BLOGG: Unikt spilleksperiment
Blogg

Unikt spilleksperiment

Noe av det beste jeg vet med jobben som skribent for Gamer.no er at jeg en gang i blant kan fortelle folk om spennende spill de kanskje ikke har hørt om før, og kanskje overbevise dem om at de er verd å prøve. Dette er jeg selvsagt ikke alene om, og som spillinteressert elsker jeg å lese slike artikler som andre har skrevet. For en tid tilbake kom jeg over en serie svært interessante artikler om det relativt ukjente russiske spillet Pathologic, som kom ut i 2005 (advarsel: artiklene er fulle av historiemessige detaljer). Jeg hadde allerede kjøpt spillet, etter å tidligere ha lest flere spennende saker om det, men den første gangen jeg spilte tok det ikke lang tid før jeg gav opp.

Skuespillere på Pathologics scene.
Skuespillere på Pathologics scene.

Ny sjanse

Denne gangen bestemte jeg meg imidlertid for å gi spillet en skikkelig sjanse. Jeg installerte det på nytt, og spilte i noen timer. I utgangspunktet tenkte jeg at det kom til å bli med det, for jeg var egentlig ikke så veldig interessert i å fortsette. Men dagen etter hadde jeg ikke så mye bedre å gjøre, så jeg fortsatte å spille. Og vips: Jeg ble hektet.

Pathologic er et ekstremt interessant spill, og noe av det mest interessante er kanskje selve utgangspunktet for handlingen. Her spiller du en av tre ulike personer som kommer til en avsidesliggende by ett eller annet sted i det enorme russiske steppelandskapet. De tre personene har alle ulike mål, men det tar ikke lang tid før fokuset endrer seg – samtidig med at de dukker opp, bryter det nemlig ut en mystisk og grusom sykdom i byen. Målet blir dermed å bekjempe denne sykdommen, ved hjelp av alle mulige midler.

Fienden i Pathologic er med andre ord ikke noen hær eller monstre, men en usynlig morder som samvittighetsløst dreper alle den kommer over. Denne dødelige pesten ser imidlertid ut til å påvirke mer enn bare menneskene – infiserte hus får det som mest av alt ser ut som merkelige utslett, og det ser nesten ut som det er selve byen som er under angrep av det mystiske viruset, ikke bare de uheldige menneskene som bor i den.

Omgivelsene i Pathologic er svært dystre.
Omgivelsene i Pathologic er svært dystre.

Åpen verden

Pathologic er et slags åpen-verden-spill. Hele byen er åpen for utforskning, og du kan generelt dra dit du vil og snakke med hvem du vil. Gameplayet fokuserer i stor grad på etterforskning (nesten som i et eventyrspill), men spillet har også action. I starten er byen rimelig trygg, men den blir farligere og farligere etter som epidemien fører til at samfunnet faller sammen og styresmaktene bruker harde virkemidler i et forsøk på å beholde kontrollen over situasjonen.

I motsetning til mange andre spill av denne typen, innfører Pathologic en stor begrensning som hele tiden henger over deg: Tid. Døgnet har bare 24 timer (hver time varer i cirka fem minutter i vår tid), og for hver dag som går forverres situasjonen i byen. Klokken stopper ikke for å vente på at du skal oppnå det du skal, og hvis du ikke rekker å gjøre alle dagens oppgaver før midnatt, mister du sjansen til å gjøre dem.

Etterforskningen din er i seg selv svært tidkrevende, men den er ikke den eneste grunnen til at du raskt føler tidspresset på kroppen. Du må nemlig sikre at figuren din får i seg nok mat, og at han eller hun får nok hvile. Samtidig må du bruke ulike midler for å holde sykdommen, som du blir infisert av tidlig i spillet, i sjakk. De fleste legemidlene som faktisk fungerer mot sykdommen har dessuten helsemessige bieffekter, så tro ikke at du kan proppe i deg piller for å overleve. Etter som kroppen skades, både i kamp og av sykdommen, må du dessuten bruke smertestillende medikamenter, som har den bieffekten at de gjør deg svært trett. Dette er selvsagt en ulempe når du ønsker bruke tiden på å bekjempe sykdommen fremfor å ligge i sengen.

Død er et sentralt tema i spillet.
Død er et sentralt tema i spillet.

Hold deg i live!

Disse overlevelseselementene blir raskt svært sentrale i gameplayet. Mat koster vanvittig mye penger (etter som byen er i panikkmodus), og det samme gjør alt av medikamenter. Det å rett og slett holde figuren din i live blir dermed en stor og temmelig tidkrevende utfordring, som du på en eller annen måte må klare å kombinere med jakten på en vaksine eller kur mot sykdommen. Resultatet blir et spill der du hele tiden ser på klokken, og hvor du virkelig føler lettelsen i det du kan gå til sengs på kvelden, vel vitende om at du har oppnådd dagens mål. Det å endelig få lov til å hvile har aldri vært så godt som det er i Pathologic.

Dette påvirker spillet på flere måter. Først og fremst gjør det Pathologic til et spill hvor hvert eneste trekk du foretar deg må være gjennomtenkt. Du kan ikke surre rundt uten å ha et mål med det du gjør, for da kaster du bort tid du kommer til å savne sårt når klokka nærmer seg tolv om kvelden og figuren din er i ferd med å falle sammen av utmattelse. Og du kan heller ikke bestemme deg for å kun fokusere på å samle mat, ammunisjon og andre livsnødvendige ressurser, for da stopper etterforskningen, og det har du heller ikke råd til. Men informasjonen du finner hjelper ingen om du sulter i hjel eller blir overmannet av sykdommen.

I tillegg blir som sagt byen farligere og farligere etter hvert som tiden går, og du trues snart på livet av banditter og det som verre er. Ammunisjon er svært begrenset, men hvis du plukker med deg tilsynelatende unyttig dill og dall som du finner underveis kan du bytte til deg kuler fra byens småbarn (byen har et nesten absurd økonomisk system, hvor barna spiller en sentral rolle). Du må også hele tiden holde våpnene dine i topp stand, for hvis ikke blir de raskt unøyaktige og gjør mindre skade.

Byen har mange rare mennesker.
Byen har mange rare mennesker.

Utfordringer i kø

Du kjemper altså to kamper i Pathologic, og begge er tidkrevende og utfordrende. På den ene siden har du kampen for å overleve, og på den andre siden har du kampen for å redde byen – og du er avhengig av å vinne begge. Dette gjør Pathologic til et ekstremt utfordrende spill, som hiver deg ut på dypt vann allerede fra starten av, og som aldri gir deg hjelp når du trenger det. Her må du klare deg selv.

Det største problemet du møter på har med transport å gjøre. Pathologic foregår sannsynligvis tidlig på nittenhundretallet, så her er det ingen biler. Det er heller ingen hester eller andre former for rask transport, så om du skal til den andre enden av byen må du ta beina fatt. Og det tar tid. Det hjelper selvsagt ikke at de fleste oppdragene sender deg på kryss og tvers av byen, og at forsøk på å finne snarveier gjennom bakhager og lignende vanligvis kun resulterer i at du surrer deg fast i lukkede områder og på den måten taper enda mer tid.

Disse tingene gjør det egentlig litt vanskelig å anbefale Pathologic. Vanskelighetsgraden vil kaste mange spillere av lasset relativt tidlig, og etter hvert begynner det å føles som at den eneste belønningen du får for alt slitet, er mer slit. Etter at det har gått en uke i spillet, vil du sannsynligvis føle at det hele er temmelig håpløst og at den beste løsningen kanskje er å sette seg ned i et hjørne og dø sammen med resten av byen.

Tungt spill

Samtidig virker det også på andre områder som Pathologic gjør alt det kan for å knuse pågangsmotet ditt. Situasjonen i byen blir bare mer og mer deprimerende. I tillegg har vi den utrolig bleke og triste presentasjonen – det finnes ikke et hyggelig sted i hele byen, og det tar ikke lang tid før du skjønner hvorfor de fleste innbyggerne allerede ser ut til å ha gått fra vettet. Det virker som hele byen er designet med ett eneste mål for øye, nemlig å knuse alt som måtte finnes av livsglede.

Pathologic er ikke et actionspill, men noen ganger må du forsvare deg.
Pathologic er ikke et actionspill, men noen ganger må du forsvare deg.

Konvensjonell visdom sier at måten russiske Ice Pick Lodge har utviklet dette spillet på er helt feil. Det virker rett og slett som om de har lagt inn en rekke elementer for å sikre at spillet deres ikke skal være moro. Det å spille Pathologic er rett og slett en kamp. Men det er faktisk en kamp vel verd å kjempe.

Jeg vet ikke helt hvorfor, eller hvordan, men Pathologic fungerer. Og det høres kanskje ut som jeg er blitt riv ruskende gal, men jeg tror at hvis Pathologic hadde vært mer moro, ville det ikke fungert like godt. Noen mener at et spills ultimate formål må være at spillerne skal ha det moro – Pathologic fnyser av tanken. Dette er et spill som i bunn og grunn er ute etter å skape andre følelser enn glede og hygge. Ikke sinne og frustrasjon, slik mange dårlige spill skaper, men følelser som desperasjon og håpløshet. Følelsen av å ha en utrolig tung bør på ryggen, og være på nippet til å knekke sammen.

Noen vil garantert ha store problemer med å takle dette. Pathologic går omtrent så langt bort fra Nintendo-tilnærmingen til spillmediet som det overhodet er mulig å gå, og mange vil nok oppleve det som helt grusomt. Jeg liker det imidlertid. På samme måte som jeg ikke vil finne på å se Traffic for å kose meg med en hyggelig historie, eller liker maleriet Skrik på grunn av at det er så fint, spiller jeg ikke Pathologic for å ha det moro. Jeg spiller det fordi det gir meg en unik opplevelse, som ingen andre spill har gitt meg. Den er ikke bare positiv, men det trenger den heller ikke å være for å ha verdi.

Byen er farligst om natten.
Byen er farligst om natten.

Glitrende historie

Som grunnlag for hele opplevelsen ligger dessuten en av spillhistoriens beste og mest tankevekkende historier. Her gjør Pathologic noe veldig spennende. I starten sa jeg at du spiller én av tre figurer som ankommer byen samtidig. Det interessante her er at de to andre figurene befinner seg i spillet med deg. Du vil ofte høre om dem, og du vil av og til få muligheten til å treffe dem. Og det de gjør, er akkurat det samme som det du måtte ha gjort om du hadde valgt å spille som en av dem, i stedet for den figuren du valgte.

Vi får altså mulighet til å oppleve historien fra tre helt ulike synspunkter, og den eneste måten å danne seg et komplett bilde av hendelsene i spillet på, er å spille gjennom det tre ganger. Uforklarte ting som skjer i en gjennomspilling blir forklart i en annen, og ting du gjør i en gjennomspilling påvirker en annen (hvor figuren er til stede og gjør de tingene som du ville gjort om du hadde spilt ham). Og dine nærmeste allierte i én gjennomspilling kan være lite medgjørlige og kanskje til og med fiendtlige i en annen.

Pathologic er ikke redd for å takle store temaer, samtidig som det ikke prøver å fortelle deg hva du skal tenke. Jeg vil ikke røpe for mye om historien her, men som resten av spillet er den fullstendig unik i spillsammenheng, og den har i tillegg en dybde vi ikke ofte ser maken til (noe den selvsagt ha, om den skal tåle å bli studert fra tre ulike synsvinkler, og i praksis stå for tre helt forskjellige førtitimersopplevelser i samme spill).

Spillet foregår sannsynligvis rundt århundreskiftet.
Spillet foregår sannsynligvis rundt århundreskiftet.

Historien er kanskje glimrende, men den blir dessverre ikke fortalt på en særlig god måte, og her er det et velkjent problem med russiske spill som må ta skylden. Oversettelsen til engelsk er nemlig helt grusom. Her snakker jeg ikke om «det var da en klumsete og dårlig måte å si det på»-grusom, men «hva i alle dager er det du snakker om»-grusom. Ofte er det faktisk helt umulig å skjønne hva det er som blir sagt – det virker nesten som oversetteren har brukt Babelfish, og oversatt teksten ord for ord. Russisk tilhører en helt annen språkfamilie enn engelsk, og det er strukturert på en svært fremmed måte, noe som gjør en slik oversettelse nærmest uleselig.

Heldigvis virker det ikke som bare er én person som har stått for oversettelsen. Ofte fungerer den helt greit. Det ser ut som ulike personer har vært ansvarlig for ulike dager i spillet, så det kan gjerne hoppe fra kompetent til nærmest uleselig praktisk talt over natten. Det triste her er selvsagt at den russiske versjonen har fått ekstremt mye skryt for velskrevne tekster, så det er vanskelig å ikke føle at vi går glipp av noe når vi spiller den engelske versjonen. Folk i spillmiljøet jobber visstnok med en uoffisiell oversettelse, men det er uklart når denne eventuelt blir ferdig.

Verd å teste

Jeg vil uansett anbefale deg å kjøpe Pathologic. Hvorvidt du kommer til å like det eller ikke er et helt åpent spørsmål, og selv om du liker det er det slett ikke sikkert du orker å fullføre det. Men uansett hvordan det går, tror jeg du i det minste vil være glad for at du har prøvd spillet. Det er virkelig unikt, og hvis du har en litt over gjennomsnittet interesse for selve spillmediet tror jeg du vil oppleve det som et veldig interessant eksperiment.

En av sjefene i byen.
En av sjefene i byen.

Om du sliter med å finne Pathologic i butikkene (jeg tror aldri jeg har sett det i noen norsk spillbutikk, og det er stort sett utsolgt fra de utenlandske nettbutikkene jeg vet om), kan du kjøpe spillet fra GamersGate-portalen til Paradox Interactive. Der koster det 15 Euro, altså litt under 120 kroner. Det finnes også en demo, men denne gir visstnok ikke et veldig godt bilde av spillet.

Utviklerne av Pathologic har forresten nylig lansert et nytt spill i de russisktalende landene. Dette heter Tension, og virker svært spennende. Forhåpentligvis vil også Tension finne veien til vesten etter hvert, selv om nakenheten vi ser en del av i trailerne muligens vil skremme «politisk korrekte» vestlige utgivere (som elsker vold, men frykter sex som pesten) bort fra prosjektet. Ice Pick Lodge har fortalt at de jobber med en engelsk versjon av spillet, og at oversettelsen er en høy prioritet denne gangen, så vi får bare krysse fingrene.

Pathologic

Windows
Slippdato: 26. mai 2006
Sjanger: Eventyr
Utvikler: Ice-pick Lodge
Utgiver: Buka Entertainment

Kommentarer (26)

Forsiden akkurat nå

Til toppen