funnet de rette magikortene. Du kan for eksempel bruke et iskort sammen med et prosjektil-kort sammen med enda et annet kort som gjør at kula spretter når den treffer vegger og lignende. Vips så har du funnet opp en måte å skyte is rundt hjørner.

Er du lei av at fiender står og hakker på deg mens du forsøker å svinge tryllestaven? Da vil kanskje et mini-jordskjelv som blir en giftgass og deretter tilkaller flere skjelettkrigere som kjemper for deg være nyttig.

Jeg brukte nesten mer tid i menyene enn jeg gjorde i selve spillet, hvor jeg prøvde ut alle slags mulige kombinasjoner for å skape kompliserte og stilige trylleformularer. Men magi er nyttig også utenfor kamp. Usynlighet, levitasjon og dirking av låser er alle sammen mulig ved å bruke magi, for å nevne noe.

Det krever riktignok betraktelige ressurser før man kommer ordentlig i gang med å lage virkelig nyttige formler i spillet, men når man først har kommet over kneiken sitter det virkelig som et skudd.

Historiefortelling Uwe Boll ville være stolt av

Historien vi må ta til takke med i dette spillet er av den tradisjonelle sorten og langt i fra magisk. Man styrer en ung helt som, for å redde sin søster fra en grufull skjebne, ser seg nødt til å avsette landets tyranniske hersker, som tilfeldigvis er mer eller mindre uovervinnelig.

Selv om premisset er ålreit, faller spillet totalt på trynet så fort menyen er ferdig lastet. Handlingen i seg selv er helt sikkert helt OK, men måten den blir fortalt på er ingenting annet enn forferdelig.

På det visuelle nivået er spillet slettes ikke ille, selv om ansiktsanimasjonene kanskje ikke er til å rope hurra for.

Det som ødelegger helt ufattelig mye er dialogen. Det er tydelig at folkene bak spillet ikke har engelsk som morsmål, setningsoppbygning og ordbruk er kunstig nok til å svekke troverdigheten til universet betraktelig. Enda verre er det at språkbruken er så merkelig at jeg halvparten av tiden rett og slett ikke forstod hva menneskene jeg møtte på prøvde å fortelle meg.

Og når det gjelder stemmene man får høre i spillet, vil jeg anbefale at du rett og slett bare demper disse i spillets innstillinger. Kanskje har jeg blitt bortskjemt av Bioware- og Bethesda-titler, men er det virkelig nødvendig å leie inn folk som helt tydelig aldri har stått foran en mikrofon før? Fyren som har stemmen til hovedpersonen er kanskje den verste av de alle, merkelig nok.

Kvaliteten på både stemmeskuespillet og selve manuset er så latterlig dårlig at det hele blir ufrivillig komisk. Man skulle kanskje tro at dette var noe som var mulig å overse, det er jo tross alt bare innpakningen det står på. Men på grunn av den heslige presentasjonen slet jeg virkelig med å bry meg det dugg om både personene jeg møtte på og verdenen forøvrig.

Det er helt sentralt for rollespill at man klarer å leve seg inn i spillet, kjenne seg igjen i personenes vanskelig valg og føle et eller annet for karakterene man møter på i verdenen. Når dette elementer er helt fraværende så blir spillet dessverre mange hakk mer monotont og mindre meningsfylt.

Mye kunne vært reddet hvis utviklerne hadde droppet stemmer og leid inn en engelskkyndig til å lese over manuset.

I Two Worlds II følger det også med en ordentlig flerspillerdel, med ulike modi. Denne er overraskende gjennomført og gøyal, spesielt sammen med venner. Hvis spillets betraktelige lengde skulle vise seg å komme til kort er det fullt mulig å trekke en god del timer ut av denne MMO-aktige flerspillermodusen.

Konklusjon

Rent spillmessig er Two Worlds II et svært gjennomført rollespill. Utviklerne har forsøkt på mye og lykkes i stor grad med alt. Graden av valgfrihet man har i spillet kan av og til virke overveldende, men til gjengjeld er det utrolig tilfredsstillende når man finner ut av saker og ting selv.

Likevel har spillet milevis å gå når det gjelder å huke tak i spilleren og virkelig engasjere. Two Worlds II er et rollespill som definitivt er verdt en kikk, men hvis du forventer et spill som kan kompromissløst dra deg inn i en fantastisk verden med magi, orker og usannsynlige helter vil spillet kanskje ikke levere helt.

Les også:Hva pønsker Bioware på?
Les også:Dragon Age tar turen til Facebook
Les også:Anmeldelse: Fallout: New Vegas


Siste fra forsiden