Vietcong

Noen husker kanskje den gamle "klassikeren" Nam, et spill som bygde på 3D-motoren kalt Build - som var svært populær i Duke Nukem 3D-dagene. Spillet fikk massivt slakt av de fleste, og mange drar det frem som et "fy, fy"-eksempel nå og da for å illustrere hvordan spill ikke skal lages. Men det var en viss sjarm over Nam, og ingen kan vel si i mot det faktum at hele Vietnam-poenget var svært interessant. Vekk var blodtørstende monstre som ikke var ute etter noe annet enn hjernen din - denne gangen skulle du kjempe mot ekte mennesker. Nam gjorde et iherdig forsøk på å skape en jungel-stemning, noe som ærlig talt ikke var en spesielt stor suksess pågrunn av sin noe begrensede grafikkmotor. Vietcong der i mot, har de teknologiske forutsetningene på sin side. I dag lages det spill som uten problemer kan simulere gigantiske utendørsområder, slik som for eksempel det norske Project I.G.I, eller de populære Delta Force-spillene. Vietcong er ingen umiddelbar klassiker, ei heller et spesielt oppsiktsvekkende spill. Likevel tar det tak i deg, og gir deg en opplevelse verdt pengene.

Munnrapp sersjant
Etter å ha studert innpakningen som merkelig nok forekom på finsk som hovedspråk, var det på tide å pakke sekken å reise inn i den virtuelle treningsleieren Vietcong kan sende deg på. Aller først var det forskjellige innstillinger som måtte foretas for at spillet skulle kjøeres på sitt beste, men det var ikke lenge før spillets særdeles fengende åpningsmusikk snek seg inn i øregangene. Musikken i spillet er for øvrig er sterkt inspirert av 60- og 70-tallets hippie-musikk, og låter ofte veldig Jimi Hendrix-aktig. Stilige gitarriff er kjennemerket for musikkperioden, og Vietcong sparer ingenting for å spille på alle strengene. Bokstavlig talt. Musikken brukes flittig i alle mellomsekvensene, holder en veldig høy kvalitet og er spesielt passende for spillet. Selv om det ikke er påkrevd, kan det være lurt å gå gjennom spillets hjelpeoppdrag - som er situert i en treningsleir av god, gammeldags amerikansk stil. Din overordnede, som fint burde kunne kalles Sir Curse Alot, er av enda mer amerikansk materiale. Det er ikke grenser for hvilke gloser som drypper ut av den svære kjeften hans i det han iherdig prøver å motivere du og dine kolleger til trening. Språket er i hvertfall ikke passende for barneører, og det skulle ikke vekke stor oppsikt om også voksne villle heve litt på øyenbrynene når sersjanten ber dem ta firehundre og tjueto push-ups. Uansett, treningsleiren er en fin plass å være. Du blir tatt gjennom en serie av øvelser hvor du blant annet lærer deg hvordan du skal bevege deg og skyte. Selv om dette er svært nyttig og en god idè fra utviklernes side, er den litt dårlig utført. Skriptingen er ikke helt solid, og hvis du ikke gjør akkurat hva det sier til de rette tidene, kan det fort ende opp med at du må prøve om igjen. Når skal spillutviklere lære at vi menneskelige spillere er skrekkelig utforutsigbare?

En kan ikke tørrtrene hele livet, noe vår kjære helt snart skal finne ut. Som soldaten Hawkings blir du utplassert på en amerikansk militærleir på grensen mellom Vietnam og Kambodsja. Det er en levende militærleir med en håndfull statister, og en ekte MASH-følelse. Vel, i hvertfall i begynnelsen av spillet. Etter en imponerende mellomsekvens som bruker spillets egen grafikkmotor, hopper du ut av helikopteret for å møte din nye sjef (som for øvrig er langt hyggeligere enn den obskøne hyenen du traff i treningsleiren). Du får gå fritt rundt og kikke på treverket som omringer de mange utgravde skyttergravene, før du blir fortalt hvor du skal bo i leiren. Måten du har et liv utenfor oppdragene er svært spennende, og gir en ny dimensjon til følelsen av å være soldat. Litt skuffende er det derfor at etter første oppdrag, er du begrenset til å holde deg på rommet ditt, eller på den noe ufunksjonelle skytebanen. Det hadde vært greit å kunne strekke litt på beina mellom oppdragene, og kanskje tatt en prat med de mange medsoldatene som forsøpler leiren. Likevel, rommet ditt er en interessant plass. Her kan du lese briefingen for ditt neste oppdrag eller om spillets mange funksjoner i en slags "Hvordan være soldat i Vietnam"-manual. Du kan også skru av eller på radioen - en liten moroboks som putrer og går mens du leser dine notater, og sender fengende hippielåter mellom pratevertens meldinger om krigen i Vietnam. Du kan også lese i din massive dagbok - en skrift som hele tiden blir oppdatert, etter hvert eneste oppdrag. Her kan du lese om hvordan figuren din opplever krigen, livet i leiren og alle de menneskene han møter på. En spennende funksjon som raskt kan vise seg å være interessant, men den enorme mengden av tekst gir deg litt lyst til å bare hoppe over noen sider. Etter å ha hengt rundt på rommet ditt, finner du raskt ut at du vil hoppe til neste oppdrag. Det kan du gjøre når du vil - snakk om fleksibel arbeidstid.

En stor, men begrenset jungel
Ofte mellom oppdragene vises det en liten mellomsekvens der du og dine kamerater deltar på et briefing-møte ledet av leirens sjef. Dette foregår som et typisk møte, akkurat som på film kan en si, men med detaljer som hører altfor godt hjemme i virkeligheten. Det kan bli litt mye snakk, forkortelser og intrikate detaljer. Som oftest er det bare lettere å lese briefingen etterpå. Det er også en aldri så liten plage at spillet ikke har undertekster, da dette ville gjort alt lettere. Uansett, hvert oppdrag er tegnet opp i detaljer på et kart over området. De tradisjonelle røde pilene viser veien hvor du skal, og du kan når som helst under oppdraget ta opp kartet. Din posisjon representeres som en liten rød prikk, noe som gjør det hele veldig lettvint. Problemet er bare at banene virker svært begrenset. Når oppdraget starter hender det ofte at du blir flydd inn, og det hele ser stort og spektakulært ut. Når du kommer ned på bakken, oppdager du raskt at jungelen har laget en liten sti for deg. Du blir begrenset til å gå en rett vei, og blir hindret av busker og trær om du vil gjøre noe annet. Det er lett å argumentere for at dette er hjelpsomt, da du slipper å vandre ut i ingenting stadig vekk. Motargumentet er likevel stjerneklart: Delta Force-spillene greide det, hvorfor skal da ikke Vietcong gjøre det samme? Jungelen er likevel relativt realistisk. Ofte får du jungel-følelsen, selv om den er noe kunstig, og trær og busker vokser tett i tett. Det er intenst å vandre gjennom jungelen, mens du hele tiden må være på utkikk etter fiender eller feller. Sistnevnte har et solid ståpunkt i spillet. Fiendene er ikke snaue om å legge ut blant annet tråder som ved kontakt utløser en spade av pigger som borer seg godt inn i ditt vakre, amerikanske ansikt. Andre ganger har de gravd hull i bakken, og et feilsteg kan bety et liv i rullestol - eller i spillets sammenheng: Game Over.

Med på oppdragene dine har du en rekke forskjellige spesialsoldater. Du har Nhut, en innfødt som fungerer som din guide i jungelen, en radiomann, en feltlege, en våpenspesialist og så videre. Det er ikke alltid disse er med deg, men for det meste henger de på slep - mer eller mindre. Den kunstige intelligensen i spillet er ikke helt stødig. Joda, fiendene oppfører seg til dels realistisk og intelligent, men det er ikke få ganger de ikke legger merke til at kameraten sin blir skutt, at en bygning blir blåst i fillebiter, eller at du kommer styrtende mot dem med et skarpladd våpen. Også dine egne soldater har en tendens til å stå frem som idioter. De henger seg fast, lystrer ikke ordrer (som du kan gi dem via en handy-dandy meny) og greier ikke finne den rette veien rundt geometrien. Dette kan ofte bli frustrerende, men vanligvis fungerer det tilstrekkelig, men det kunne likevel vært langt bedre. Oppdragene i spillet har en god variasjon. Dreping er naturligvis hovedretten på hvilken som helst meny i et skytespill, men Vietcong gjør en god jobb i å gjøre det hele litt mer komplisert. Du får på løpende bånd nye mål å fullføre i oppdraget, og har hele tiden kontakt med leiren via din radiomann. Oppdragene kan plutselig radikalt forandre seg, da en ting plutselig så ut til å ikke virke. Du kan komme over sårede fra din egen hær, og da må du plystre på hjelp. Noen oppdrag utspiller seg delevis i gangene som fiendene har gravd ut. Disse er enorme, og egentlig ganske interessante på en særegen måte. Det er som en maurtue, og vår venn Hawkins kommenterer ofte hans syn fiendens byggekunster. Her finner du hele rom under jorden, ofte populert av udyr slik som rotter. Kort sagt er oppdragene et av Vietcongs sterkeste punkter. De suger deg inn, og får deg til å sitte og spille i det uendelige inntil du endelig klarer å utføre det perfekt.

Pang - pang - poff
Det mangler ikke på våpen i Vietcong, det skal være sikkert og visst. Her finner du våpenrom som ville fått den våpengale Sledgehammer til å få dollarglis og stjerner i øynene. En myriade av kraftige Vietnam-våpen er tilgjengelige for deg, og du kan selv slå deg løs i leirens arsenal. Plukk opp det du vil ha før oppdragene, og pass på å bruke det! Også fiendene dine har noen svært gode våpen, og ofte er det mer tiltrekkende å plukke opp deres for å bruke dem - noe du absolutt kan. Også ammunisjon samles inn enten i jungelen (ved å bruke fiendens) eller i leirens arsenal. Hvert våpen har forskjellig ammunisjon, og for å være helt ærlig skal det noe til for å ikke lære noe om våpen under dine kampglade dager i Vietcong. Selv om spillet fungerer mer eller mindre akkurat som et hvilket som helst førsteperson-skytespill, har utviklerne passet på å gjøre det hele litt mer realistisk. Du kan kun ha et hovedvåpen og et sekundærvåpen på deg til alle tider. Derfor blir du positivt tvunget til å kaste fra deg et våpen til fordel for et annet. Spillets våpenfysikk virker svært gjennomarbeidet, og det føles realistisk å ta dem i bruk. Siktingen og håndteringen virker ekte, slik som at våpenet "vandrer" når du prøver å stå stille for å sikte midt i knotten på en intetanende fiende. Det finnes også andre former for våpen og ekstrautstyr. Du har de nyttige førstehjelpspakkene, en radio, granater og så videre. Alt utstyr i spillet er tro til virkeligheten, og alt er dokumentert i en liten manual du kan finne på rommet ditt i spillet. Her kan du lese om alle, og den inneholder så store mengder informasjon at du tvilsomt noen gang kommer til å lese alt. Du får også tid til annen tilgang til heftigere våpen, ofte stasjonære, som virkelig gjør underverker når ditt eneste mål er å blåse fienden ut av Vietnam, og opp i retning Mars.

Ikke så pent likevel
Skjermbildene og videofilmene som ble publisert før spillet ble sluppet, virket til dels grensesprengende og nydelige. Dette er ikke helt tilfellet i Vietcong. Selv om grafikk en er funksjonell og langt i fra stygg, er den ikke så revolusjonerende som tidligere antatt. Mellomsekvensene er svært pene, og det er umåtelig stilig å se de store helikopterne komme inn for landing i det støvet blir virvlet opp fra bakken. Grafikken i selve spillet er likevel litt på den korte siden, med litt firkantet geometri og merkelige modeller. Noen av modellene virker svært gammeldagse, uten den nye følelsen av gjennomarbeidet design og realistiske animasjoner. Noen av ansiktene i spillet virker som de ble tatt rett ut av en skrekkfilm, og da sikter jeg spesielt til sjefen din i leiren. Det var nesten så et kaldt gufs for gjennom kroppen første gang han hoppet frem på skjermen, og en ble nesten tvunget til å se to ganger på spillets innpakning for å forsikre seg om at dette var Vietcong, og ikke det neste spillet i Alone in the Dark-serien. Andre er likevel bedre, og spillets grafikk kan egentlig sies å være regjert av denne mangelen på konsekevent design - noe er bedre enn annet, men ingenting er spektakulært. Forsøket på "ragdoll"-fysikk er også latterlig. Fiendene dør i alle slags merkelige posisjoner, og levner sterk tvil til om de i det hele tatt består av bein enn gelè. De har også en tendens til å falle om, for så hoppe opp i luften på en eller annen magisk måte. Joda, dette er alt litt skuffende, men sett i perspektiv er det ikke noe særlig å klage over. Grafikken er svært funksjonell, og den gjør det lett å leve seg inn i spillet. Atmosfæren er stort sett på topp. Det er bare synd at den tidvis blir ødelagt av den følelsen av kunstighet, en følelse som helt ærlig pryder mye av spillet. Vietcongs grafikk kan oppsummeres slik: Funksjonell, stemingsfylt, men ikke spesielt flott.

Som alle gode skytespill, spesielt krigsimulatorer, sporter Vietcong en funksjonell multiplayer. Men det blir aldri noe mer enn det. Dette er en temmelig enkelt, med typiske spillmoduser slik som "deathmatch". Det føles også tidvis noe ubalansert, og selv om mange vil få noen gode opplevelser ut av dette, står vi absolutt ikke ovenfor "det nye multiplayer-spillet". En av Vietcongs større kvaliteter er lyden og musikk. Den treffer rett på og er svært passende. Dine medsoldater har et tilstrekkelig vokabular, med sine relativt innlevende replikker og typiske Hamburger Hill-utførelser. Musikken brukes kun i menyene og i mellomsekvensene, noe som passer utmerket med spillets miljø. Det er mye bedre å kunne høre den drepende stillheten i det du trasker gjennom jungelen, kun holdt med selskap av eksotiske fugler og dine medsoldater. Totalt sett er lydopplevelsen i Vietcong svært solid, noe som bidrar svært mye til en naturlig jungel-opplevelse.

Konklusjon
Det er litt synd at du ikke kan spille Vietcong fra begge sider, men kun fra amerikanernes. Mange gode spill har hatt denne muligheten, og det ville ha utvidet gameplayet kolossalt. Det hadde vært en nervepirrende opplevelse å spille som Vietcong-soldater, da alle vet at amerikanerne er teknologisk overlegne. Da kunne en også basert seg litt mer på geriljabaserte oppdrag, gjerne snik-oppdrag hvor du skulle plante bomber i deres terretorie. Uansett er gameplayet Vietcongs mest solide del. Oppdragene er mange og varierte, og de fleste varer veldig lang tid. Atmosfæren er det ingenting å utsette på, da Vietcong til nesten alle grader gir deg en skikkelig jungel-følelse. Det som er synd er hvordan spillet leder deg på en vei gjennom de fleste oppdragene, og at du ikke får en åpen jungel du selv må manøvrere deg rundt i slik som i Delta Force-spillene. Det blir veldig kunstig og uekte, og er med på å ødelegge det som potensielt kunne vært den perfekte spillatmosfæren. Grafisk er spillet ingen perle, men det fungerer tilstrekkelig godt. Det var nok ventet en litt bedre grafikkopplevelse, siden de mange filmene og bildene som blitt sluppet fra utviklerne har vært svært lovende. Vietcong bryter ingen grafiske grenser, og flytter dem heller ikke foran seg. Det stopper rett og slett opp på en grei grense som er med på å holde deg kaptivert så lenge det hele varer. I bunn og grunn er Vietcong et spill som lett kan anbefales til tilhengere av skytespill og militærsimulatorer, og gir deg et aksellerende sprøyteskudd med jungel-adrenalin. Men det kunne vært gjort så mye bedre, noe vi forhåpentligvis kommer til å se i en eventuell oppfølger. Det er lov å håpe.

Forsiden akkurat nå

Til toppen