ANMELDELSE: Virtua Tennis 2009
Anmeldelse

Virtua Tennis 2009

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på nettstedet Spillverket, og er ikke skrevet av redaksjonen i Gamer.no. Spillverket ble slått sammen med Gamer.no den 12. januar 2011, og vi har lagt ut artikkelarkivet som en tjeneste for gamle og nye lesere. Les mer

Hva kan vi forvente oss av nyvinninger og rariteter, grafikk og forbedringer? Her er det utvilsomt mye å glede seg til, så vi kaster oss rett ut i det.

Preben, medbringer De en flaske Evian? All denne klaskingen gjør meg så klam

Historien i spillets hovedmodus er like enkel som den er logisk: Lag deg en karakter og tren ham eller henne opp til å bli best i verden. Det er et sportsspill, så for meg er dette historie i bøtter og spann.

Ooog, hepp!
Ooog, hepp!

I karrieremodusen lager man en tennisspiller som sendes ut for å kjempe seg til et globalt tennisherredømme. Karakteren skreddersys etter eget ønske, der ansikts- og kroppstrekk varieres for å skape en helt unik ballklasker. Denne tilpasningsmenyen er forståelig og oversiktlig. Når karakteren min endelig er ferdig og kampklar, ser han helt annerledes ut enn da jeg skapte ham, men skit la gå.

I verdensturneringen skal man, ikke uventet, spille kamper og bli bedre. Man starter på bunn, ranket som nummer 100 i verden. Ved å vinne kamper og turneringer, klatrer man oppover rankinglistene. Jo mer du vinner, jo bedre blir du og dermed stiller du også bedre beredt når du skal spille mot de største tennisstjernene i verden. Men husk at mellom kamper og trening er det viktig å ta seg tid til å slappe av også, slik at man får ladet opp kreftene igjen.

Når man vinner kamper og turneringer får man både penger og man klatrer på rangeringslistene. Pengene bruker man til å kjøpe seg klær til en ny garderobe og bedre utstyr. I tillegg til vanlige kamper har man i turneringsmodusen også ulike minispill der man får bryne seg på utfordringer av en litt annen sort. I ”pirate wars” skal man returnere skudd fra flytende piratskip som skyter tennisballer mot deg. I ”block buster” skal man slå baller mot en fargefull vegg, bestående av Tetrisklosser. Hver gang man klarer en slik utfordring øker spillerens ferdigheter. Disse minispillene oppfatter jeg som litt uforståelig, litt underholdene og litt unødvendig. Okei, så gir det spillet et litt uventet og useriøst underholdningsinnslag, men dette minker heller spillets kredibilitet fremfor noe annet.

Easy peasy japanesey

For å utmanøvrere motstanderen må en kombinere gode slag med et gjennomtenkt spill. Hjernedød ballveksling frem og tilbake på midtbanen kommer man ikke særlig langt med. Allerede fra første kampen virker spillet overraskende lett og enkelt å bli kjent med. Selv om dette kanskje høres bekvemt ut, så virker det heller mot sin hensikt. Å slå motstanderne i første fase av karrieren er rett og slett irriterende enkelt og demotiverende.

Siden karrieremodusen har en naturlig eskalering på vanskelighetsnivået, blir man pent nødt til å bruke ganske mange timer på å sitte passivt i sofaen og se på mens man sveiper gulvet med motstanderne. Derfor trenger man å smøre seg med mange tuber tålmodighet i påvente av å møte spillere som kan yte noe som helst motstand. Bare for å belyse vanskelighetsgraden i oppstarten av karrieremodusen, så spilte jeg en ball i min andre turnering med øynene lukket. Seks ballvekslinger senere og jeg vant poenget! Det blir faktisk for dumt, selv på den enkleste vanskelighetsgraden.

W'sup!? Dj Fedda in that hizzouse!
W'sup!? Dj Fedda in that hizzouse!

Den kunstige intelligensen fungerer ikke så godt som forventet, og dynamikken i spillet virker forenklet. Som et eksempel, er det ikke fysisk mulig å trykke for tidlig på knappene, slik at spilleren ville bommet på ballen og veivet racketen i løse luften. Plassering i forhold til ballen og hvor lenge man har ladet opp et slag, vil selvfølgelig ha innvirkning på hvor hardt og godt man treffer ballen. Likevel føler jeg ikke at forskjellen på et godt og dårlig skudd er veldig stor.

Motstanderne i spillet må slite med heller laber intelligens og gjør de samme dumme tabbene gang på gang. Dette gjør spillet litt for lett å lese, samt at det føles mer som man spiller mot en datafigur med en begrenset mengde handlinger, enn en ekte tennisspiller. Jeg klarer ikke å bli engasjert til å sitte i flere timer eller å vende tilbake, sulten etter mer. Dette betyr selvfølgelig at spillvarigheten dermed ikke er noe å skrive hjem om.

Jeg merker et stort savn etter en personlig læringskurve i dette spillet. I andre tennistitler, slik som Top Spin 3 er kontrollene vanskeligere, men dette betyr også at man faktisk må lære seg kontrollen og selve spillet for å bli bedre. Slik utfordring gjør at man konsentrerer seg og blir bedre med tiden. I Top Spin har man også muligheten for å ta ”risikable skudd”, som gjør at man kan gjøre litt vanskeligere skudd som, hvis utført riktig, vil resultere i veldig godt plasserte skudd. I Virtua Tennis er man oftest godt innenfor boksen, enn hvor hardt man prøver på å ta råsjanser. Ofte føler jeg at spillet gir meg uønskede mengder drahjelp og godvilje, og dermed frafaller behovet for å finjustere teknikken.

Å føy, for en nebbete fugl!

I min første kamp mot Roger Federer ble jeg skremt og overrasket over hvor blek og furet hud han hadde. Fremfor å likne en staut rikmannsgutt med fall i håret og glimt i øyet, ser stakkars Roger ut som en bleik og værbitt dagdriver med eksepsjonelt dårlig hud.

Rogers røyksugne tvillingbror?
Rogers røyksugne tvillingbror?

Jeg noterer i margen at flere av spillerne jeg møter har et utseende og en hudfarge som tilsier at de er fra helt andre steder på kloden enn hva opprinnelseslandet deres skulle tilsi.

For å flisespikke litt så er det en logisk brist at det spilles høy musikk på spillet når kampene foregår. I ekte tennis er man så ekstremt opptatt av stillhet og konsentrasjon, at visse kvinnelige spillere har fått refs for å rope for høyt når de spiller. Okei, så er det pirkete, men det ødelegger litt den følelsen av å spille et virkelighetsnært tennisspill. Hvis jeg først skal være vanskelig vil jeg også nevne at jeg synes det virker merkelig at spillerne løper uansett hvor god tid de har. Dette virker ikke som en god måte å forvalte kreftene på.

Å spille mot en venn i flerspillermodus er unektelig langt mer underholdende enn å spille alene, men selv dette har relativt kort levetid. Underholdningverdien er rett og slett ganske kortvarig over det hele.

Døh, det ække lov å druse!
Døh, det ække lov å druse!

Virtua Tennis 2009 leverer lite nytt fra forgjengeren, og dessuten er det allerede spill på markedet som gjør det bedre. Top Spin 3, som kom ut for rundt et år siden, er et bedre og mer avansert tennisspill. Det føles mer virkelighetsnært, kontrollen på spillerne føles mer virkelig, bedre bruk av knappene og karrieremodusen er en stall full av hestehoder foran.

Konklusjon

Jeg husker selv å ha funnet stor glede i Virtua Tennis på PSP flerfoldige år tilbake. Siden den gang synes jeg ikke spillet har kommet opp med mye nytt og jeg ser ikke helt nytten i å kjøpe dette spillet dersom en allerede har forgjengeren. Det finnes lignende spill på markedet som leverer varene på en langt bedre måte og disse har allerde vært ute lenge nok til å kunne finnes i tilbudskurven. Virtua Tennis 2009 er tidvis underholdende og fungerer helt greit, men når man tenker på prislappen for konsollspill i disse dager, synes jeg ikke spillet er verdt pengene, til det er spillvarigheten for kort.

Kommentarer (3)

Forsiden akkurat nå

Til toppen